Bokelskere.no

Langt inne i de sørgende kroppene våre fortsetter noe å banke: Hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, og hvordan ville alt sammen sett ut da ?

Slik var det med kvinnene og krigen. Mennene dro ut, hustruene ble sittende igjen hjemme med barna, som de alene måtte ta seg av og fø og oppdra. Mennene dro ut for å ta liv, kvinnene ble sittende igjen hjemme for å bevare liv.

Det var unødvendig å si med ord det som var selvsagt. Og ut fra gjerningene, kjente de hverandres tanker. Hva mennesker sa, behøvde ikke bety noe. Hva mennesker gjorde, betydde alt.

En som lyver, tror man ikke engang når han taler sant...

Friskt vann er verd hvor lang vei det skal være.

[...] at en kommentar om en skjorte egentlig er en kommentar om hele min personlighet og alle mine valg.

Men nu ble ikke livet høflig mot Benoni mere. Hans skryt og skammelige påfunn over julebrennevinet hadde endelig nådd nabosognet og Rosa prestedatter. Nu kom onde tider.

Det var av frykt han tok Gud til seg. Et uredd menneske lar seg ikke frelse. Gutten tror a Gud vil sende en skytsengel som skal gjøre alt det ubehagelige for ham og ta ansvaret.

En liten tid og du har glemt alt. En liten tid og alle har glemt deg.

Narcomedusaen høres også ut som en tøff liten jævel.

Da jeg stilte meg i baren for å kjøpe vin, begynte mannen ved min side å stirre. Til slutt måtte jeg stirre tilbake.
-Kansje vi skal slåss litt? foreslo han
Jeg ble forfjamset og spurte høflig om mannen kunne være så grei å vente til jeg ble full.

Desdemona: Vet du, min gode mann, hvor jeg kan treffe løytnant Cassio?

Narren: Jeg tør ikke si at han kan treffes noen steder.

Desdemona: Hvorfor det?

Narren: Han er soldat, og det er sårende å si om en soldat at han kan treffes.

Ingen svarer, og ingen andre ser ut til å bekymre seg, så jeg bestemmer meg for ikke å tenke mer over det. Prøve å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å hold oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.

Såkalt skjønnlitteratur eksisterer først og fremst for folk som ikke får noe hverken i eller ut av livet, for elendige stakkarer. De som er friske og har penger, anser skjønnlitteratur for å være lett, halvkjedelig tidsfordriv før man sovner.

Dialog er en illusjon, alle mennesker i verden ønsker å snakke uavbrutt om seg og sitt!

Det er ingen andre i familien min som liker å løpe - ikke som jeg vet om - men bestemor likte å gå. Hun sa at da hun var ung og var forbannet på en venn, så pleide hun å skrive vennens navn med kritt på skosålen og gå til navnet var borte. Hun sa at innen krittet var slitt vekk, så hadde raseriet gitt seg også.

Så smilte de til gresset og blomstene, til bærbuskene og de morkne epletrærne med tett mose oppetter stammen.
En sjelden gang tok de seg tid til å småprate med alt som spirte og grodde om dem. Dette var nødvendig for trivselen.

På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit.

For at verden skal gå fremover og forandres, må noen være annerledes og skape forandring