Bokelskere.no

Jeg har lest alle novellene og har etterhvert blitt Olive-entusiast. Til å begynne med streifet tanker som ukebladlitteratur og dameroman meg, helt til jeg innså at jeg deler noen av Olives heller dårlige sider. Historiene har vokst seg til og selvom jeg har litt følelsen av engelsk landsbyidyll, så liker jeg dem veldig godt. Så godt faktisk at jeg allerede har begynt på neste bok : Olive, igjen.
Jeg synes Strout er en god observatør og viser stor menneskelig innsikt - også skriver hun godt!

Jeg likte denne historien veldig godt. Det var noe med tonen i teksten, og det å følge tankene til Olive i forbindelse med sønnens giftemål. Det var både rørende og vemodig - og litt rampete.

Et lite piff.
Dette er også den første historien hvor Olive er protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi ellers inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

Små glimt fra livet, slik livet ofte er, med mange fasetter og vendinger.

Olive, en kvinne som selv har mange fasetter, og mennesker som kjenner henne.
Noen ser en side av henne, noen ser en annen side, noen ser flere sider.

Vi får bedre innblikk i livet hennes enn de fleste, det sympatiske og det som kanskje virker mindre sympatisk. Men finnes det noe menneske som aldri har vært usympatisk? Som ikke kan kjenne seg igjen i noe av Olive ? Eller i menneskene rundt henne?
Kanskje ingen har tusjet på klærne til svigerdatteren sin, men det er nok flere enn Olive som ikke kommer overens med barnas partner?
Kanskje en ufordragelig nabo går og strever med det samme, innvendige, sydende raseriet, men likevel gjør så godt de kan?

Også det å bli gammel. Å miste en partner gjennom mange år. Å oppleve at alderdommen ikke er som du hadde sett for deg. Men kanskje prøve å stake en vei videre, på en eller annen måte finne litt fotfeste igjen, for årene som er igjen.

Tredje fortelling, Pianisten .
Menneskeskjebner, er ordet som slår meg etter å ha lest denne novellen. Pianisten Angie sitt liv og tanker.

Her fikk vi et annet inntrykk av Olive. Hun framsto som en mer fjern person i den første fortellingen, i Flo var hun absolutt til stede. Det virket på meg som Olive skjønte hva Kevin planla, og at hun var bevisst på dette da hun satt seg inn i bilen. Hennes småprat om andre som hadde hatt det vanskelig i livet framsto for meg som en måte å fortelle/forklare Kevin at det er normalt å ha det vanskelig innimellom, det er normalt at noen er syke, livet er ikke alltid enkelt. Jeg fikk følelsen av at dette etterhvert gikk inn hos Kevin, men jeg er ikke sikker.

Ja, enig. Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte.

Men også tolerante i forhold til hverandres følelser for andre, synes jeg.

Tragikomisk thriller fra Ukrainas første år.
Mye av handlingen virker absurd, men det gjelder i høy grad også de kaotiske årene like etter Ukraina løsrev seg fra Sovjetunionen 1991. Dette får Kurkov fint fram i fortellingen om Viktors hemmelighetsfulle oppdrag for en Kiev-avis: å skrive nekrologer for folk som ennå ikke er døde. At Viktor har pingvinen Misja i leiligheten sin, er typisk nok resultatet av en økonomisk krise i byens zoologiske hage. Etterhvert som intrigen skyter fart, får Misja som forventet en sentral rolle.

Alt i alt en underholdende historie fra et land som ellers har måttet utholde mye verre enn det som fortelles her. Kurkov er forøvrig fast skribent i ukeavisen Dag og tid.

Får jeg lov å være med? :)

Den ligger klar på biblioteket :)

Husker TV-serien og ser fram til å lese Olive Kitteridge. For dem som kan tenke seg å være med i Lesesirkelen av 2024 kan det være en god start. Det er bare å si i fra til leder Torill Revheim at du vil være med!

Godt valg. Lydbok lastet ned.

Gleder meg til å lese denne. Boka er klar.

Det bestemmer du vel sjølv:)
Personleg bruker eg den som dagen eg les ferdig.

Jeg foreslår romanen Olive Kitterigde, av Elizabeth Strout, som kom ut i 2008. Hun fikk Pulizerprisen for denne. Jeg har lest flere av hennes bøker tidligere, og liker dem veldig godt.

Boka skal være en skildring av ulike menneskeliv på godt og vondt, og illustrerer gjennom ulike historier hvor komplisert det er å være menneske.

Nrk skriver i sin anmeldelse av boka: "Innsikten i helt alminnelige og sårbare menneskers liv er ubehagelig, men gjør godt. For det er så mye gjenkjennelse her, både i Olive-skikkelsen selv, og i de mange andre småbyborgerne, som pusler rundt med livene sine som best de kan og som må hanskes med sjalusi, svik, utroskap, savn eller sorg."

Boka resulterte også i en serie ved samme navn, som vant 8 Emmys, og den lå på New York Times bestselgerliste.

Elizabeth Strout har senere skrevet flere bøker om Lucy Barton. Hun har etablert seg som en av den amerikanske samtidslitteraturens mest egenartede stemmer.

Jeg foreslår Flaskehagen av den moldovske forfatteren Tatiana Tibuleac.

Forlaget skriver: Flaskehagen er en fortelling om søken etter språklig og kulturell identitet og koblingene som forener oss med fortiden vår. En roman om en verden på den bevegelige grensen mellom stagnasjon og oppløsning, mellom Russland og Europa, mellom kamp og død. Flaskehagen er på mange måter romanen til en hel generasjon østeuropeiske kvinner og en fortelling like autentisk som den er overraskende.

Mitt forslag denne gangen er Fjellene synger av Nguyễn Phan Quế Mai. Jeg lette i utganspunktet etter en bok fra Australia, men havnet på denne. Jeg leser så alt for lite fra Asia, Australia og Afrika og ønsker å dytte nisselua litt lenger oppover. Vietnam er ganske ukjent for meg, og det er godt å løfte blikket iblant og bli kjent med andre kulturer.
Jeg kjenner ikke til forfatteren fra før, men her står noe om henne og boka.

Jeg er i gang med å lese Marilynne Robinsons Gilead-kvartett. Er ferdig med 3.bok nå, Lila, som også var med i Oprahs bokklubb. Men den beste og vakreste boken hittil er den første, Gilead, og den foreslår jeg. Den er til og med på Mammutsalget. Alle fire bøkene kretser om to aldrende frikirkelige prester og omhandler noenlunde samme epoker. Men hendelsene fortelles av forskjellige hovedpersoner. Leser gjerne den første boken om igjen nå som jeg har hendelsene fortalt av flere.

Dette er boka for deg som liker at ei god historie (nesten) aldri tek slutt. I over seks hundre sider veksler Khemiri mellom å fortelje om seg sjølv og om dei tre søstrene Mikkola, frå barndom og ungdom inn i ungt vaksenliv og etablering av familie. Boka har tidvis eit detaljnivå som gjer at tempoet er svært sakte. Likevel gjer vekslinga mellom dei to forteljarperspektiva, og gode personbeskrivingar, at lesaren vert dregen med vidare. Etter kvart reiser det seg ein del spørsmål – kva er samanhengen mellom forfattaren og søstrene? Kva er sant og kva er oppdikta? Ligg det verkeleg ei forbanning over søstrene? Kvifor er dei 7 delane av boka kortare og kortare? Khemeri rører ved tema som fattigdom, kulturell utanforskap, psykisk sjukdom, samliv, identitet og sosial status. Karakterane er dynamiske og realistiske, og me vil gjerne vite korleis det går med dei i livet. Avslutninga på boka gjorde at det var vel verdt tida det tok å lese alle dei 654 sidene!