Bokelskere.no

Leser nå "G for Georg" av Tove Nilsen (nr tre av fire faksjoner om hennes barndom/ungdom på Bøler på 60-tallet). Har lest mesteparten av romanene Nilsen har skrevet og vet at hun er så god til å fortelle samt god med språket. Dermed "måtte" jeg bare lese denne også :-) - Ikke skuffet hittil!

Jeg har denne helgen entret Jens Bjørneboes verden og der liker jeg virkelig å være, selv om det kan være dystert, så er aldri selvironien og humoren langt unna.

Har akkurat begynt på "Bestialitetens historie," og han kan fort bli en av mine favorittforfattere.

Igår kveld begynte jeg på en søt liten murstein av Mona Simpson; "En annen gang, et annet sted" - min utgave er fra niogåtti, med tilhørende pastellfarga smussomslag.

Jeg tok med meg boka hjem på ren magefølelse, visste ikke en døyt om den før jeg begynte å lese. Jeg liker ikke å lese vaskelapper (teksten bak på omslaget), sida de altfor ofte avslører for mye.

Etter å ha lest omlag 160 sider av denne skatten, var jeg såpass betatt at jeg rota fram omslaget likevel. Jeg måtte se om fjeset på dette fremmede mennesket som satte ord på ting jeg kjente altfor godt!

Så leste jeg bakpå. Og blei forbanna.

For her er denne hjerteskjærende gode romanen fremstilt som noe helt annet enn det jeg nettopp har lest. Det er piss (pardon my french) fra ende til annen om hvordan mor-datter-forholdet i boka funker, og toppen av blasfemi er å gi denne vare historien stempelet "amerikanske drømmer og amerikansk livsfølelse."

Jeg er sur. Og jeg vet at om jeg hadde lest bakpå boka, hadde jeg aldri tatt den med hjem.

Boka er helskjønn. Den er bitter å svelge, hjertet verker og hjernen kverner. Den er opprivende uten å henfalle til følelsesrunking, enkel men treffer midt i hjertet.

Om du liker "Hvit Oleander" av Janet Fitch kan du begrave deg i "En annen gang, et annet sted" også.

...og DØD over misvisende vaskelapper!

En gang våren totusenogni var jeg i en bruktsjappe i Aalborg og kjøpte meg Jakob Ejersbos Nordkraft, en roman om narkomiljøet i Aalborg. En bok jeg likte særs godt. Så da Aschehoug sendte meg en e-post om jeg ville skrive om Liberty, sa jeg seff ja og mottok en murstein av en bok i posten (like stort som det afrikanske kontinent skal jeg holde meg for god til å si).

Først tenkte jeg: det er litt av et hopp, hoppet fra Aalborgs narkoverden og halvkriminelle til landet Tanzania, men der tok jeg feil. Det er knapt noen i denne romanen som ikke røyker bhangi. Nåja, det er jo ikke det verste, jeg kan også nevne at folk dør av overdoser, blir alkiser og tynne av å tygge khat. Og alt det andre. Jeg har knapt lest en bok som skildrer et verre moralsk forfall enn i denne boka. Folk puler rundt (ingen er helt sikre på hvem som er ungens far), folk dreper hverandre, folk betaler hverandre under bordet, folk dealer drugs, folk utnytter hverandre, folk snylter, folk lurer hverandre, folk lyver for hverandre, ja, folk lyver og lyver og lyver, det er knapt noen som snakker ett ord sant.

Livet i Tanzania blir sett fra dansken Christian og tanzanianeren Marcus' synsvinkel. Christian kommer ned til Tanzania som trettenåring, sammen med sine bistandsarbeiderforeldre. Marcus skaffer seg jobb som hushjelp og barnepasser hos en svensk familie som femtenåring, og romanen går over nesten et helt tiår, hovedsaklig åttitallet. De vokser opp og alle de vestlige voksne mennene skiller seg sånn at de kan gifte seg med en innfødt i stedet, for de innfødte kvinnene puler så mye bedre, mens de innfødte kvinnenes intensjon selvfølgelig er å bli tatt med til Europa (de blir selvsagt aldri tatt med dit). Drepe som man vil kan man også, for det er bare å betale det lokale politiet under bordet, så går det greit. Alle hvite er jo sykt velstående og har lett råd til å kjøpe seg fri.

Ikke at de innfødte mennene er noe særlig bedre. Hiv og AIDS, hvem bryr seg om det, det er bare å pule med ti forskjellige kvinner og få like mange barn som alle har samme far, men forskjellige mødre. Ansvaret for barna kan bare fraskrives, tsk, det er ikke mitt barn, din malaya (swahili for hore). Samtidig som jeg leste i Liberty, leste jeg tilfeldigvis også i Pamela Druckermans Lust in Translation, en faglitterær bok om hvordan utroskap blir sett på i ulike deler av verden. Et av kapitlene handlet om Sør-Afrika - som ja, jeg vet at det ikke er Tanzania (det ligger et par land i mellom dem) - og å lese i det kapitlet var omtrent som å lese i Liberty. Som allerede nevnt vet jeg at Sør-Afrika ikke er Tanzania, men videre kunne Druckerman vise til statistikk om at Afrika er den verdensdelen i verden hvor folk flest er utro. Hvordan folk holder på sånn (uten kondomer) når de vet at de kan dø av det, og at så mange andre mennesker også kan dø av det, det fatter jeg ikke.

Hele Liberty bare bekrefter alle fordommene jeg har om Afrika. Veldig mye blir sagt, men ikke så mye blir gjort. Klokken tolv er muligens klokken halv tre, klokken seks eller i morra. Alt kan kjøpes hvis du har penger nok, immigrasjonspapirer og arbeidstillatelse også (javisst!), så lenge du kamuflererer kjøpssummen og kaller det 'gave.' Ingen bruker kondomer. Alt er et stort kaos. Ikke rart folk er fattige. (Jeg føler Chinua Achebes postkolonialistiske teori hengende over samvittigheten.) Nå høres det nesten ut som om Liberty er helt forferdelig å lese, som om også den er et stort kaos, men det er den ikke. En murstein av en bok var den (på godt over 700 sider), men jeg pløyde meg gjennom den i løpet av noen dager fordi den var så spennende, underholdende og interessant. Jeg satt i bilen og leste i den mens jeg ventet på kjæresten min som kikket i bruktbutikker. Den siste uka har jeg ofte tenkt at jeg ville hjem og lese i Liberty. Nå tenker jeg at jeg må anskaffe meg Eksil og Revolution også, de andre bøkene i Jakob Ejersbos frittstående Afrika-trilogi (som han forøvrig bare så vidt rakk å fullføre før han døde av kreft i 2008). Altså: Liberty anbefales!

Fullt brukbar til tegneserieroman å være. Kunne egentlig tenkt meg en litt annen tegnestil, men det er bare min mening.

Eneste grunnen til at jeg leste tegneserieromanen er at jeg er interessert i ting som har med Dracula å gjøre.

Jeg liker rett og slett Gert Nygårdshaug. Han har et fantastisk persongalleri, og leker som alltid med navn: Zoe Wildt, Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Pilatus O'Boa og Karl Iver Lyngvil - herlig! Det ligger helt klart an til en oppfølger, av flere grunner. Vi prøver kanskje å gjøre noe med miljøspørsmålene alle sammen - men hvorfor i all verden er det fortsatt lov å produsere plastikkposer? Så lenge de er tilgjengelige i butikken, kommer vi hjem med dem... Og SAS har en kampanje for å samle inn avisene som leses på flyturene - hvor mye hjelper det når en flytur forurenser ufattelig mye? Det er for få forfattere som Nygårdshaug.

Er svak for Nygårdshaug, og han innfridde denne gangen også. Jeg var så spent på denne eremitten, og ble litt skuffa da det var en israeler, hadde håpet det var Gotvin Solfeng, eller noen som kjente til hans meritter. Kjente igjen Karl-Ivar som traust og innadvendt østerdøl, men trudde kanskje han ville fortelle familien sin den store nyheten. Kanskje i neste bok? Når det gjelder miljøspørsmålene forfatteren peker på har han selvfølgelig rett. Men prøver vi ikke alle å gjøre noe?

Var nok ei knallbok av Nygårdshaug. Dette vitner om god reachers nok ein gong.

Klokkemakeren var jo rett og slett en genistrek, spør du meg.

En av de aller beste bøkene han har skrevet! Anbefales!

Har fått meg Kindle og liker det:) Spør meg hvis du lurer på å skaffe deg en og lurer på noe!