Hva er hukommelse og er det den som gjør oss til den vi er? Rar, krevende, spennende, dramatisk og dyp historie som blander vestlig og indisk litteratur, tradisjon og religion for å finne svar. Tok lang tid, men er nok ei bok jeg vil huske.

Etter en litt treg start (som like gjerne kan skyldes min konsentrasjon), ble dette både spennende og underholdende. Litt krevende med såpass mange paralleller både i tid og fortellinger, men det føyer seg fint sammen etter hvert. Og historien er original! Det er deilig.

Nei, dette synes jeg var labre greier. Jeg ble ikke engasjert i en eneste av personene og plottet var alt for tynt etter min smak. Og er det forfatter eller oppleser som ikke kan forskjellen på "mistenkelig" og "mistenksomt"? Ikke for meg.

Zoe Bentley er en særing, men jeg liker henne. Og hun får prøvd seg her. Vanligvis er jeg ikke så glad i grepet hvor mordere ser seg ut etterforskeren som offer, men her begrunnes det faktisk på en troverdig måte.

Dette er jo genialt! Jeg må minne meg selv oftere på at jeg faktisk liker å lese skuespill. Særlig med så detaljerte sceneanvisninger som hos Ibsen.

Den var ikke så dum som jeg en stund frykta at den kunne bli. Det er noe med at smarte damer nå må være autister som irriterer meg litt. Lisbeth Salander/Saga Norén-hypen er sterkt til stede her også. Men det løser seg greit, synes jeg.

Enda morsommere enn bok en. Det er for lite rollespillhumor i verden!

Litt teit. Kona finner ut at mannen var forlova en gang og nå raser grunnmuren i det over tjue år lange, lykkelige ekteskapet! Han hadde en gang lyst til å gifte seg med en annen! Hun var ikke førstevalget! Herregud, damen, skjerp deg.

Men slutten var kul.

En nydelig prequel til The tea dragon society. Det er bare så pent, alt sammen! Historien er ikke like god her som i den andre, så derfor «bare» en femmer.

Jeg liker de nære sakene hvor etterforskerne blir kjent med de involverte best, her blir det litt vel mye intriger og politikk for min smak. Men godt utført, synes jeg.

Me too-historie med krimtilsnitt. Likte personskildringene, den grublende hovedpersonen midt i en oppbruddsfase, den ufyselige dattera, den fraværende mannen og alt som graves opp rundt den forsvunne leieboeren. Og stemningen! Førjuløstid i Bergen med mørke og vær, innekos og manglende kos.

En fantasy-/thriller-versjon av Alice i Eventyrland. Alice, en pen pike fra den rike kanten av London, har vært på asyl siden hun hadde noen fæle opplevelser i fattigstrøkene. Nå er hun tilbake og vil finne ut hva som egentlig hendte. Det blir blodig, underholdende, spennende, grotesk og magisk. I like!

En av hans bedre, synes jeg (bortsett fra Rødstrupe som er i en klasse for seg), men aaaaalt for lang mot slutten. Spennende, da.

Hva skjer med barna som har hatt eventyr i andre verdner? De heldige havner på denne internatskolen. Men jammen skjer det mørke ting der og. Spennende, tankevekkende og eventyrlig bok!

Lurte litt på om jeg skulle tørre å høre en gammel favoritt som lydbok, men det skulle jeg. Det eneste jeg har å utsette på denne versjonen, er oppleseren. Når en del av personene i boka har engelsk (amerikansk/australsk) som morsmål, burde forlaget spandere på seg en innleser som faktisk kan uttale språket.

God bok, god skildring av ei tenåringsjente på 80-tallet. (Been there, done that.) Synes språket lugger litt noen ganger, at bergenserens replikker skrives på bokmål, mens Maritas bergensknoting ikke gjør det, for eksempel. Spørsmålene rundt Kiellandulykken er veldig interessante! Og det er helt riktig at det slutter der det gjør.

Tankevekkende og interessant om kvinner i, rundt og utafor kunsten.

Hahahahahahaha! Med mening.

Joa. Var ikke så opptatt av kriminalsaken, egentlig, men boka var spennende likevel. Skulle bare ønske forfatteren hadde droppa flesteparten av detaljene om hvordan hovedpersonen holdt hodet, retningen blikket gikk i osv, det ble nærmest parodisk etter hvert.

En av dem som jeg tenker «denne er godt skrevet!», «så spennende komposisjon!» og «gode karakterer!» om mens jeg leser, men som ikke griper tak i meg på noen måte. Da regner jeg med at jeg har lest boka på feil tidspunkt. Denne hadde antagelig fortjent å leses i lengre strekk, ikke ti minutter hver kveld. Ja ja.