Jeg elska bok nummer en, nyskapende fantasy er sjelden vare. Og jeg tenkte bok nummer to sikkert ville være god, men nå skulle de begynne på skole og sånt har vi jo lest før. Neida! Det er en sånn fantasirikdom og sans for både spenning og humor her at jeg blir blåst av banen! Det er til og med livsvisdom og varme uten snev av kleinhet. Kommer ikke bok tre snart??

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Interessant oppbygging, imponerende research og nydelig språk, men jeg blir aldri engasjert! Så fireren gjelder møtet mellom meg og boka. Tror andre vil kunne ha mer vellykka opplevelser med den.

Genial tegneserieversjon av kvinnekampen, stort pluss for at den tar for seg hele historien og hele verden! Hvis du ikke er for likestilling eller klar for kamp etter å ha lest denne, er det noe alvorlig galt med deg!

Mindre fart og gørr enn jeg er vant med fra McDermid, men en veldig godt skrevet krim. Og godt tenkt!

Jeg har hørt radioteaterversjonen og har en følelse av at Aisatos tegninger ville tippe vurderinga i enten den ene eller den andre retninga. Jeg synes det begynner bra med nytt vennskap og gammeldags julestemning og en god skildring av foreldre som ikke makter å håndere sorgen over å miste et barn. Men slutten? Da blir det så sukkersøtt med saus og aspartam på at jeg ble litt uvel. Nei takk til den!

Spenningen tar seg opp utover, men det er jo nesten ingen grenser for hvor grotesk privatlivet til alle disse etterforskerne er. Det gjør at det bikker litt over for meg.

Vel er jeg ikke overmåte opphengt i realisme, men Gribb kan bli litt i overkant, altså. Og jeg klarer ikke helt å se sjarmen i så til de grader dårlig engelskuttale.

Herlig! Weifa er kanskje ikke den mest sympatiske personen jeg har møtt, men integritet, det har hun i bøttevis! Dette er morsomt, pinlig og en så drepende god karakteristikk av dynamikken i jentegjenger at den nærmest burde være obligatorisk lesing for alle fra 14 og oppover.

For en glitrende tegneserie! Spennende, troverdig, oppfinnsom og alt annet som er bra! Og stort pluss for gjennomgang av hva som er fakta og ikke til slutt. Så slipper jeg å føle meg dum.

Liker O'Loughlin. Kom over en av bøkene ved en tilfeldighet, så en annen, så nå var det på tide med nr en i serien. Og jeg burde nok lest dem i rekkefølge... Men pytt sann. Spenning og uventede grep. Og den siste lille tvisten til slutt. I like!

Mytologi, dataspill, magiske runer og høyspenning. What’s not to like? Dn avslutningen er noe av det kuleste og mest visuelle jeg har lest på lenge!

Knokkelrekorder! Knokler er gøy og rekorder er gøy, kombinasjonen er uslåelig. Først kommer et oppslag med Gjett hvem som har... største knokkelen? Minste knokkelen? med noen hint og bilde av skjelettet. Så kommer et fargeoppslag med tegning av dyret og flere fakta. Kjempefint! Her er en nøye med detaljene, det er ikke hvilken som helst flaggermus som har de tynneste knoklene, det er Humleflatnesa. Både knokkel- og andre fakta sammenliknes hele tida med menneskeleseren, som "kjenner du de harde knottene på ryggen din? De er knokler..". Supert for å engasjere unga. Stort pluss for godt og gjennomarbeida språk! Og det er til og med bittelitt om vitenskapelig metode i etterordet.

Fin! Noi har tydeligvis redda en hval i en tidligere bok, denne gangen får hvalen og familien hans gjort gjengjeld. Det er riktig dramatisk når Noi må ut på isen og lete etter pappas båt, men dramatikken ligger i bildene og leserens tolkning, teksten er nøktern og nedpå. det er fint, på den måten blir dette akkurat så spennende som leseren selv ønsker. Enkle, uttrykksfulle illustrasjoner. (Men har lua grodd fast på hodet til den ungen?)

Denne var søt! Besta finner ikke fløten og Ole vil finne ut av mysteriet. Har katten tatt den? Nei, den kan ikke åpne kjøleskap. Har bestefar tatt den? Han er allergisk mot melk. Men Ole finner spor og løser saken! Er ikke overbegeistra for tegningene, men der er det nok mest jeg som er gammeldags.

Ina blir seks år og vil ha diskobursdag. Men pappa vil arrangere leker! Denne pappaen er så selvsentrert og lite lydhør at Ina må gråte på rommet sitt og mamma må gripe inn TO ganger før han gir seg. Eller gir seg, han får det jo nesten som han vil når ungene skal sette hale på pappaen. Han fortjener i alle fall ikke den puta i buksa, han burde stikkes full av knappenåler, hele mannen. Denne boka handler mer om en dårlig far enn bursdagsfeiring og er mer pinlig enn morsom, synes jeg.

Fin historie om det superduperskumle spøkelset som elsker å skremme barn helt til han møter på disse to tøffingene. Han kan skremme så mye han vil, ingen blir redde... Men å klare å overse en kommafeil i en historie på 17 setninger pluss en til i forfatteromtalen, er for dårlig. Fy skam seg, forlaget!

Fortsatt flott, men aaalt for kort! Og jeg blir i overkant irritert av logiske brister...

Trollmannssønn Xar burde fått magien sin nå, men nei da. Derfor vil han fange en heks og tvinge magien ut av den. Krigerprinsesse Ønske er verken høy eller fryktinngydende som hun burde vært, men må finne kjæledyret sitt. (En skje). Og dermed møtes disse arvefiendene i Usselskogen, egentlig forbudt område for dem begge. Masse forviklinger, lite forståelsesfulle foreldre, misforståelser og trusler mot liv og helse bringer dem sammen som venner.

Dette kunne vært bra, og det kom seg for så vidt etter hvert, men jeg synes denne var krampemorsom alt for lenge. Alle situasjoner med det minste snev av komikk, tværes ut. Alle vesner er superdupermega-artige og har festlige navn som Skviisjuus og Svimegeir. Og kan det presses inn en prompevits, kommer det to. Det blir bare slitsomt og teit. Men når det omsider begynner å bli alvor, blir boka bittelitt spennende.

Er heller ikke begeistra for språket. Nå er nok dette en krevende tekst å oversette, men ordtak som "Tiden vil avsløre alt", er klønete. Superenkel ordbruk blandes med uttrykk som "en stor ulempe for en aspirerende livvakt". Så hvem er dette for? Umodne lesere vil kanskje like humoren, men ikke forstå mye av språket. Når det er sagt, kan det være at mange unger blåser i mine innvendinger og synes dette er rasende gøy, i så fall er jo det bare fint.

Uff nei. Dette er så oppkonstruert at jeg blir irritert. Sherlock er altså en snakkende hund som kan lese folks følelser når de klør ham på magen. Teit. Og stesøsknene som er hovedpersonene (de er forresten halvsøsken innimellom, fint om forfatteren/oversetteren får bestemt seg), er medlem av Mystery Club og dermed detektiver. Hvorfor heter det ikke Mysterieklubben? Saken er fiffig nok med kidnappede pingviner som må reddes fra en karamellfabrikk og påfølgende bæsj- og prompehumor. Men hvorfor stemmer stemmer tekst og illustrasjoner så dårlig overens? «Vakten holdt en diger klubbe i hånden», nei, den henger i beltet hans, osv osv. Et dårlig gjennomarbeida forsøk på å surfe på krimbøker for barn-bølgen.