Bokelskere.no

I årenes løp har folk ofte spurt meg hva jeg arbeider med, og da har jeg svart at det viktigste var en bok om Dresden. Det sa jeg en gang til Harrison Starr, han som lager film, og han hevet øyenbrynene og spurte: Er det en antikrigsbok? Jo, sa jeg, det er vel det. Vet du hva jeg alltid sier til folk som forteller meg at de skriver antikrigsbøker. Nei. Hva sier du egentlig da, Harrison Starr? Jeg sier: Hvorfor skriver du ikke en anti-isbre-bok istedet?

Saa malte Manden da paa Templets Vægge
Calenderen; og af den malte Tanke "Gud"
fremkom, som Slangen der af liden Klump
udskyder endeløse Ringe, atter
en Viisdomslære, gjemt i Hieroglypher,
om Sundhed, Velfærd og om Frihed,
[...].

Jeg har prøvd å forklare pleierne hvordan det står til med meg, men de bare smiler og begynner å snakker om noe annet. Ingen forstår andre plager enn dem de selv har, i så måte er alle mennesker iskalde og uten innlevelse.

Sjøen braka, han ofsa seg opp og kom dundrande verre og verre, det var eit manndreparmot i han i natt, og Gud sjøl hadde berga seg tørrskodd herifrå, var utanfor heile spelet han.

Håbet er en nøysom plante, det skyter nye skud i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håbet er lang historie, kanske umulig. Det lever av ingenting som den gule lav på stenen, det lever på tross av alt -

Mennesker som ikke er klart definerte personer, har noen ganger fått den gaven at de kan krype inn i nesten enhver eksistens og gjøre den til sin.

Bare meget sterke mennesker kan leve uten engstelse for å tape sin selvstendighet. Allikevel er dette forutsetningen for å elske: Ikke å ville ha makt, - ikke å ville eie noen.

Tror De virkelig De kan hjelpe et menneske uten å ta konsekvensene? Hjelpsomhet forplikter, styrmann. Filantropi er en kostbar fornøyelse.

For mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver av oss bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss. I løpet av denne dødsnatten på korallrevet gikk dette opp for meg; vi er villige til å slå hverandre ihjel, men vi er også villige til å sette livet inn for hverandre.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor er det så lurt for meg å gjøre det.

Almustafa om barn:

Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg. For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.

For hvis blikket vårt var uten avstand, var det også skamløst. Skam er avstand til seg selv.

Kjenner du våren i skogane i nord? Det er der det er vår. Enda han kjem ikkje med brask og bram, han smyg på tå som ein lørdagsfriar. Han kviskrer stilt og smeikande og kakker lint på ruta. Han ber berre om ein liten prat gjennom dørsprekken. Men han banker snart sterkare, noe snur på seg og puster søvntungt der inne. Og våren blir meir og meir høgmælt, han nynner, plystrer, syng - til slutt knasar han ruta, stormer inn og tek henne i fang. Henne - skogens vaknande jord. Han er strid og mjuk, han er overmodig og vill og glad, og samstundes græt han saman med henne tårer av lengt og letting. Jorda blir varm i fangtaket hans. Og livet bobler, i strupen på orrhanen som danser med raue bryn, i tiuren med det frodande og knepprande nebbet, i brestande knoppar og susande sava, i det englekvite mylder av kvitveis og i hestehovens overmodige solfarge. Bån skulle komma til om våren. Alle bån skulle bli fødde til stigande verme og veksande lys.

Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv og tar ingenting fra annet enn seg selv. Kjærligheten eier ikke og kan heller ikke eies; For kjærligheten er nok i seg selv.