Bokelskere.no

Tror jeg kom frem til 32 leste her...

Veldig bra opplegg, som vanleg.

Eg hadde nok blitt nøgd uanset kva bok som hadde fått flest stemmer, men er ekstra nøgd med at det blei ei bok eg har ståande ulest i bokhylla. Dei siste felleslesingane har eg havna på etterskot fordi eg har venta på bok ...

Søndag 26. mai 2019, kl. 18.05

Valg av Ev9 er avsluttet.

Vinner ble:
Den gamle mannen og havet med 7 stemmer.

Gratulerer!

Antall stemmer for de andre bøkene:

6: Dekameronen
6: Tre kamerater
5: Den gode jord
5: Familien Moskat
4: Verden av i går
3: Canterbury-fortellingene
3: Hva nå, lille mann?

Jeg skal lage diskusjonstråd for Den gamle mannen og havet om en ukes tid.
Romanen er kort, men jeg foreslår å sette leseperioden til hele juni måned.
Deretter tar lesesirkelen sommerferie i et par måneder (juli-august).

Høres det greit ut?

Selv takk, Torill. Jeg har lest Den gamle mannen og havet to ganger, begge for mange, mange år siden – og tar svært gjerne en reprise. Har opplevd flere ganger at leseopplevelsen forandrer seg med alder og erfaring. Jf. Olof Lagerkrantz: «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» Lagerkrantz har også sagt følgende: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenning og den trygghet som kommer av at man vet hvorledes det går.» Vi kan tillate oss å dvele ved teksten på en annen måte, og vi får en annen forståelse av den når vi faktisk vet hvordan det går.

Enig - en spennende valgomgang med flere gode forslag. Dette er én fin side ved nominasjonene – nye bøker på leselisten!

Uansett hvordan denne avstemmingen ender, har jeg fått 3 bøker til på leselisten.

Det ser ut for å gå mot enno ei avstemming der det blir vanskeleg å plukke ut kva bøker ein ikkje skal stemme på.

I forkant av denne forslagstråden så gjekk eg og tenkte på om eg skulle foreslå Dekameronen, den har også blitt foreslått av andre enn meg i eit par tidlegare runder. Men den ligg litt for tett inntil Canterbury-forteljingane, det får vente til seinare.

Derfor tek eg heller og resirkulerer eit av mine tidlegare forslag som den gangen kom ganske høgt dersom eg hugsar rett, nemlig Familien Moskat av Isaac Bashevis Singer, nobelprisvinnar frå 1978. Det er ein krønike om ei jødisk familie i Warszawa frå rundt 1910 og til 1939, og eg forestiller meg at det er litt "Buddenbrooks-format" over forteljinga.

Takk for påminnelsen! Jeg har vakla mellom flere muligheter, men siden det bare er mannlige forfattere som er foreslått hittil (gode forslag!), lander jeg på Den gode jord av Pearl S. Buck. Nobelprisvinner fra USA, men best kjent (og mest anerkjent) for skildringene fra Kina, som hun hadde svært god kjennskap til.

Mitt forslag:
Tre kamerater av Erich Maria Remarque.

For noen dager siden hørte jeg et radioprogram der lytterne skulle ringe inn og fortelle om sin yndlingsroman. En mann ringte og fortalte om Tre kamerater som han hadde lest 3-4 ganger opp gjennom årene. Svært positiv omtale, og jeg måtte se om jeg hadde den i bokhylla.

Og det har jeg (Bokklubb-utgave), så nå skal jeg lese den med det første.
Kanskje vi skal lese den sammen. Håper det.

Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.

Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Mandag 6. mai 2019

Nå har jeg lest hele Multelandet.

Lidman skriver godt, men stilen hennes er ganske spesiell og uvant for meg. Jeg la merke til at det brukes en god del ellipser (ukvedede viser), bl.a. i replikker. Finnes nok i mange andre (alle?) romaner, uten at jeg kan nevne noen her og nå.

Mange fine og originale person- og miljøskildringer. Årstider med vær og vind kommer og går, mennesker fødes, tenker, strir, elsker, krangler, slåss og dør, og naturen er både venn og fiende. Sånn er det bare.

Et omfattende persongalleri (gikk litt i surr for meg av og til) gjør at boken kan karakteriseres som en polyfon roman. Mange spennende og originale karakterer, skildret av en allvitende forteller

Når jeg leser oversetterens (Peter Magnus) etterord i min bokklubb-utgave, ser jeg at det kanskje vil være en fordel å lese Multelandet på originalspråket for å få med seg hvordan personene snakker:
"Västerbotten-personene i hennes bøker taler et ganske spesielt sprog med en rikdom av ord som ikke forekommer i rikssvensk (og som man heller ikke finner i vanlige ordbøker)."

Noen som har lest en svensk utgave?

Søndag 5. mai 2019.

Hei,
Skal vi samlese en bok til (Ev9) før sommeren?

Boka er lest, enkelte partier både to og tre ganger. At boka fikk en strålende mottakelse da den kom ut, er ingen overraskelse. Unntaket var leserne i Saras egen hjemtrakt - de mente seg uthengt og følte seg krenket. Og om man glemmer å lese mellom linjene, kan man umiddelbart være enig med dem.

Men dette knappe, nesten banale språket har nyanser man ikke ser ved første blikk. Språket og landskapet krøp umerkelig inn i bevisstheten min, og etter hvert fikk jeg godhet for folket på Øen. Til og med Frantz viser seg å ha forsonlige egenskaper midt i alt raseriet sitt. Det er nesten så jeg har lyst til å nevne alle de sentrale personene ved navn og filosofere litt over årsakene til deres gode og mindre gode sider. Det finnes alltid en grunn til at folk ter seg som de gjør.

Jeg nøyer meg med å heie på Claudette. Vokst opp med en taus og bitter far og ei etter hvert nesten like taus ung mor, delvis oppfostret av "heksa" Anna, varm og fryktinngytende på samme tid. Skoleflink, men oversett og nedvurdert av lærerinna. (Jeg tok meg flere ganger i å gruble over mitt tidligere liv som lærer. Kan det tenkes at jeg også vurderte elevene mine slik: Gode karakterer til de aktive elevene, middels til de mer tilbaketrukne? Det er reint til å gremmes over!)

Claudette viser seg å ha pågangsmot nok til å forlate Øen. Sluttorda gir oss likevel ingen garanti for at dette er veien til et bedre liv: "Men Øen hvisket og suste i bakhodet: Jeg skal alltid være med deg."

En kan jo håpe at det ikke er de traurige minnene hun får med seg, men minnet om moltemyrene som en og annen sommer gjorde tilværelsen salig og styrket fellesskapet i utmarka.

Siste side er lest, og det er ei bok eg har likt godt - ei bok som meisterleg skildrar gleder, sorger og medmenneskelege tilhøve i eit samfunn som strevar med kvardagen.
Eg er så enig med Lillevi som seier i si gode bokomtale at Lidman skildrar godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Er glad for å ha delteke i ei felleslesing av ei god bok, og med mange refleksjonar som har krydra innhaldet. Hjarteleg takk!

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.

Då greidde biblioteket å skaffe meg ei utgåve av boka - ei gamal utgåve frå 1979. Den ser ut til å ha hatt ein del lesarar her den ligg med gulna sider. Likevel - det skal bli kjekt å lese om hendingane i Multelandet! :-)

PS...har lese nokre få sider her eg sit i solsteiken, og dette ser ut til å bli fornøyelig! Har ledd høgt....

Jeg er på side 25 i Bokklubbens utgave fra 1979. Selvom jeg leser norsk utgave fryder jeg meg over språket som er knapt og humoristisk men også veldig beskrivende. Det er fine illustrasjoner av Svenolov Ehren og det er fristende å finne fram fargeblyantene. Gleder meg til resten og klarer neppe å bruke hele leseperioden.

Jeg har nå lest boken etter din og Randis gode omtaler og er absolutt enig. En rystende og gripende god bok som bør nå ut til mange. Det er noe med språket som driver handlingen fremover, selv om det i det ytre skjer tilsynelatende lite. Vi kjenner morens hjelpeløshet og fortvilelse så det gjør vondt. Vi tar del i Ellings opplevelse av omverdenen, meget godt og troverdig beskrevet. Elling handler slik han finner det naturlig og riktig – og vi, leserne, kjenner en uro ved at dette ikke kan gå bra.

Magnhild Haalke er nå i ferd med å komme til heder og verdighet etter biografien til Magnhild Folkvord. Det er vel fortjent. All ære til dere som gjorde oppmerksom på henne lenge før biografien.

Terningkast 6 fra meg.