Bokelskere.no

For det er en dyp og menneskelig sannhet at de fleste sjeler på jorden ikke kjenner seg trygge med mindre de er underlagt en makt langt større enn dem selv.

Personlig tror jeg ikke det spiller noen rolle hvem som oppdrar en, om det er mann eller kvinne,biologiske foreldre eller adoptivforeldre, så lenge man bare får kjærlighet nok.

La aldri frykten bestemme din skjebne.

— Så langt er det kommet med oss. . . Aldri har vel anstendige mennesker behøvd å drive med politikk . .

Vi mennesker er ikke skrudd sammen for å være lykkelige. Vi er skrudd sammen for å overleve.

..vil Oddvar Søvik gjerne gi et vitnesbyrd:
Det er nå flere år siden jeg første gangen møtte en person
som hadde helbredelsens nådegave, det ble en stor opplevelse
for meg.
Helt siden jeg sluttet på gymnaset, hadde jeg vært plaget
av smerter i ryggen. De var svært brysomme når jeg skulle
preke, jeg orket ikke å stå særlig lenge.

Etter å ha gått til fysioterapeutisk behandling i ett år
uten at det hjalp noe større, begynte jeg å be om at Gud
måtte gripe inn.

En kveld snakket jeg med en dame etter et møte jeg hadde
holdt. Hun fortalte at hun hadde helbredelsens nådegave,
og da sto det klart for meg: "Henne skal du spørre om å
be for ryggen din!"

Som tenkt, så gjort. Da smilte hun og nikket: "Så det var
derfor jeg skulle hit i kveld. Du skjønner, jeg pleier
ikke gå på møte her. Jeg hører til i Frelsesarméen.
Men Gud ledet meg hit i kveld, og jeg var spent på
hvorfor."
Hun la hånden over korsryggen der smertene satt, og bad
til Gud. Da ble det likesom satt et varmt strykejern
på ryggen, nesten smertefullt.
Men en behagelig varme strømmet gjennom hele ryggen.
Smertene forsvant straks, og siden har jeg vært kvitt dem.

Gleden var ubeskrivelig, og jeg må tilstå at jeg spurte
henne: "Hvorfor går du ikke opp på sykehuset med en gang
og tømmer det for syke?"
Men hun smilte avvergende og sa: "Du skjønner, jeg er bare
et redskap. Jeg kan bare helbrede syke når Gud vil."
"Men hvordan kan du vite det," spurte jeg nysgjerrig.
Stille svarte hun: "Det kan koste timer i bønn ..."

( fra s. 173 )

Det var et spørsmål om å gripe mulighetene når de bød seg - eller i hvert fall merke seg dem før de truet med å forsvinne. Kanskje var det dette som var den egentlig veien til å lykke.

Mareritt våkner man av, men ikke virkeligheten. Ingen våkner opp av virkeligheten.

«Man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap.»

Hva ville vi mennesker være uten håp?

Alle har sine styrker og svakheter , og det eneste vi kan gjøre, er å akseptere dem slik som de er.

Jeg ble stående igjen med de tykke og sjenerte. De som alltid ble valgt sist. Fra slåballen og helt inn i evigheten.

Det var det vanskeligste hun visste, å la være å bli hissig når hun satt oppslukt av en bok og plutselig ble forstyrret. Folk som er glad i å lese vet godt hvilken irritasjon som skyller over dem i slike øyeblikk. Fristelsen til å glefse og være urimelig er sannelig ikke lett å styre.

Ingen er farligere enn gamle krigere. For bare de aller beste blir gamle.

"Ingen fortjener noe som helst," sier Evelyn. "Det handler mer om hvem som er villig til å gripe mulighetene som byr seg...."

Av og til tenkte jeg på leveren min, men leveren sa aldri noe, den sa aldri, «Slutt med det der, du tar livet av meg, og da vil jeg ta livet av deg!» Hvis vi hadde hatt snakkende levere ville vi ikke trengt AA.

De sier at det verste er å ikke vite. Men noen ganger er det like ille å vite. Å vite er å finne den flyktige nålen i høystakken og oppdage at nålen var det som hindret hele høystakken i å kollapse og begrave en.

KVA KAN EG SEIE DEG, BARN?

Seier eg: Arbeid!
Kva veit eg om arbeid i di framtid?

Seier eg: Kast deg aldri i armane på den sterke
som vil kle deg i uniform - grøne brune svarte grå gule
eller raude.
Kva veit eg om uniformer i di framtid?
Seier eg: Kast deg aldri i armane på ein religion - den kristne -
muslimreligionen - aldri i armane på Mercur, Venus, Mammon.
Kva veit vel eg om religionar i di framtid?

Seier eg: Rop aldri med dei som ropar
høgast, skrik aldri med dei
som skrik høgast, gråt aldri fordi alle andre græt - le aldri
fordi andre ler -
Kva veit vel eg om skrik eller gråt eller latter i di framtid?

Kanskje kan eg våge meg til å kviskre til deg: Elsk om du kan
elske, og om det fins nokon å elske i di framtid.

Da den vonde perioden som ledet frem til skilsmissen og de kaotiske årene etterpå lå bak dem, snakket de begge godt om hverandre. Kjærligheten var ekte, men de klarte ikke å ta vare på den.