Tekst som har fått en stjerne av Torill Elisabeth Revheim:

Viser 1 til 20 av 391:

Så bra!
Jeg er langt på vei i "Ragnhild" og vil som deg fullføre trilogien. Gled deg!
Så fikk jeg hele Juvikfolket i bursdagsgave; det blir min ferielektyre om ikke så lenge.
For mange år siden leste jeg "Menneskene og maktene" og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fulgt opp Duun. Noterer meg herved en ny favoritt-forfatter.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hele boka lest

Da har jeg lest hele boka, og jeg sitter igjen med mange tanker. Selv om jeg ligger litt bak majoriteten her (har jeg inntrykk av), så håper jeg dere ikke er ferdige med boka. For her er det mye å reflektere over og diskutere.

Jeg har kost meg, og synes det er en meget god bok. Men språket er vanskelig tilgjengelig, noe som har gjort at jeg har lagt bort Duun tidligere. Det kan være at det har gjort at jeg ikke har fått med meg alle nyanser, for språket er fortettet.

Medmenneske handler virkelig om de store etiske spørsmålene, om rett og galt, om det gode og det onde. Som vi har diskutert tidligere her, er vi vel flere som har litt problemer med å godta at Didrik er «inkarnasjonen av ondskap», som resepsjonshistorien har slått fast. Didrik er helt klart en egoistisk, selvrettferdig og lite sympatisk fyr, kanskje er han også en voldtektsmann og en drapsmann.

Når Ragnhild dreper Didrik for å redde Håkon, er det da en nødverge? Rettslig ville det nok ikke vært det i Norge i dag. Rent etisk: fordi Ragnhild er god og vil det gode, er det greit at hun tar loven i egne hender? Er drap den eneste utvei for situasjonen? Og hvis hun redder mannen sin, ofrer hun da sønnen som må vokse opp morløs?

Medmenneske tilhører nyrealisme, en etisk realisme, har jeg lest. Og det er særlig lest som en realistisk tekst, jeg har problemer med å «godta» en svart/ hvitt lesning der Didrik kun erindringer og Ragnhild kun er god. Det er mye mer komplekst, der hat og kjærlighet og rett og galt kan være to sider av samme sak, og når rett og godt ikke er det.

Hva tenker dere?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Hei alle Duun-lesere. Det er ikke så mange dager igjen å lese "Medmenneske" på, men jeg får ta det igjen senere. En bok jeg har lest nylig, "Avklaringene" skrevet av Hans Olav Lahlum, er full av sitater fra Olav Duuns bøker, blant annet "Medmenneske". Det er selvfølgelig mange gode aforismer her: F.eks: "Ingenting stikk så kvast som odden av ein ny tanke" fra "Gud smiler". Lahlum ble provosert av Dag Solstads kommentar om Duun som en utdatert forfatter som er uinteressant for dagens lesere. Dermed fikk Duun en ny leser. Jeg kommer til etter hvert.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)

Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ferdig med boka
Da er også jeg ferdig med ei svært god bok. Jeg trodde jo at dette var ei gjenlesing, men jeg skjønte tidlig at dette hadde jeg ikke lest før. Jeg har gått surr i Olav Duun sine verker, det er Juvikfolket jeg har lest tidligere. Medmenneske var ei så god bok at jeg allerede også har lest Ragnhild, og skal nå starte på Siste leveåre. Så langt like bra videre i trilogien!

Mange gode refleksjoner her fra gode lesere. Takk for de, det hever min leseopplevelse! Didrik blir naturlig nok diskutert, jeg synes nok at han uten store forbehold kan kalles ond. Kanskje det da er til ære for lesesirkelen at ekstremværet Didrik nå er på veg inn mot landet?

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Då har også eg fullført «Medmenneske» - som gjorde djupt inntrykk på meg- igjen!
Eg synest Duun er ein meister i å skildre hendingar, menneske og stemningar - og kampen mellom det vonde og det gode.
Ragnhild framstår på meg som ei kvinne med så mykje godt i seg- ho vernar Håkon på det mest dramatiske viset. Håkon er feig i mine auge....ikkje minst når Ragnhild reiser for å ta straffa si.

Didrik vert biletet på det vonde i mennesket. Med sine handlingar og veremåte mot sin eigen son viser han både egoisme og mangel på medkjensle.
Eg måtte leite fram mi eldgamle litteraturhistorie- Norsk litteraturhistorie av Beyer- der eg kunne lese:

Den er stramt komponert, dramatisk, inntrengende i sin menneskeforståelse og dyp i sin problematikk. Overfor den lysende, rene Ragnhild står svigerfaren, Didrik Dale, inkarnasjonen av ondskap, psykopatisk krangletrang, såret og forvridd rettskjensle.

Romanen er eit meisterverk, ei bok som stiller djuptgåande spørsmål om menneske. Er det rett å drepe eit menneske for å berge han ho deler livet med?
- Er glad for å ha delteke i denne felleslesinga, stor takk til alle deltakande!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Eller kanskje Duun bruker intetkjønn entall, ubestemt form, dvs. at tittelen på romanen hentyder til et allment begrep. Det virker litt søkt å prøve å modernisere tittelen og f.eks. kalle boka "Medmennesket" eller "Medmennesker".

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det lyder temmelig tabloid i mine ører - og får stå for forlagets regning. Didrik er langt mer sammensatt enn som så (som hele persongalleriet er).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Med forbehold om at jeg enda ikke har kommet så langt, men såvidt jeg kan se er det Didrik som grubler rundt tema medmenneske:

«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme, gode mengda av dem. Stundom kløkte dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunne han ikkje rekne dem for menneske heilt ut, somme tider; dei tok han fri for det.» (kap 2, s 49 i pocketutgave av 2017).

Så i samtale med Ragnhild (eller Vårherre) på roturen til legen:
«-Du? Sa han til Ragnhild. Deg er eg redd. For der er noko godt i deg; du er det samme slaget som eg. - Jasså, Vårherre er rettferdig? Da er han min mann. - De snakkar om medmenneske. Ja da, det lét ikkje stygt det. Men eg har ikkje bedt om dem - ta dem til deg att, Herre! - Ja visst har eg rått på ærlig folk. Men eg gjekk av vegen for dem. For enten var dei for dumme eller for sluke. Men når du seier at mennesket er ypperste skapning på jorda, da snakker du om deg sjøl; og det er ikkje fint. Og kva seier du ikkje om oss andre straks etter!» (kap 3, s 72)

Det virker som Didrik mener at menneskeverdet er noe man må fortjene - medmenneske er kun de som gjør seg fortjent til det, enten gjennom klokskap (eller mangel på dumhet) eller godhet eller ærlighet.

Min lesning, slik sett, blir flertall ubundet form? Altså at det er begrepet «medmenneske» og det å være menneske i et samfunn.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Lest ut boken

Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)

Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.

Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.

Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.

«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Av diverse årsaker har det gått litt seint med meg...og det er ikkje fordi det er noko med boka som er årsak til det.
Har nyleg avslutta kap to, der Ragnhild er sentral. Duun skildrar henne godt, både utsjånad, bakgrunn og hennar tankar og kjensler. Eg synest også han på meisterleg vis får fram alt som ligg og ulmar i familien, dei smiler i det dei seier ei setning...på same tid som ein kan kjenne at det ligg noko mindre godt under. Det er også mykje tystnad, lite blir sagt- tankane ligg der likevel på godt og vondt. Sterke, gode skildringar!

Håper at eg skal ta meg tid til å lese litt meir seinare i dag, sidan stormen og regnet utanfor her inviterer til det:-)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

De to første kapitlene

Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.

Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».

Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)

Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.

Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)

Godt sagt! (8) Varsle Svar

100 % lest
Jeg ser de fleste (rundt omkring på Internett) omtaler Didrik som ond. Jeg er litt usikker på om jeg er helt enig i det. Hva tenker du? Kynisk og utspekulert (som du sier), ja. Kanskje litt naiv også.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

NRK Fjernsynsteateret laget i 1979 en serie, "Medmenneske", i fire deler basert på denne boka. Serien gikk på TV i 1981. Skal vurdere å se den etter jeg er ferdig å lese boka.

Lenke: Medmenneske - NRK

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Etter å ha leita lenge...og lenger enn langt- så fann eg ei tilårskomen utgåve i bokhylla. Boka er prega av tida, utgitt som 3. utgåve i 1972 av Den norske bokklubben. Der er illustrasjonar som Finn Graff er ansvarleg for.
Har lese boka fleire gonger, også gjennom utdanning, men det er lenge sidan no.
Skal bli artig med eit gjensyn...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har vært på biblioteket og hentet Bokklubbens Månedens Bok, desember 1969. Riktignok trykket i 1971 som 2.opplag. Men det morsomme er at den er illustrert av "den unge, begavede kunstneren" Finn Graff. Han har i hvert fall blomstret som Dagbladets karikatør. Fine tegninger, både i boka og i avisa.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det blir e-bok på meg. Er snart ferdig med "Verden av i går" av Stefan Zweig, og da setter jeg i gang, tenker jeg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har kjøpt meg boka, og er klar til å sette i gang.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Min utgave er bind 9 (de første ca. 150 sidene) av Olav Duun, "Skrifter i samling".

Medmenneske består av sju (I-VII) kapitler, så det passer godt å henvise til aktuelt kapittel når jeg skriver innlegg.

Jeg har ikke noen plan for lesinga, men om jeg leser et par kapitler i uka, blir jeg ferdig innen fristen. Jeg synes å huske at handlingen i boka (i alle fall på det indre plan) er slik at man får lyst til å fortsette lesinga umiddelbart. Psykologisk page turner. Trur eg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

kjell kTnKnutsenTove Obrestad WøienRisRosOgKlagingOdd OBjørn BakkenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudKaroline in WonderØystein LLiva DelirMarianneBertyAnneWangAstrid PedersenLene AndresenBjørn SturødLailaAnne Berit GrønbechKnutMkriraRuneIngunn ØvrebøJulie StensethbEeMeFArcticDwarfCtinaLineAnjaEmilie GeistHanneritaolineVigdis VoldMartinenMorten BolstadPer HellemKjetil AudsenLine DahleAnna-PiaTrine S. AustbøIda