Artig konsept, for så vidt, med denne Tradisjonen som en kraft som skyver alle hendelser i retning av sånn det går i folkeventyrene, mens våre helter må forsøke å lure den for å få det som de vil. Men dialogene tar knekken på meg. Hvor detaljert og kunstig forklarende er det egentlig mulig å få det? Hva skjedde med Show, don't tell?

Artig for en samler som meg, men det blir litt for mange ting og litt for lite i dybden for meg. Men det er nok meg, ikke boka, den gjør det den sier den skal gjøre. Og nå som all ungdomslitteratur forbereder oss på apokalypsen, er det jo greit å vite hvordan en skal klare seg.

Er det mord når noen overtaler andre til å ta livet av seg? Spennende om manipulering og hva avhørsteknikker kan brukes til...

Deilig klassisk grøssernovelle med link til Det gylne kompasset. Synd den bare er på en halv time!

Likte denne godt, jeg. Krim fra Victoria-tiden som minner mye om tv-serien Ripper Street. Det mest interessante er egentlig å se hvordan synet på medmennesker, politi, samfunnsklasser og barn har endra seg på ikke så alt for lang tid. Men intrigen var også god bortsett fra noen lite troverdige forviklinger mot slutten. Og trådene ble samla til slutt. Kommer til å lese fler av disse (for det er fler?? Phju, ja, det er to til.), om ikke annet så for å se hvordan forholdet mellom etterforskerne utvikler seg. Både humor og intriger i massevis der.

Fantastisk i alle ordets betydninger. Og utrolig kult at Gaiman klarer å gjøre noe nytt med så kjente eventyr. Men det kan jo ikke slutte sånn?? Jo, vent. Det er klart det må det...

Frittstående fortsettelse på serien om Septimus Heap. Mørkere, men like magisk og med flotte person- og miljøskildringer. Oppleseren på audibleversjonen er dessuten fantastisk!

Har vel sjelden vært så stolt av å være bibliotekar. Verdensherredømme, FTW! Moahahahaha... Dette er tøys og tull og moro (og litt spenning) fra begynnelse til slutt. Deilig useriøst, akkurat sånt vi har godt av nå og da.

Selvfølgelig litt skeptisk når noen skal skrive videre på en annen forfatters karakterer og univers, men synes Sophie Hannah drar det godt i land. Hercule Poirot er enda litt mer eksentrisk enn før, og minst like smart. Liker grepet med at han sees via kompanjongen Catchpooles øyne. Forfriskende. Litt omstendelig mot slutten, men det tåler jeg godt. Mer, takk!

Em krimmesters fortelling i glitrende tegneserieformat? Må bli en sekser, det. :-)

Kanskje Brekkes svakeste til nå, men det betyr ikke at denne er dårlig. Men plottet blir litt tynt mot slutten. Og ikke alle personene er like tydelig tegnet. Likevel, absolutt lesverdig, miljøet er levende og historien til tider svært spennende.

Hørte hørespillet på BBC4 nå i romjula. Herrrlig! Men i og med at det nødvendigvis må kuttes noe, kan ikke den versjonen få en sekser, selv om den var perfekt... ;-)

Den vidunderlige og vanskelige kjærligheten... Visste jo at Rowell mestrer å skildre den første forelskelsen, men jammen får hun til den voksne, etablerte kjærligheten også. Det er nydelig og vondt og morsomt og fint og sårt og... Rowell!!

Ikke hennes beste, synes jeg, jeg bryr meg aldri helt om personene. Men det historiske er som alltid på plass, og er fascinerende. Spenninga tar seg dessuten merkbart opp mot slutten.

Har hørt de tidligere bøkene i serien på norsk, men av en eller annen grunn har ikke denne siste kommet på lydbok. Men selv om person- og stedsnavn oversettes, er det ikke noe problem å bytte språk her. Miljøet, de merkelige og elskelige karakterene er de samme og det går raskt å komme i god Septimus Heap-stemning igjen. :-)

Ikke hans beste, men grei nok. Liker fortsatt det rolige tempoet, dialogene og stilen.

Å, dette var bra! I et Gotham uten Batman finnes det andre skurker og helter. En blanding av realistisk krim og svart magi gjør dette til en nærmest perfekt tegneserie i mine øyne.

Merkelig sak som varierer mellom terningkast en og seks i kvalitet. Men storyen er at når Elvis dør, kommer han til himmelen og møter en terapeut som skal ta ham med på en gjennomgang av livet hans. På den måten kan han lære av sine feil. Artig ide, for så vidt. Så kommer en rekke faktafeil som at Elvis spilte inn sin første singel som gave til sin mor, at han var sprøytenarkoman og at Col. Parker var amerikaner. Irriterende, men ja vel. Historien fyker av gårde, noen tegnere er bedre enn andre, Parker er superskurken (det liker vi!) og terapeuten blir nærmest en supersexy space vixen. Forfatteren av siste del kan ikke ha lest tegneseriens første del (eller redaktøren har ikke lest noe av det), for her blir Elvis' stoffmisbruk aldeles riktig skildra. Fyren skjønte jo ikke at han var narkoman, han tok jo bare det legene foreskrev! Naiv? Selvfølgelig. Variantene av hva som kunne skjedd om Elvis overlevde og valgte den ene eller den andre veien, er underholdende. Og alt i alt var dette ganske kult. Så en femmer, da, eller?

Litt tung å komme inn i, men da jeg skjønte hvordan den er bygget opp med flere parallelle tidsplan, fikk jeg sansen. Original og ulik det meste annet.

Oh yes, en verdig avslutning på den beste trilogien på svært lenge. For glemsomme personer som meg, er det en trøst at viktige elementer fra de tidligere bøkene flettes inn i handlingen uten at det virker kunstig. Boka skjemmes av en del trykkfeil, det er synd. Det er faktisk ikke greit å blande navnene Erik og Elias i denne fortellingen...