Bokelskere.no

"Sliten? Opptatt? Du kommer sikkert til å argumentere med at du ikke har tid."
"Fordi jeg ikke har det."
"Hvem har vel det? Synes du ikke det er oppskrytt å være voksen?" undret han. "Akkurat i det man har løst ett problem, dukker det opp ti andre."

Doktor Mason hadde advart henne om at det var mye arbeid med et spedbarn, men dette var ikke jobb: Det var tvangsarbeid.

Ikke rart at mennesker ikke forsto dyrene. De forsto jo knapt nok hverandre.

Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.

Han hadde prøvd å være likegyldig til Claras fiolinspill: Han var fast bestemt på at hun ikke skulle vokse opp med det klare inntrykket han hadde av sine egne foreldre, at kjærligheten deres til ham avhang av at han oppfylte ønskene deres. Og kanskje den egentlige grunnen til at han ga opp fiolinen, sa han, var at han ville finne svaret på det spørsmålet, spørsmålet om kjærlighet.

Gleden sitter så langt inne at jeg knapt får tak i den.

Under hele oppveksten hadde menn blandet seg i yrkesvalget, klesvalget og utseendet hennes. Ingenting gjorde henne mer forbanna enn folk som ville påtvinge andre det intolerante verdensbildet sitt med trusler og vold, begrense livet.

Jeg må få møblert de tomme hjørnene i livet.

Det onkel sa, fikk meg til å tenke. Jeg hadde også vært sint på USA. Men ved å lese bøkene deres så jeg den andre siden av dem - menneskeligheten deres. Av og til var jeg sikker på at det ikke ville finnes krig i verden hvis folk var villige til å lese hverandre og se lyset fra andre kulturer.

«Jeg viste nabokona konkylien,» fortsatte oldemor. «Jeg sa jeg skulle gi den til oldebarnet mitt i Norge, men det forstod ikke nabokona noe av. Det fins jo hundrevis av slike på strendene her. For en kjedelig gave, sa hun. Men jeg sa at akkurat denne er helt spesiell. Hvorfor det? ville nabokona vite. Da holdt jeg den opp foran henne og sa: Fordi nettopp denne konkylien skal mitt oldebarn holde i hånden.

Der Magt heve Rett, heve Retten ingi Magt.

Det lettaste er ikkje alltid det rettaste.

Det er paradoksalt at vi i så stor grad innretter oss etter klokketidens effektivitetsmål, når mange forbinder det å glemme tiden med sine beste øyeblikk

Det er slik jeg har vært gift - jeg må ta fart for å si det - to ganger: To ganger med samme mann. Jeg har alltid tenkt at sånt var som en film folk vil være med i, eller noe hårblekede lottomillionærer pleide å gjøre; sprø folk, skakkjørte av for mye flaks. Jeg tenkte at det var noe folk med heftig temperament gjorde, ikke noe forstandige eller standhaftige drev med. Men kanskje, hvis man er forstandig og standhaftig over evne, er det det eneste fornuftige å gjøre: Stadig gifte seg med den samme, om og om igjen, så mange ganger man trenger for at det skal vare.

‘I still can't sing,’ [John] Lydon says with evident pride. ‘My voice is an instrument of torture and that's good enough for me. I'm an expressionist.’ A Situationist? ‘Ooh, no, no, certainly not that. No poncey Left Bank politics from Paris for me.’

Det burde finnes offentlige salonger hvor man solgte eller delte ut menneskelighet og medfølelse til verdig trengende.

Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.

Ho har begynt å sjå fram til desse samlingane på biblioteket. Etter kvart har dei blitt ei fast gruppe med damer som strikkar og diskuterer bøker som ho aldri hadde komme til å lese om ikkje bibliotekaren hadde plukka dei ut.

[ … ] er ikke fattigdommen verdens verste sykdom? Er den ikke den virkelige og opprinnelige årsak til alle de sykdommer som eksisterer?