Jeg leste denne vesle boka i hytteveggen en grå ettermiddag tidlig i oktober. Hytta er uten strøm, i bålpanna brant kraftig furuved, og sammen med to glass skotsk kyst-whisky blei dette en nydelig opplevelse.

Forfatteren Tor Obrestad døde lørdag 25.1.2020.
Han var i mange år en viktig stemme i norsk arbeiderlitteratur og en sentral kulturpolitiker i AKP(ml) i partiets storhetstid.
Min kone og jeg fikk svært god og tett kontakt med Tor i tida han skreiv romanen om Hammerverkkonflikten, Stå På!, hvor vi er blant hovedpersonene.
Vi holdt kontakten i flere år etterpå, med gjensidige besøk, han kom innom i Mandal, barbeint, på vei med Peugoten fra Østlandet hvor han bodde, til Rogaland hvor han kom fra. Vi løp også Mandalsmaraton sammen han og jeg, rundt 1980.
Kontakten blei gradvis mindre, men et veldig hyggelig møte oppsto da han presenterte sin bok om Hulda Garborg i Iveland kommune i 2013. Vi fikk oppdatert hverandre, og jeg fikk hans bok “Vi skal kle fjellet med menneske og våpen” med personlig hilsen. I den tar han på mange vis avstand fra sin tid i AKP. Det gjør ikke jeg, men det fikk vi aldri snakke om.
Jeg hørte sist fra Tor da han blei 80, men da var han såpass svekket av sykdom at det var vanskelig å føre en telefonsamtale.
For arbeiderklassen står Tor Obrestad tilbake som en vi skylder stor takk. Roman om Saudastreiken Sauda! Streik! 1972 og Stå på! 1976 var viktige bøker. Hammerverkboka blei både skrevet og utgitt mens konflikten pågikk, noen som gjorde den til en viktig støtte, men også svært vanskelig å skrive. Det kom for tett på, og Tor tok mer hensyn til oss som var i konflikt, enn til de litterære grepene. Flere av de sterkest og beste kapitlene strøk han ut etter bønn fra dem som var involvert.
Likevel husker jeg det føltes som å fly som ei ørn høyt over kjent landskap og se ned da jeg leste boka.
Takk for innsatsen Tor ❤️

Boka handler om krigseilernes innsats og liv, men la meg i samme åndedrag si: Dette er ikke ei vanlig krigsbok. Dette er knapt nok ei bok i det hele tatt, dette er et livsverk. Livsverket til byssegutten og seinere kokken Ivar Myklebust fra Kristiansand. Det er ting å utsette på språk, komposisjon og sånne ting, men det betyr ingenting, for dette er ekte. Det gjør på en måte boka enda mer "ekte" at den ikke er perfekt. Myklebust sutrer ikke, han er heller ikke upersonlig eller gir kalde fakta om krigen, han gir ei varm, levende miljøskildring av det helvete sjøfolka gikk gjennom, samtidig som han klarer å fortelle om festene i Rotterdam og damene på St. Helena. Miljøet han skildrer kjenner jeg igjen fra trailersjåfører og andre "rekende fanter". Han krydrer boka med historier, uten å bli vulgær. La meg gi et eksempel:
Skuta "Egerø" som Myklebust seiler med nesten hele krigen, er på vei til Norge 9. april 1940. De snur og går til England, og blir liggende ei stund i Liverpool. På sjømannsklubben til kjerka treffer byssegutten ei engelsk jente som han avtaler stevnemøte med søndag formiddag i hennes hjem, med hennes mor som anstand. A decent english home må vite. 19-åringen er ikke lite nervøs, og ikke for stiv i engelsk. Han drar innom pubben og skyller ned en halvliter på veien. Der ser han en av de lokale gutta komme inn. "How are you today, Jack" spør barkeeperen. Og Jack svarer: "Not so fuckin' bad", et uttrykk som er vanskelig å oversette, men jeg tror dere har ei viss peiling.
Og du har kanskje allerede gjetta resten. 19-åringen blir møtt i døra av mora til den utkårede, og da hun høflig spør hvordan det står til, bruker Myklebust sin nylærte svarfase. Den fine fruas underunderkjeve faller ned, døra lukkes og byssegutten ser aldri kjæresten igjen.

"Helvete eller høy sjø" klarer denne fine ballansen mellom fakta og liv, mellom konvoier, lasting, fritid og festing. Dessuten finnes endel interessante personskildringer, jeg synes spesielt skipperen er god. "Kaptein Tomas", med en naturlig autoritet og orginalitet som gjør det lett å se han for seg. Konvoier er noe "forbanka herk", tyskerne er noen "forbanka lømler", og hver julaften inntar han sine 2 årlige geneverglass og synger den gamle shantyen "Rolling home". Juleønsket er det samme hvert år: "Neste julaften hjemme". Tomas seilte ute sammenhengende fra 1936 til 1946, og det var ikke enestående. Myklebust lar seg ikke overmanne av den sentimentalitet eller bitterhet som som nødvendigvis må ligge der, og som leseren føler. Flere ganger måtte jeg tørke brillene, eller le så folk snudde seg etter meg på trailerkafeene når jeg leste.

Avslutninga er sterk, og den knekte kanskje flere sjøfolk enn selve krigen gjorde. Etter fem år med olje i lasterommet og ammunisjon som dekkslass, er "Egerø" på vei til Murmansk når freden kommer. Aller regner med å gå til norsk havn etterpå, men nei. Hør på dette: Som takk for krigsinnsatsen fikk de ikke gå til Norge for å få avløsning, de blei sendt ut på ei ny runde til samtlige steder de hadde vært i løpet av de fem åra krigen hadde vart. New York, Texas, Malta, Suez, Cape Town, Abadan, Sydney, Brisbane, Suez, Port Said, Alexandria. Strafferunden var over 23. mars 1946, og mannskapet kunne reise hjem. Til et land hvor Northrashipfondet ikke utbetalte dem hyra , og hvor unionen jevnt over gav faen. At ikke 100 prosent av krigseilerne blei alkoholikere og uteliggere eller terrorister er ufattelig for meg. Men i likhet med min yrkesgruppe hadde de vel fått tålmodigheten inn i blodet.

Myklebust har hatt styrke nok til å skrive seg gjennom krigen, også som en form for terapi. Dette er arbeiderlitteratur med livet som innsats. Vel blåst, kokken!

Denne anmeldelsen skreiv jeg i 1994, eller deromkring. I dag skal jeg ta til med siste bind av Jon Michelets serie om krigsseilerne. Ikke helt ulikt.

Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten
Denne boka fungerte dårlig som lydbok når jeg lager utvendig trapp til verandaen. Jeg mister konsentrasjonen, gjør feil, må gjøre ting om igjen, mister troa på meg sjøl og får dårligere sjøltillit.
Knut Nærum lykkes overraskende godt.

Boka graver i finsk historie på en grundig og samtidig personlig måte, og bygger på et møysommelig forskningsarbeid. Den førte til en svær debatt i Finland da den utkom i 2009, og dekker en periode det er skrevet relativt lite om; det finske nasjonale traume, med utgangspunkt i 1918.

Vaino Linna er en av de få forfatterne som har skrevet om denne perioden tidligere. Han gjorde det skjønnlitterært i sin Nordstjernetrilogi.

Kjell Westö berører den samme perioden i flere av sine bøker.

Denne omtalen er lang, men for noen kan den likevel være interessant. Denne krigen ligger jo til tider farlig nær å utløse en tredje verdenskrig. For noen av oss er det da vanskelig bare å lese skjønnlitteratur.

Jeg legger ut dette to dager etter at USA, Frankrike og GB på ny brøt folkeretten og sendte raketter inn i Syria. Denne gang på ordre fra president Trump, som i forrige uke sa USA meget snart ville trekke seg ut av Syria.

Stadig flere folk i vest begynner å undre seg over den krigs-versjonen vi får servert på landets TV kanaler og i de aller, aller fleste av landets pressestøttede aviser. Mange tenker tilbake på Irak-krigen, hvor USA invaderte for å slå ut Saddams masseødeleggelsesvåpen. I dag innrømmer selv USA at det var en løgn. Alle de norske stortingspartiene var enig om å bombe Libya, fordi Ghadaffi var i ferd med å ”myrde sitt eget folk.” I dag vet vi at det ikke stemte. Libya er ødelagt, norske bombefly spilte en vesentlig rolle.

Et av de viktigste poengene i Andersons bok er drøftingen av hvorfor ikke flere i vesten reagerer?
Han mener at ingen krig i manns minne har nådd et slikt nivå av desinformasjon som krigen mot Syria. Krigspropagandaen har primært vært innretta på ”demonisering av fiendens leder gjennom skrekkhistorier, virkelige eller innbilte» og formålet har vært regimeendring. Det grunnleggende spørsmål han stiller er imidlertid hvordan og hvorfor så mange anti-imperialister i vest har havna på samme side som det hvite hus?

Den vestlige verdens invasjoner og ”koloni-tenkinga”
I ”fargerevolusjonenes tid” har språket blitt snudd opp ned sier han. Sekteriske fanatikere har blitt til aktivister og imperiene til beskyttere av verdens folk mot overgrep. Frantz Fanon og Paulo Freire har påpekt at koloniserte folk rammes av psykiske skader og trenger å få tankene ”avkolonialisert”. Anderson mener vesten venstreside trenger noe liknende. De deler illusjoner med vestens høyreside om å støtte en ”væpna revolusjon” mot en diktator som ”dreper sitt eget folk”, en revolusjon som ledes av ”moderate islamister”. ”Mycket av dette kan låta löyligt för en bildad gjenomsnittsarab eller latinamerikan, men tiltalar alltjämt i något mån vesten”. Så lenge stormaktene ikke kriger direkte er det lettere å få folk i vest til å tro at man hjelper folk til å reise seg og vinne sin ”frihet”.

Han sier vesten liberalere kan kritisere Washington og Israel, men klarer ikke å forsvare Kuba eller Syria. Man skiller ikke mellom nasjonenes selvbestemmelsesrett, og politikken de fører. En mulig forklaring er ei ultra-venstre linje som går mot all statsmakt. Eller en uklar oppfatning av at nasjonalisme er i slekt med fascisme.

Et annet moment er at tilliten til vestlige medier fremdeles stor. Media har i stor grad lykkes med å fremstille president Assad som et udyr, som ikke har gjort annet enn å myrde sitt eget folk siden krigen startet. Likevel fikk han rundt 70% oppslutning i presidentvalget i 2014. I Syriakrigen har the Guardian fortsatt å gi Assad skylda for gassangrepene i Østre Ghouta i 2013, sier Anderson, selv etter at det forelå uavhengig bevis som aviste det. Den mest aggressive støtten for humanitær intervensjon har kommet fra nettopp liberale massemedia som Guardian og BBC, mens det fåtall journalister som har beholdt ett uavhengig syn stort sett har befunnet seg utenfor de kjente etablerte mediene.

Humanitær intervensjon og R2P er angrep på folkeretten
Boka er et kraftig prinsipielt forsvar for det syriske folkets rett til å bestemme over sitt eget samfunn og sitt eget politiske system. Dette er i tråd med folkerettens prinsipper, slik de er kjempa fram av 120 land, de fleste tidligere kolonier. En viktig del av boka er derfor via angrepene på disse prinsippene, spesielt ideen om «humanitær intervensjon» og «Responsibility to Protect», R2P.

Intervensjonen i 2011 av Libya hvilte tungt på R2P. Mens lederne for den alliansefrie gruppa kraftig har forsvart prinsippet om ikke-innblanding, har et framtredende trekk ved R2P vært at drivkraften kommer fra den liberale sida i vesten. Anderson peker spesielt på Human Rights Watch og Amnesty International. Et interessant fokus her er også at folk som Susanne Nossel går direkte fra jobb i USAs utenriksdepartement til leder for Amnesty, mens Holly Burkhalter blir talsmann for USAs utenriksdepartement etter jobben som leder for Amnesty. USAs regjering sto bak etableringen av flere NGOer i Libya som bidro til kampanjen for humanitær intervensjon, og bruker samme framgangsmåte i Syria. Prinsippet om R2P har også bidradd til å øke volden fra leiehærene i Syria, i et forsøk på å framprovosere utenlands invasjon, sier Anderson.

                                      -o0o-

Grunnen til rakettangrepet for to dager siden, var at president Assad angivelig har brukt gass mot egen befolkning, noe som blir kraftig benektet fra syriske myndigheter - som inviterte OPCW, organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen til Syria for å etterforske påstandene. Men i demokratiet og rettsikkerhetens navn ønsket verken Trump, Macron eller May å vente på etterforskning.

Anderson gjør for øvrig en grundig kildegransking av flere av krigens massakre og gassangrep som vesten og jihadistene har gitt Assad skylda for, og viser at store deler av vesten propaganda bygger på partiske og ensidige kilder. Kildeomfanget er stort. 56 av bokas 244 sider er referanser.

Først en innrømmelse. Jeg er ikke objektiv når jeg anmelder denne boka, men alt jeg sier er ærlig og kommer fra hjertet.
Dette er ei nydelig bok. Gunvald Opstad har klart å lage en biografi om sin far på 364 sider, som i all hovedsak tar utgangspunkt i faren Emanuels husholdningsregnskapsbok. Denne gjengir han mer eller mindre i sin helhet, nitid spredt utover sidene. Jeg tenkte først at dette er et halsbrekkende prosjekt. Du kan ikke gjengi ei heil regnskapsbok uten at det blir kjedelig og fullt av navlelo. Jeg tok feil.
Dette er heller ikke en fordekt sjølbiografi, slik ei bok av denne typen fort kunne blitt. Gjennom boka blei jeg imidlertid langt bedre kjent med Gunvald enn før, selv om han nesten ikke omtale seg selv på alle disse sidene. Måten han ikke fremhever seg sjøl sier sitt. Ærligheten, som da han sier at han på et tidspunkt skamma seg over sin far – var det lua, støvlene eller genseren tro(?) - jeg husker ikke – men i dag skammer han seg over seg selv, over sin skam den gang.

Gjennom farens historie blir jeg kjent med befolkninga i Søndeled, og fra det lille til det store får jeg en dypere forståelse, og et kjærlig innblikk i den norske arbeiderklassen og kanskje enda mer i arbeiderklasse i det store og hele. Den storheten som finnes, fattigdommen, de begrensede mulighetene, verdiene – så mye som mange forfattere og andre som ikke kjenner klassen ikke forstår, eller ikke bryr seg om, og som derfor i liten grad blir fanga mellom stive permer. Ikke mange forfattere kunne lagd ei så var bok, hvor så mye blir sagt mellom linjene, og med så mange følelser (som jeg leser inn i det hele).

Gunvald Opstad har jobbet som kulturjournalist i Fevennen, ved siden av en etter hvert stor forfatterproduksjon som jeg også har hatt glede av å lese (en del av).

Jeg sa innledningsvis at jeg ikke er objektiv. Via felles venner endte vi på nachspiel i traileren min som stod parkert på kaia i Kristiansand en fuktig kveld på byen i engang på åttitallet – en episode vi minner hverandre på når vi en sjelden gang treffes.

Til min store overraskelse og glede lå boka i postkassa en morgen like etter at den kom ut. Med dedikasjon, til Geir med proletær hilsen fra Gunvald.
Et slags takk for sist? Det gjorde i alle fall ikke boka dårligere!

I og med at jeg fant handlingen usannsynlig, forutsigbar og full av floskler, synes jeg også boka var for lang. Jeg hørte den ferdig på trass, og har dermed gitt forfatteren en sjanse. Heldigvis for han er det mange som synes dette er svært bra, så min slakt bidrar bare til et mer utfyllende bilde.
Det som trakk opp var kunnskap rundt opera.

Jeg ga boka en toer, og oppfatter den som ei propagandabok. Forfatteren er kunnskapsrik, slik man i følge Noam Chomsky må være for å skrive god propaganda.
Cecilie Hellestveit er deltaker i en fremtredende amerikansk tenketank, noe hun ikke opplyser leseren om, og vinkelen hennes er godt synlig dersom man vil se den.
Noe av dette sees i ordbruken. Regjeringen i Syria blir gjennomført omtalt som «Assad-regimet», president Assad som «morderen Assad» eller «diktatoren Assad». De som vokste opp med Vietnamkrigen husker språkbruken hvor USA «meldte om», mens Hanoi «hevdet».
For en så belest og kunnskapsrik person som Cecilie Hellestveit er det også påfallende hvilke kilder hun ikke bruker, nemlig Wikileaks. I The Wikileakes files kan man lese telegrammene USAs ambassadør sendte hjem fra Syria i årene før krigen, hvor han beskriver hvordan han jobber for å destabilisere Syria, gi penger til opposisjonen, setter ut rykter for å øke motsigelsene mellom shia og sunnimuslimer, og annet.
Hellestveit på sin side bruker uten motforestilling USAs ambassadør i Syria som sannhetsvitne i Syria.
Leser man boka med et kritisk blikk og følger med på alternative kilder er det også interessante ting å hente fra boka. Eksempelvis beskrivelsen av regionene, folkegruppene og de religiøse motsigelsene innad i Syria og i Midt Østen som helhet. Stedfortrederaspektet, og hvordan forskjellige opprørsgrupper har prøvd å krisemaksimere for å få til en større utenlands invasjon.

Boka handler om et av de mest aktuelle spørsmål som stilles i dag: klimaet på kloden, hvordan det blir analysert og forklart. Objektet som analyseres er IPCC, the Intergovernmental Panel of Climate Change, eller FNs Klimapanel som vi sier på norsk.

Gjennom 36 relativt korte, stort sett lettforståelige kapittel tar forfatteren for seg det offisielle bildet av Klimapanelet, slik det fremstilles i pressen og slik de fremstiller seg selv. Gjennom solid dokumentasjon viser hun at mye av dette ikke stemmer, såpass mye at man bør stille spørsmål ved flere av konklusjonene til klimapanelet.

Det offisielle bildet forteller at Klimapanelet består av verdens fremste vitenskapelige eksperter på klima. At de utgir en ”klimabibel”, IPCC Assessment Report, hvert sjette år, som utelukkende bygger på ”peer reviewed scientific literature”. (Dette blir oversatt med fagfellevurdert, og betyr at en vitenskapelig artikkel først må leses og godkjennes av tre andre eksperter som ikke vet hvem som har skrevet artikkelen før den blir godkjent som ”paper” i et vitenskapelig tidskrift).
Et av funnene til Donna Laframboise, kanadisk kritisk journalist, er at av de 18 531 dokumenter 2007 bibelen refererte til er 5587 ikke fagfellevurdert. 21 av bibelens 44 kapitler hadde 59 % eller mindre fagfellevurderte artikler, noe som ville gitt en F, stryk, i akademia.

Klimabibelen er på ca 3000 sider, mens dens oppsummering, Summary for Policymakers på er par dusin sider, er den som leses av politikerne og pressefolk. Vitenskapsfolka får bare lage et utkast, men den endelige versjon stemmes over og framforhandles, setning for setning, av en forsamling hvor politikere, klimabyråkrater og diplomater er i flertall.

Den endelige rapporten, på ca 30 sider the Synthesis report, er det som blir igjen etter fem dager med high level message massaging.

Lesing av denne boka fikk meg til å huske ungdomstida på seksti og søttitallet. Da kom det en rekke debattbøker, blant annet på Pax forlag, som spesielt folk på venstresida slukte. Det blei stilt spørsmål ved - og analysert - både den ene og den andre etablerte sannhet.

I dag er det lenger mellom slike bøker, og vi har til og med fått en trend på deler av venstresida som kalles "no plattforming". På godt norsk: sensur. Ikke la kritiske røster slippe til, ikke gi dem en plattform. Endel spørsmål er blitt forbudt å diskutere.

Det betyr også at det er langt vanskeligere, mer risikabelt for kritiske journalister og andre å skrive bøker av denne typen. Stiller du spørsmål ved en del av de etablerte sannhetene blir du oversett eller ledd ut, eller enda verre.

Donna Laframboise, skiver i etterordet at det er underlig, at hennes synspunkter som kritisk journalist blir forsøkt linket til rasister, holocoustfornektere, barnemordere, sinnsykdom og tobakk industrien. Hun bruker ordet bizzarre om at representanter helt opp på statsministernivå får seg til å kalle folk som henne feiginger, sabotører og anti-science Flat-Earthers.

Boka har også en nettutgave, hvor alle de 22 sidene med fotnotereferanser kan klikkes og undersøkes. Transparent, i motsetning til store deler av IPCC.

IPCC: https://www.ipcc.ch/publications_and_data/publications_and_data_reports.shtml

Andre anmeldelser av boka:
https://www.pressreader.com/norway/grimstad-adressetidende/20170117/281835758399408
http://stjakobs.blogspot.no/2013/06/en-bokanmeldelse-den-oppblaste-tenaring.html

Hvis du synes Just Kids av Patti Smith var strålende, Heartworn Highways er en undervurdert kultfilm, Guitar Town var banebrytende i sin tid, hvis du liker referanser til Kerouac, Steinbeck og Cassidy, Kesey and the Pranksters, og hvis du ikke har noe mot litt Gram Parsons på toppen, da er sjansen brukbar for at du vil like denne boka.
Og hvis du knapt nok har hørt om halvparten av disse folka, men liker bøker som tar outsiderens perspektiv, da bør du kanskje gi den en sjanse.
For Steve Earle er i tillegg god til å skrive historiene sine. Overraskende god.

Hvis du også liker humoren i følgende sitater er sjansen god for at du liker humoren i boka, selv om det vel er Townes som skårer høyest her:

”Townes Van Zandt is the best songwriter in the whole world and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that.”
- Steve Earle

"I've met Bob Dylan and his bodyguards, and I don't think Steve could get anywhere near his coffee table."
— Townes Van Zandt.

Denne likte jeg. Her var det mat av flere slag. Kunnskap om litteratur. Interessante person og miljøskildringer og en ganske allsidig komposisjon.
Jeg kom tilfeldigvis over boka - (takken for en malerjobb), og med Fyrsten og Wonderboy i lesehylla fra før, var det en fin gave. (Av de to likte jeg Fyrsten best.) Francis Meyer kom på andreplass.
Miljøet; støvete professorer på Blindern kobla til studenter, med venner og kjendiser i kulissene.
For de som har sett Big Bang Theory er det lett å assosiere hva denne boka handler om. Skarpe intellektuelle hjerner med sosial intelligens som står til stryk. Enten liker man det, eller så synes man det er tåpelig. (Og tåpelig er det, naturligvis, der ligger jo humoren.) Ei viktig og interessant problemstillingen er hvordan professorenes antipatier og forelskelser spiller inn på behandling av studentene og de karakterene de får. Objektivitet i karakterfastsettinga? Nei, det finnes da viktigere ting i livet.
Og bakom svever Petter Dass og Umberto Eco.

Dette var boka jeg ikke klarte å legge fra meg. Lettlest, 278 sider, likevel blir det intenst på to dager. Fallvann var min tredje Niemi bok. I den tredje sjangeren. Lik de fleste (?) starta jeg med Populærmusikk fra Vittula, skjeiv folklore, glimrende uhøytidelig.
Deretter, mange år seinere, hørte jeg Mannen som døde som en laks, som lydbok. Det var ikke vellykka. Det er mulig den hadde slått bedre ann som paperback, for bak en tilsynelatende enkel krim, ligger et bakteppe som rommer nordens historie de siste tusen år. Med fokus på Tornedalen, hvor parallellen mellom det norske storsamfunnets behandling av samene og det svenske storsamfunnets forholdet til Tornedalingene er åpenbar.

Tilsist altså Fallvann.
Jeg likte språket. Og beskrivelsen av personene. Men leseopplevelsen må jeg nok må tygge på noen dager for å kjenne virkningen av.

Lettlest, stort sett elegant skrevet, passer som ekstrabok eller rein avslapping. Inneholder stort sett de samme elementene som de andre bøkene hans jeg har lest. Et eller flere mord hvor bandittene er kjent, samt noen samleier, uten at det blir for intimt.
Det som gir bøkene litt ekstra er på den éne sida de skrudde typene hans, som fyren med Roadkill cafe, fra en av de andre bøkene, og Hiaasens hudfletting av degenereringa i USA. I denne boka er det avisene som får gjennomgå, og sidehistoria viser åssen det går når aviser med faglig dyktige journalister blir oppkjøpt av moguler hvis eneste mål er 25% avkastning.

Det blei for forutsigbart for meg. Jeg hadde lest "Se meg Medusa" av samme forfatter, og kjente igjen de fleste grepene. Når man tar seg selv i å avsløre litterære knep mister handlingene troverdighet, og man blir ikke å grepet av innholdet. Da er det er på tide å slippe til andre forfattere.