Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Fra samlingen "Vagabondering", Cappelen 1979.

Nå er den ute og erobrer verden ...

Jeg har ikke lest bøkene, men ut fra noen gløtt på tv-skjermen og omtalen i avisene virker dette som ENDA en selvsentrert mannehistorie. Er egentlig veldig lei norske menns oppvekstfortellinger, merker jeg. Tror det irriterer meg mest fordi jenteskikkelsene alltid er så usannsynlige i sånne historier! Huff....forutinntatt, jeg?

Har selv lest boken. Den har nok troverdighet. Raseskillet som eksistert opp til sekstiårene var nok grusom for dem det gikk utover. At dette kunne skje i USA - det skulle ikke forundre meg. Tenk bare fordi man har mørkere hudfarge så ble man mindre verdsatt. Det er ikke der intelligensen sitter vet vi jo alle. Bare fordi noen proteiner produserte mer fargestoff like under hudflaten, ble man behandlet verre enn hunder. Slik familie som her er/var ikke uvanlig i USA - der alt tenkelig og utenkelig kan skje.

Dette kan jo bli en fantastisk sensasjon!

En professor vil DNA-teste englefjærene til Märtha.
Professoren sier: "- For de fleste av oss er jo engler et blankt felt. Som forsker må jeg nærme meg dette fordomsfritt. Det nærmeste jeg kan sammenligne det med er å finne DNA fra en utdødd rase, fossiler fra neandertalerne eller sibirmennesket, for eksempel. Med en slik englefjær kan vi begynne å nøste i en ende.
I utgangspunktet er jeg nok skeptisk. Men får jeg forelagt englemateriale vil jeg behandle det med største seriøsitet."

Professor Hans K. Stenøien er sitert i Aftenposten her.

Jeg ser fram til resultatet av DNA-testinga av "englefjærene" med stor forventning og spenning!

Før i tida, ble slike som prinsessen og hun andre, kallt for sjarlataner. Så hvorfor ikke kalle en spade for en spade.

De lurer godtroenede mennesker, slike som føler seg vel i kongelig selskap, har jeg inntrykk av. Skal vi tro på henne, så må de for all del fremskaffe "englefjær" så det kan taes DNA-prøver av den/disse. Kunne blitt veldig interessant for noen og enhver akkurat det. :)

Eller kanskje de hallusinerer, på englestøv ( PCP, Fencyklidin). Dette er jo et stoff som er et hallusinogen.

Ikke vet jeg, og ikke vil jeg vite heller.

Ho er no søt, og blid...Kjenner forbausande mange som i ei oppjaga tid prøver å finne svar på eksistensielle spørsmål, så ho appellerer nok til nokre ...

Dei fleste har beina godt planta i bakken, ja...Og når det gjeld boka,det forbausar meg ikkje om salstala blir høge..uansett kvar fjøra kjem frå...

Sidan dette ligg himmelvidt utanfor mitt interessefelt, så blir nok ikkje denne boka lagt til mi leseliste...

(Men, kjenner faktisk mange "englar", eg.....)

Ikkje lest noko av han. Kjem neppe til å gjera det heller.

Jeg har egentlig tenkt det samme. Er jeg den eneste?? Godt å vite at jeg ikke er det. Og jeg kommer ganske sikkert ikke til å lese Knausgård heller.

Jeg tvang med gjennom nr 1 og startet på 2'eren. Kjedet meg voldsomt - uinteressante greier - gjesp...

Mutterns uutholdelige Danielle Steel-bøker faller vel i den fjerde kategorien eller?

Vi kan sikkert omdefinere begrepene her, men slik jeg forstår begrepene i dag, er det en del skiller her.

Dameroman: Lettlest og enkel formellitteratur med helt og heltinne som får hverandre til slutt. Temmelig langt fra realismen. Alle er vakre. Typisk foregår det i overklassen. Den alltid kvinnelige hovedpersonen kan gjerne være fattig først, men treffer da gjerne en rik mann. Typisk Barbara Cartland, Casino/Stjerne/Superstjerne-roman, populært på 70-80-tallet, føljetonger i ukeblader.

Kiosklitteratur: Til dels også dameromaner, men nå for tiden betyr det for det meste serielitteratur. Disse har også kvinnelige hovedpersoner og kjærlighet som hovedtema, men foregår ofte også i arbeider- eller bondemiljøer. Hovedpersonen er som regel vakker og edel til sinns, menomgitt av problemer. Her er ofte lokalhistorie og en viss realisme til stede, men språk og handling er gjerne enkelt og klisjepreget. Typisk Margit Sandemo, Frid Ingulstad og andre norske serier.

Chick lit: (jentelitteratur) Igjen kvinnelige hovedpersoner, men disse bøkene er gjerne lagt til bymiljøer og nåtid. Jentene det handler om er single, drikker, treffer menn og har dårlige kjærester eller mislykka onenight stands, jobber gjerne på kontor, har livskriser-og det ender alltid godt med den rette. Bøkene har ofte mye humor i motsetning til de andre sjangrene.Typisk Bridget Jones-bøkene, Lisa Jewell, Marian Keyes, Jill Mansell.

En fjerde kategori som jeg egentlig ikke har navn på, er jo "de nye dameromanene" som nevnes her - Kate Morton, Lucinda Riley - tematisk og i stil har de kanskje mest til felles med de gamle dameromanene, men de har som regel større ambisjoner og et MYE større antall sider. Her er detsterk uenighet om manskal dyttef eks Cecilia Samartin ned i kategorien, eller løfte henne opp til "ordentlig" litteratur.

Andre romaner skrevet av, om eller for kvinner er ikke dameromaner etter min mening... Det vil si: da omdefinerer man begrepet dameroman. Og det må man jo gjerne, men inntil videre er begrepet nok uttrykk for useriøs klisjelitteratur....

Bøkene til KOK er noe av det jeg aller minst kunne tenke meg å gi meg i kast med.

Jeg sier som Lillevi lenge ned her: middelaldrende, moderne manns liv og levned er ikke noe som fenger..

199284 sider gjennomsnittet er 369 sider .leser mellom 120-150 bøker i året

Godt vi har noe godt å se fram til, håper jeg. Noen år venter man forgjeves, mens andre nyter vi fulle monn. Nå er våren like rundt hjørnet. (Selv har jeg vært innesnødd i 14 dager, men det regner nå og jeg ser sjøen krummer seg fra sørvest istedenfor øst/sørøst).

Hver morgen var det noen som vekket oss

Har vi tenkt nok på hvem det var
som ga oss grovbrødskiver med geitost på,
som ga oss melk og havregryn,
saft og epler.
Tenkt nok på
at hver morgen
var det noen som vekket oss,
som hadde bordet dekket
og kaffien klar til fedrene våre.
Har vi tenkt nok på mødrene våre.

Forfatter: Stig Holmås
Utgitt: Fra samlingen: Folket som alltid lengter (Gyldendal 1980)

Men hva handlet den om? Gi oss noen pekepinn om innholdet så skal du ikke se bort fra at det finnes en bokelsker som kan løse mysteriet :-D

Eg har ikkje lese dei, og det har sålangt ikkje freista å gjere det heller.