Vilhelm Mobergs romanserie om 1850- tallets utvandrere fra Ljuder Sogn i Småland til det som ble Chisago County i Minnesota. I TV- serien basert på romanverket, spilte Liv Ullmann den kvinnelige hovedkarakteren Kristina. Bøkene ble skrevet i mellom 1949-59. Moberg kom selv fra trange kår i Småland og hentet nok inspirasjon her og i grundige forstudier og opphold i USA.
Utvandrere (1-2), Innvandrere (1-2), Nybyggere (1-2) og Siste brev hjem (1-2) er titlene på serien som bokklubben utga som romanserie i 1975. Serien følger det svenske ekteparet Kristina og Karl Oskar Nilson liv.
Det er ingenting fantastisk med Mobergs serie hvis en legger litterære kriterier som nyskapning, språklig brillians, flere tolkningsmuligheter og lag i historien til grunn. Moberg skriver rett fram. Et mulig unntak for del to av Nybyggerne, "Gull og vann". Den er etter min mening den litterært sterkeste delen av verket. Den utgjør en "historie i historien" om Karl Oskars bror Robert. Delen har en egen dramaturgi med en intens handling som pågår i et kort tidsrom og fortelles via tilbakeblikk.
Dagens anmeldere ville kanskje kritisert Moberg for å la for mye av researchen bli en del av dette romanverket. Han skriver om samfunnsforhold og historiske fakta uten å bake det inn som del av romanteksten. Det går selvsagt på bekostning av muligheten for driv i teksten og til å hele tiden kunne leve seg inn i historien. Her er vi likevel ved første element som jeg mener gjør serien unik; jeg lærer noe av å lese den! Moberg setter meg inn i et tidsbilde som gjør at serien blir del av en spesifik historie og ikke bare en allmengyldig dramatisering av et bondesamfunn eller utvandrerskjebner.
Mobergs historie skrider til tider langsomt fram og jeg hører liksom ekkoet av dagens krav til "pageturnere" si: "Her burde redaktørene ha gjort en grundigere jobb. Kunne med fordel vært kuttet ned og repitisjonene gjør dette til en langdryg affære." Men igjen, nei! Dette er også av seriens fremste kvaliteter fordi den igjennom sin stillferdige og langsomme tekst lever slik det gamle bondesamfunnet levde.
Moberg anskueliggjør slitet og den enorme kunnskapen som lå bak overlevelsen. Disse menneskene behersket naturen og var selvhjulpne på en måte som vi har vanskelig for å fatte. Moberg er glittrende i sine beskrivelser av været, av ville vekster og dyrkede, av utmark og innmark, av ville dyr og tamme, av farlig natur og mild natur, av håndverket, husbygging, åkerarbeidet og klesbøting. Det finnes knapt nordiske samtidsforfattere som kunne gjort han det etter. Fordi få av dem er vokst opp under smale kår, der det å vite forskjell på lyngarter, bær og trevirke kunne være forskjell på liv og død. Det moderne samtidsmennesket ser ikke naturen, fordi vi ikke trenger å sette noen forbindelse i mellom den og mat på bordet, klær på kroppen eller vindtette hus. Mobergs oppvekst gjorde han antagelig i stand til det.
Religionen har også en sentral plass i Mobergs verk. Menneskene lever tett på døden. Livet er aldri selvsagt og det åndelige gir trygghet for noen. Men Moberg, selv republikaner og kritiker av all øverighet, lar også tvilen og sterk frihetstrang komme til ordet. Her er han en tradisjonell amerikaelsker, som rendyrker motsetninger i mellom Sveriges undertrykkende adel og kongehus, og "selfmade man" idealet i USA. På tross av at Moberg åpenbart "elsker Amerika" gir han eksempler på at det også i USA var samfunnstrekk som gjorde skam på idealene. Hans livsverk blir derfor først og fremst et forsvar for vanlige hverdagsslitere.
Visst er det befriende at noen sier det de mener! Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av språket i bøkene jeg leser, og skyr det jeg oppfatter som dårlig språk som pesten. Jeg klarer rett og slett ikke å se forbi det dårlige språket. Men i akkurat den artikkelen det er henvist til her, var det spesielt "Før jeg brenner ned" som fikk gjennomgå. Og ikke bare opplevde jeg at han kritiserte språket til Heivoll, men han latterliggjorde det. F.eks syntes han det var selvimotsigende å si at noen står "fastfrosset" foran flammene (som pyromanen i boka hadde satt i gang). Det er godt mulig at ordet "frosset" burde være reservert til situasjoner som har mer med kulde å gjøre, men jeg som leser hadde ingen problemer med å se for meg at man kan stå fastfrosset foran flammer - i ren frykt og avmakt. Når språket kritiseres på et slikt nivå, blir det for meg en smule tullete. Og jeg sitter igjen med en følelse av glede over at jeg ikke lar slike bagateller ødelegge min leseopplevelse! Det var vel blant annet dette jeg hadde i mente da jeg skrev min forrige kommentar. ;-)
Evig eies kun det tapte.
"Oj, han må vi .. tåle (?)"
Kanskje er jeg helt på bærtur nå, men jeg tenker på en idealist som en som brenner for et et mål som er fint og flott i teorien, men umulig eller veldig usannsynlig å få til i praksis. F.eks at alt skal være rettferdig for alle. Eller at alle i hele verden skal bli interessert i litteratur. :p
Vel forbyder Politiet at bære hemmelige Vaaben, og dog er intet Vaaben saa farligt som den Kunst at kunne erindre.
skrivekurs
Da jeg så innlegget ditt i går, bestemte jeg meg først for ikke å svare. Grunnen var slett ikke påstanden din om at navnet ”bokelskere.no” er pretensiøst og klissete –noe jeg for øvrig er uenig i: navnet er for meg akkurat passe folkelig, slik at de som ikke nødvendigvis er tilhengere av store, klassiske verker også kan bli interessert, i tillegg er navnet dekkende for akkurat det denne nettsiden skal være: et sted for mennesker som liker, elsker!, bøker - det var heller den siste kommentaren din som stoppet meg:
Får vel lite støtte i dette uansett, men regner med bredere støtte fra gutta enn damene av en eller annen grunn.)
Fikk rett og slett for meg at du ikke var særlig interessert i hva vi damer måtte mene om saken. For selvsagt er det jo sånn at alle damer bare må elske alle navn som inneholder ordet elske? Kan ikke si at jeg noensinne har vært flau av å ta ordet ”bokelskere” i min munn, men tross alt er jeg jo bare ei dame..
I det neste innlegget ditt sier du en del som jeg er enig i, blant annet skulle jeg ønske at enda flere meldte seg på i diskusjoner om bøker. Da jeg var inne på siden din for å se hva du har skrevet i tiden som medlem, la jeg merke til at bare noen få av innleggene dine omhandler ei spesifikk bok. Kast deg ut i det! Start en diskusjon! Jeg er sikker på at det er flere enn deg der ute som ønsker å snakke om akkurat den boka du er interessert i. Det å diskutere bøker er noe av det jeg liker aller best ved denne nettsiden.
Det var slutten på dette innlegget som fikk meg til å svare deg:
Her er potesialet større enn å bare være syklubb for noen leseglade damer.
Jeg synes faktisk det er ganske provoserende at du hele tiden hentyder negativt til damer. Mener du virkelig at det er så stor forskjell på kjønnene og at denne boksiden bare er som en syklubb? Er det ikke interessant å lese hva en av det annet kjønn måtte mene om ei bok, eller for den saks skyld diskutere med ei dame? For min del synes jeg det er interessant å diskutere bøker med andre som er opptatt av litteratur, verken kjønn eller alder spiller noen rolle; det er hva personen sier og mener som er det interessante når en diskuterer.
Vel, kanskje du har et poeng, tross alt: min og din oppfattelse av tingenes tilstand er så forskjellig at det er godt mulig en diskusjon mellom oss fort ville falt steindød til jorda.
fra intervju med Jan Guillou, paperback-utg.:
Titeln, Fienden inom oss ..?
Mycket enkelt. Vi driver kriget mot terrorismen med stor styrka ; Säpos resurser har utökats med 50 procent sedan 2001 ; nya lagar har stiftats, experter anställts och det har blitt lättare att döma människor utan bevis.
Kriget mot terrorismen går kort sagt utmärkt på alla fronter -
det enda vi för närvarande saknar är terrorister.
Men fortsätter vi så här så får vi terrorister.
Övertygar man 350 000 muslimer om att de är fullständigt rettslösa så kommer motattacker förr eller senare. Och då är det vi som skapat terrorismen.
( / )
man tror att det handlar om något oerhört mystiskt, att muslimer på nogot sätt är lumskare än andra. Men faktum är att alla brott som terrorister kan tänkas begå finns i vår lagstiftning sedan 1700-talet. Det skulle inte behövas någon särskild typ av bevisning om inte ( ) intalat at detta är något så speciellt att det krävs en undantags-lagstiftning.
En strålende innføring i teatervitenskap, dette. ;-)