Bokelskere.no

Da har jeg også lyttet meg igjennom de neste episodene av Doppler. Inntrykket er (som det var tidligere) at dette er en rar bok. Jeg syntes den var morsommere første gangen, mens jeg nå fortsatt opplever at boka har mye å si. Loe bruker Doppler til å beskrive hvordan samfunnet er oppbygd og fungerer, og tar tak i meningsløsheten med det at livet for de fleste av oss er forutbestemt. Vi bygger opp livene våre og går i en bestemt retning. Det er ikke så stort rom for annerledeshet. Doppler har brutt med dette.

POP-UP lesesirkel:
Det gikk raskt å lytte til de første 22 sidene, og jeg liker veldig godt at det er Erlend Loe selv som leser.
Jeg fikk svar på spørsmålet mitt: Doppler er en kar som bare må ha melk, så det er linken til bokomslaget, som forøvrig er designet av Alice Lima de Faria og illustrert av Stein Harreschou Løken.
Ingenting tyder foreløpig på en Dopplereffekt, men noe sier meg at det kan være en metafor for Doppler sitt liv i skogen, som jeg per nå, antar går fra tilfeldig, via intenst til kortvarig.

Jeg skjønner fort at fornuften må legges til side i møte med denne teksten, for dette er en eventyrhistorie der alt går an.
Så selv om jeg blir nysgjerrig og føler meg som et undrende barn igjen, med spørsmål som: Kossen klarte han å få kniven inn i hodeskallen til elgen så lett? Blir han ikke veldig tilgriset av flåingen? Hvor vasker han klær? Hvor oppbevarer han 200 kilo kjøtt? Hvordan får han tak i elgkalven og tjora den? osv.. Skjønner jeg at dette er uviktige detaljer som jeg ikke vil få svar på.

Har lest at Loe ofte skjuler alvorlige tema i komedie og ironi. Så hva, om noe, finner vi her?

Hei alle forumsdeltagere, da prøver vi igjen på en spontan samlesing.
Denne gangen er det Doppler av Erlend Loe, som også er neste bok i NRK sin Leseklubb.

Etter tips fra Ajiniakra, her inne på forumet, har jeg fulgt med på NRK-leseklubben sine sendinger, og jeg liker måten de håndterer dette på. De har en leken tilnærming til teksten, samtidig som de tar alle innspill på alvor, de klarer sånn sett å ufarliggjøre det å mene noe. Det som ikke er mulig i Kristoffer Olsen og Christine Lossius Thorin sin klubb, er kontinuerlig deltagelse i diskusjonen, derfor denne parallelle POP-UP-SIRKELEN.

Du behøver ikke følge med på NRK for å delta i diskusjonen her, men for noen vil dette være et supplement til Leseklubben. Er du en av de som allerede har lest boken, og vil lufte noen tanker eller delta med innspill, er du hjertelig velkommen.

Det står ikke mye om boken her inne, så jeg tar med Cappelen Damm sin lille oppsummering av innholdet: Doppler av Erlend Loe er en ellevill, absurd og morsom roman med både alvorlige undertoner og kritikk av det moderne forbrukersamfunnet.
Doppler er en vellykket mann av sin tid. Familiefar med to barn og god jobb. En dag faller han av sykkelen på en tur i marka. Halvt svimeslått registrerer han en ro han ikke har kjent på lenge. Han slipper de trivielle tankene om nytt bad og valget om armatur og fliser. Borte er også den evinnelige surringen av barnesangene fra sønnens tallrike videoer, mens erkjennelsen om farens død blir tydeligere. Hendelsen får ham til å velge å flytte ut i marka. Han bosetter seg i telt, slakter en elg og får kalven som venn og adoptivsønn. Han prøver å leve som jeger og sanker, men må erkjenne at når det gjelder behovet for skummet melk, må han ta steget videre til bytteøkonomi.

I første forsøket på POP-UP lesesirkel var det god oppslutning. Mange, inkludert meg selv, hadde null erfaring med lesesirkel, men sammen gjorde vi det til en givende opplevelse (sier jeg på bakgrunn av deltagelse, innlegg og tilbakemeldinger). Så håpet er at dette kan gjentas.

Doppler skal visstnok være en bok med mange ulike tolkninger og oppfatninger, så dette kan bli moro, det hadde vært gøy om du heiv deg med. Bli med også om du velger å observere fra sidelinjen.

Takk til Torill for påminnelsen om oppstart av NRK sin leseklubb i morgen 8. januar og tipset om å gjøre boka til den neste i POP-UP lesesirkel. Invitasjonen burde kommet før, men jeg forskyver oppstarten til lørdag 11. jan. her på Bokelskere, slik at de som trenger å skaffe boken får mulighet til det, og slik at alle får anledning til å være med fra starten.

Velkommen alle sammen!
Er du med?

Doppler er bra! Kanskje jeg tar en gjen-lesing :)

Ny bok til oppstart i 2025 er nå byttet til Doppler av Erlend Loe. Dag Solstad blir tatt opp seinere.

Virker som en god videreføring etter ti år med vår egen lesesirkel på Bokelskere.no.

Tusen takk for flott innsats, Torill!
Jeg er godt i gang med å lese søsterklokkene nå, så jeg ser fram til at vi kan utveksle noe omkring den etterhvert.

Leseklubben er en Podkast som Nrk startet opp i slutten av august 2024. Programleder er Kristine Lossius Thorin, som har med skuespiller og komiker Kristoffer Olsen. Ideen er å legge vekk mobilen og finne igjen konsentrasjonen, og å lese sammen med flere. Drømmen er at alle i Norge skal lese samme bok samtidig, så det er bare å melde seg på. De sier «Vi er en leseklubb for sofagriser, bokelskere og mobilskrollere» De leser litt, så snakker de om boka og tar imot innspill fra alle som er med i klubben.

Tankevekkende og underholdende - anbefales!

Da takker jeg for følget og inspirasjonen i årene som har gått. Søsterklokkene har jeg lest ganske nylig og holder nå på med Skråpånatta. Så jeg følger med litt fra sidelinjen.

Kunne et alternativ være såkalte POP-UP-lesesirkler? Da kan hvem som helst, når som helst, foreslå en bok. De som ønsker å bli med, blir med. Forslagsstilleren tar en enkel ledelse, bestemmer dato o.l.

Pippokatta arrangerte en slik POP-UP-sirkel om Gjenferdet av Alexander Wolf for en stund siden. Jeg husker den som en suksess med flere deltakere og mange interessante innlegg.
Det krever selvfølgelig at noen tar et initiativ, men ikke forpliktende til mer enn en runde!

Så kommer kanskje tiden for en mer stabil lesesirkel tilbake senere.

I dag har jeg lest ut Koke bjørn, av Mikael Niemi. Denne boka hadde jeg tidligere prøvd å lese, men ga opp fordi den ikke fenget meg. Nå plukket jeg den fram igjen, fordi jeg ville bruke den i årets leseutfordring, som en bok som inkluderer urfolk. Det blir en sterk femmer fra meg. Det er en sterk bok som absolutt bør leses. God søndag!

Leste meg opp om henne på Wikipedia. Hun har en far & bror som også er forfattere.

Wikipedia - Tidlig liv og utdanning
Han Kang er datter av forfatteren Han Seung-won. Hun ble født 27. november 1970 i Gwangju og flyttet til Suyuri (som hun snakker kjærlig om i sin roman Greek Lessons) i Seoul, som barn. Broren hennes Han Dong Rim er også forfatter.
Hun studerte koreansk litteratur ved Yonsei University. I 1998 ble Hang registrert ved University of Iowa International Writing Program.

Nobelprisen ble gitt leser jeg på Norli pga.:
Hun tildeles prisen for sin «intenst poetiske prosa som konfronterer historiske traumer og framstiller livets skjørhet», heter det i begrunnelsen.

Bøker oversatt til norsk - forlag Pax
Leksjoner i gresk (roman) oversatt av Jarne Byhre Pax 2023
Dette er ikke farvel (oversatt av Jarne Byhre) Pax 2022
Hvit (biografisk roman) oversatt av Jarne Byhre, Pax 2019
Vegetarianeren oversatt av Vivian Evelina Øverås, Pax 2018
Levende og døde (roman) oversatt av Vivian Evelina Øverås, Pax 2017

Har nå også gjenlest den første boken om jeg-personens barndom. Kan sterkt anbefale denne starten på Den svunne tiden for de som satte pris på samlesingen vår. Nydelig beskrevet små og store følelser og opplevelser.

Jeg vil foreslå boka Søsterklokkene, av Lars Mytting. Boka utkom i 2018, og fikk veldig gode anmeldelser.

Fra Deichman:
"Innerst i Gudbrandsdalen, for lenge siden, fødtes et tvillingpar som var sammenvokste fra hoften og ned. Som voksne arbeidet de som billedveversker, og det ble sagt at vevene spådde fremtiden. Da tvillingene døde, støpte faren deres to kirkeklokker til minne om dem. Klangen var så kraftfull at klokkene ble viden kjent, og et landemerke som reiste seg over Butangen i lange tider, frem til 1880. Da kommer de nye tidene til bygda, og tre skjebner krysser spor: en ung prest, en tysk stavkirketegner, og Astrid – en tjenestejente fra gården Hekne, der tvillingparet i sin tid ble født. Dette er den første boken i en triologi."

Det er en bok som mange har lest, selv har jeg ikke det. Håper det er mange nok i lesesirkelen som har lyst å lese denne.

Nrk sin anmeldelse av boka

Proust — ettertanker etter felleslesningen.

Vi i Lesesirkelen av 2024 har med Swanns kjærleik gjort oss ferdige med Marcel Proust for denne gang. For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.

Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.

• A guide to Proust av Terence Kilmartin, London 1983. Smart, liten håndbok om karakterene, historiske personer, stedene og temaene i På sporet.
• Att läsa Proust av Olof Lagerkrantz, Borås 1982. Lettlest og underholdende om sentrale temaer hos Proust. Han påpeker at Swanns estetiske engasjement framheves sterkt, mens Odettes interesse for mote og elegante klær blir underkommunisert. I dag vet vi jo at klær og drakter inngår som en selvfølge i Nasjonalmuseets samlinger.
• Begærets by av Bjørn Bredal, København 1998. Byen er Venezia, som spiller en stor rolle som det ideelle reisemålet i På sporet.
• Le Paris literaire et intime de Marcel Proust av Henry Raczymow, Paris 1997. Bildebok om gater, parker, interiører, personligheter m.m. i tidsrommet 1870-1914.
• Om Proust av Samuel Becket, Oslo 1988. Hvordan skiller Prousts litterære prosjekt seg fra realismens krav?
• Marcel Proust av Henrik Langeland, Oslo 2001. Norsk innføring i Prousts livsverk.
• På sporet av Marcel Proust av Ragnhild Reinton, Oslo 1993. En akademisk litterær analyse.
• Kunsten eller livet? hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er av Karin Gundersen. Oslo 2013. Lett tilgjengelig bok om Prousts bruk av bilder (metaforer).
• How Proust can change your life av Alain de Botton, London 1997. Et vittig, egentlig umulig, men likevel informativt alternativ til litterære analyser.
• In Search of Lost Time: Swann’s Way, a Graphic Novel, tegnet av Stéphane Heuet, New York 2015. Hele første del med «Swanns kjærleik» som tegneserie på 225 sider. Nydelig hefte i duse farger.

Oppdatert 27.9.24. Takk for innspill fra Kirsten Lund.

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.

Egentlig minner Proust’ skrivestil litt om Jon Fosses tankestrømmer, syns jeg.

Ja, jeg er også ferdig. For meg er ikke de ytre begivenheten vesentlige her, men de indre store følelsene til et usikkert menneske. Jeg kjenner i hvertfall igjen de gledene og sorgene Proust beskriver så inderlig godt.