Denne kunne med fordel ha vært hundre sider kortere og slutten var noe merkelig, men ellers en helt grei bok. Det som trekker kraftig ned for min del er at jeg ikke opplevde hovedpersonen som veldig sympatisk. Jeg kan godt ha sansen for "tvilsomme" hovedpersoner, men hovedpersonen i denne boken falt bare ikke i smak.

Det er sjelden jeg har lest en bok hvor det virker som om forfatteren ettertrykkelig går inn for å drepe lesegleden. Den eneste grunnen til at jeg ikke avbrøt er at jeg desperat håpet at boka skulle ta seg opp og redde den fantastiske ideen handlingen faktisk er bygget på. Forfatteren evner ikke å gjøre dette spennende og jeg har mine tvil om hun egentlig prøvde. For meg forsvinner potensialet i alle tørre detaljer som hun av en eller annen grunn mente var viktig å få med. Jeg er ikke motstander av detaljerte bøker, men når du leser en firesiders detaljert avhandling om èn eneste tanke eller idè blir det bare litt meget.

Ny favorittbok! Helt vidunderlig rar og merkelig Gaiman meets King type bok.

Overraskende god bok. Selv om jeg liker YA sjangeren har jeg ofte forutinntatte holdninger om at de er dårligere enn "vanlige" bøker. Dette er en YA bok med romantikk, uten at det blir for mye, blomstermagi, lgbt kjærleik og mysterier. Det er faktisk lenge siden jeg har lest en bok hvor jeg overhodet ikke har hatt en anelse om hva som skal skje rundt neste sving. Fin bok som anbefales!

Denne altså. Så tragisk og vakker og vond og sterk og nydelig. Tørk aldri tårer uten hansker burde være ungdomsskolepensum hvor elevene må lese boka og så levere skriftlig/muntlig oppgave hvor de skriver om hvilke følelser de hadde da de leste, hvilke følelser de tenker en del av persongalleriet hadde, skrive litt om samfunnet da/nå. Vi må lære ungene våre å reflektere over egne tanker og følelser!

Overraskende vendinger og Jo Nesbø viser et utrolig talent for å holde på flere tråder samtidig med suksess. Jeg gir en 4'er fordi mye er same old same old fra tidligere Hole bøker, uten at dette nødvendigvis bare er negativt. For meg blir det heller ikke bare positivt og jeg håper dette er den siste boka om Harry Holy.

Dette er faktisk den mest fantastiske boken jeg har lest siden Harry Potter og De vises stein, uten å overdrive. Jessica Townsend har klart å skape et solid magisk univers og det finnes ikke slurv i den første boken om Morrigan Crow, hverken grammatisk eller når det gjelder handlingen. En bokelskers hjerte fryder seg!

Tidvis hysterisk morsom, men den snart attenårige jenta blir for meg kunstig. Nå har ikke jeg en jente, men en snart atten år gammel gutt og mens jeg finner han særdeles umoden til tider kan han ikke sammenlignes med henne.

Hele tiden mens jeg leste tenkte jeg at dette er en 6'er bok. Jeg trodde på handlingen, karakterene, drivkraften for plottet. Og så ramlet alt sammen på slutten. Faktisk så skjønner jeg ikke slutten helt. Sjefsetterforskeren går fra å være handlekraftig og tilstedeværende gjennom hele boken, for så å virke nærmest sykelig og forvirret på de siste sidene? Jeg vil uansett anbefale andre å lese Udyr fordi den er så drivende god helt til det gjenstår tjue sider.

Dette var tragisk skuffende. Jeg var kjempespent da Gaiman utga Norse Mythology og gledet meg vilt til å lese hans versjon av disse velkjente fortellingene. Joda, han bruker en del typisk Gaiman humor og legger igjen en egen nerve i noen av fortellingene, men alt i alt er denne boken bare en standard gjenfortelling av mytene. Håpet er at dette kanskje kan bli til noe mer. At han nå har fått prøve seg og i fremtiden skriver nye historier om de norrøne gudene, med sin helt egne fortellerstemme.

Den første boken jeg leste av Haddon var The Red House som, i likhet med Noe til besvær, handler om en heller dysfunksjonell familie og samspillet de i mellom og med andre. For meg var ikke førstnevnte bok en favoritt. Den manglet humoren som gjør at jeg har sansen for tragiske famliliehistorier. Noe til besvær har dette helt til fingerspissene og jeg tok meg i å humre over skildringer så triste og absurd at det ble morsomt på en galgenhumoristisk måte. Folk som liker Aarto Pasilina vil elske denne boken.

Handlingen, karakterene og storyen er god nok til å få terningkast 5. Grammatikken er tidvis bra, men jevnt over for dårlig. Spesielt når boken gis ut på et forlag som har sin stolthet i at de, direkte sitat, "ikke akkurat er slepphendte med det som slipper igjennom." Boken er skrevet for ungdom, ikke av ungdom og man forventer derfor en viss kvalitet på språket. Det er kjempetrist for en bokelsker å lese en potensiell terningkast 5 - bok, og så er det setningsoppbyggingen og språket generelt som trekker ned.

Altså, snakk om snobberi i bokform. Stakkars, vellykkede, hvite kvinne som "må" begi seg ut på nettdating. Det er jo en trøst at hun glatt hopper over kandidater som "fremstår like uinteressante som en jobb der man ikke behøver høyere utdanning." Dette er en bok skrevet for Frognerfitter.

Jeg driver og bygger meg opp en krim litterær orgasme ved å lese alle Harry Hole bøkene om igjen før jeg leser den nyeste. Og for et fantastisk gjensyn det er! Jeg hadde helt glemt hvor gjennomført bra og spennende Marekors er. Det er i denne boken Jo Nesbø virkelig planter den skrinne ræva si på tronen som Norges ubestridte krimkonge. Over et par bøker har Nesbø greid å få leserne til å tørste etter hevn, han har på mesterlig vis fått oss til å nesten skrike av frustrasjon når en viss politimann ser ut til å være untouchable. Og vi slipper et unisont skjelvende sukk når vi endelig opplever en slags rettferdighet.

Det her ble altså for tørt for min del. Føles ut som jeg leser en sakkyndig rapport eller et manus. Avbryter for denne gang.

Dette er Oliver Twist for voksne! Jeg slet litt med å holde konsentrasjonen de første 40-50 sidene da bakteppet og kulissene for handlingen beskrives veldig detaljert. Vanligvis gir jeg opp hvis jeg ikke får flyt i lesingen, men jeg følte at dette kunne bli verdt det hvis jeg bare holdt ut. Jeg hadde rett. The Lies of Locke Lamora er først bok i The Gentlemen Bastards trilogien og finner sted i Camorr, en gammel by hvor høyborne og fattige lever i en slags felles forståelse av hvor den enes privilegier begynner, og den andres slutter. I Camorr har selv tyvene en slags ære og alle, både adelen og tyvene, kjenner sin plass i spillet. Helt til the Grey King entrer arenaen og Locke Lamora havner i et blodig drama som ikke bare setter hans liv i fare, hvis the Grey Kings plan får utfolde seg i sin helhet vil Camorr aldri bli det samme igjen.
Fantastisk gjennomført og Scott Lynch holder en stødig hånd gjennom hele plottet. Jeg legger en ny tittel til Favorittene mine.

Denne boka kan ikke beskrives som noe annet enn et fantastisk skråblikk på sitt eget land fullt av kjærlighet og humor. Jeg ser at flere mener at man kanskje må være islandsk for å skjønne den, men det er jeg ikke helt enig i. Man må nok ha en viss form for humor, og gjerne være interessert i Island. Boka er en fantastisk innføring i en liten bit lokalhistorie om Island, men mest om Tangavik. Det er fin flyt over språket som gjør boka herlig lettlest. Jeg fniste høyt nesten fra første side og elsker den islandske selvironien som er en rød tråd gjennom handlingen.

Jeg simpelthen elsker at Auri fikk sin egen lille bok! Jeg er skikkelig blodfan, for å si detil mildt, av The Kingkiller Chronicles og ble overlykkelig da jeg oppdaget The slow regard of silent things. Og det gleder meg enda mer at Auris bok er helt henne. Anbefales på det sterkeste hvis du liker bøkene om Kvothe, og Neil Gaiman. Mens Kongedreper Krønikene er helt og holdent Patrick Rothfuss, har boken om Auri et preg av Gaimans måte å fortelle på. Og det er akkurat sånn som det skal være. Jeg vet ikke om denne boka er oversatt til norsk, men håper det i så fall er Morten Hansen som får æren av å gjøre det. Han kjenner til dette universet Rothfuss har skapt og er blitt en oversetter å regne med i fantasy sammenheng.

Totalt uventet og annerledes fra Kepler duoen. Jeg elsker det!

Patrick Rothfuss har skapt noe helt eget innenfor fantasi med denne første boken om Kvothe. Jeg er stor fan av Ringenes Herre og Game of Thrones, og er nå også en stor fan av Kongedreperkrøniken. Det som skiller seg mest ut med Patrick Rothfuss' hovedperson er at han ikke bare er tvers gjennom god, eller tvers gjennom ond. Dette gjør det veldig lett å assosiere seg med han, til motsetning fra vanlige helter i fantasi som ofte blir opphøyd med umenneskelig godhet, eller ondskap.
For mange kan boken virke langdryg med tanke på de detaljerte beskrivelsene av omgivelsene Rothfuss bruker for å trekke oss inn i stemningen og handlingen.
Ellers må jeg trekke frem jobben oversetteren har gjort, den er intet mindre enn enestående. En dårlig oversettelse kan ta livet av enhver blivende tungvekter i bokverdenen, som jeg dessverre fikk smertelig erfare da jeg forsøkte meg på den norske oversettelsen av den første boka i Game of Thrones serien.
Oversetter Morten Hansen burde få en ærespris for jobben han har gjort med Vindens navn.