"...tåken er konstant når øynene er åpne, verden er klar når øynene er lukket."
Sommeren varer i ett sekund, høsten i et kvart - selv om den er gul orange og dunkel - så fin!, vinteren varer i ett og et halvt. Våren. Som en livstid. Lyset sterkere for hver dag!
Takk for utrolig spennede bok. Det er alltid ekkelt å lese om misbruk av barn. Når sånt står i avisen, så orker jeg kun å lese oveskriften - det er det sikkert flere enn meg som føler, når man har barn selv.
Denne boken var guffen, men samtidig ble man dratt inn i historien på en måte som gjorde at man ikke klarte å legge den i fra seg, ble lest ut på under 1 døgn. Jeg forstår ikke helt hvordan du klarer å ta inn over deg mennesker som er sånn, du må være mentalt utmattet etter en skriveøkt. Men for meg som spiser krimbøker til morgen, middags og kvelds om jeg har tid, så var det en utrolig fengende bok. Gratulerer med dette, blir nok flere bøker tenker jeg, om ikke de andre forfatterene dine holder deg så travelt opptatt at du ikke får tid nok. Men som en venn sa en gang, om ikke 8 timers søvn er nok, så får en ta natta til hjelp. Sånn er det vel med oss som skriver også. Lykke til med positive omtaler videre !!
Veldig bra bok, selv om man blir provosert av at verden kan være slik for et lite barn. Jeg begynte å lese den i går, og kunne ikke legge meg til å sove før den var utlest. Anbefales!
Denne var ikke mulig å legge fra seg. Anbefales!
jeg håper ikke ho dauer
da er det bare ett sted igjen å huske alt
sammen, inne i meg
jeg er mor aleine
jeg har gitt livet mitt videre
det handler ikke om meg lenger
jeg er dødelig nå
Jeg får med ett en voldsom medfølelse med plantene. Disse trange pottene! Tenk å aldri få rette ut beina, aldri få strekke ut beina. Alltid være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe at blomstringen enda ikke er over, at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.
Ja, denne boka er vanskelig, den er eksperimentell, veldig intim, vag og lite håndfast. Men det er jo tematikken også! Teksten undersøker hva som skjer når følelser undertrykkes i oppveksten, og setter spor i kroppen og skaper mønstre som vil prege et menneskes liv. Helt konkret handler det om hva det å leve med en voldelig far, gjør med barna. Hvordan takler kroppene deres den utrygge tilværelsen? De er alltid på vakt, og tar alt for mye ansvar for situasjonen, slik som barn gjør. Og hva gjør disse erfaringene med relasjonene de skal ha som voksne?
Det handler vel om å skrive skjønnlitterært om problemstillinger som Ørstavik er opptatt av i arbeidet sitt som Rosen-terapeut. Å prøve å beskrive disse prosessene mellom følelser og kropp med ord, er svært vanskelig, men ikke umulig, og det kan bringe deg i dypere kontakt med deg selv, og gjøre deg mer hel som menneske. Det kan også gjøre terapeutisk helbredelse av psykiske vansker mulig.
Dette for å si noe om hvorfor jeg har stor respekt for Ørstaviks litterære prosjekt her, selv om jeg egentlig ikke synes at dette er en av hennes beste bøker.
Når det er sagt, vil jeg gjerne heve blikket litt og si at for meg er Hanne Ørstavik en av de forfatterne som jeg er glad for er der og skriver fra sitt ståsted om å leve i verden, Dag Solstad er en annen sånn forfatter. De skriver begge to med et stort og tydelig alvor, uten antydning til lettvint ironi, og det er befriende! Selv om jeg ikke liker alt i forfatterskapet til Ørstavik like godt, så har hun en forfatterstemme som rett og slett gjør at man kan føle seg litt mindre fremmed i denne vår vidunderlige og ubegripelige verden. Og det er jammen godt!
Jeg hadde løyet for ham, det siste jeg gjorde var å lyve for faren min, og løgnen hadde gitt ham ro. Slik var det.
Nå får du meg til å repetere denne, nefertiti, jeg har aldri hatt den i lyd før, jeg har lest den på engelsk for veldig lenge siden..men jeg gikk inn på biblioteket og resrverte den.
Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:
"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.
Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."
Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.
Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."
Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...
Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!
Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...
I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.
Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis.
Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!
På nettet i dag fant jeg omtale av og lydklipp fra "Bok i P2" 09.11.2010 - her tar Nrk for seg fenomenet bokblogger, og diskuterer hvilke likheter og forskjeller det er mellom bokanmeldere og bokbloggere. I studio hører vi i det første klippet Nrks anmelder Knut Hoem, bloggerne Virrvarr og Knirk samt forfatter (og blogger) Tom Egeland. I det andre innslaget er P2 med på et møte mellom bloggerne Knirk og Janke (Bokelskerinnen er ikke med på dette møtet, selv om det står dét på Nrks nettside...). Bokelskere.no blir også nevnt i programmet, forresten... (og noen av programmets deltagere "kjenner" vi jo fra dette nettstedet også - hei til dere!...)
Her er lenken: Bok i P2 om bokblogger
FOR en flott bok! Utrolig interessant å lese om forholdet mellom mor og sønn. Forfatteren avslører de bakenforliggende årsaker til forholdets utvikling på en imponerende smidig måte; sakte, men sikkert. Spesielt godt skildret er Evelyns tanker og følelser. Jeg kjente på både medfølelse og forakt overfor henne etter hvert som historiens detaljer kom frem i lyset.
En spennende og fengende historie som gjorde at jeg mot slutten ikke klarte å legge fra meg boken (leste mens jeg gikk til/fra jobb)! Anbefales i høstmørket......
Superlativene hagler rundt Jonathan Franzens Frihet. Personlig synes jeg boka er så bra at de fleste forsøk på realistiske skildringer av familie og samfunn og tida vi lever i, blir temmelig slappe ved sammenligning. Så kan man spørre hvordan en realistisk roman som spinner rundt en familie gjennom noen tiår kan være så mye bedre enn andre lignende romaner? Den framstår som hvassere, dypere, morsommere, slemmere – det meste. Jeg synes at Aftenpostens anmelder Hans H. Skei gir en god beskrivelse: ”Det som skiller Franzen fra de fleste andre i samtidslitteraturen, er den enorme viljen til å gå så dypt som mulig i å beskrive menneskene han skildrer.” Foruten et språk og noen betraktninger så skarpe som man knapt før har sett, får Franzen dette til blant annet ved å bruke skiftende synsvinkler: ”Selvinnsikt kobles med andres forståelse, og gir til slutt komplekse og svært dyptloddende portretter av en rekke personer, et samfunn og en tidsperiode, vår egen.”
Derfor er det at selv blaserte engelske aviser tør å trykke så kraftige påstånder som ”århundrets roman” om Frihet. For den gir oss det romaner kan på sitt aller beste: stor innlevelse i andres liv, men også tanker som gjør at vi kan se oss selv i et nytt lys. Dette er en suverent god, men ganske vond fortelling.
I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.
I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...
Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...
Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!
For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.
For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!
Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!
Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.
Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsforfatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!
I et kort øyeblikk, i det som gikk for å være sjelen hans, åpnet en dør seg på klem slik at han fikk et glimt av stoltheten sin i dens patetiske sårbarhet, men han smelte døren igjen og tenkte på hvor tåpelig han hadde vært som hadde tillatt seg å ville ha henne
Imponerende håndverk, dette. Franzen er som en virtuos fiolinist med lynraske fingre kombinert med et komplett overblikk over symfoniens bestanddeler. Han kan skifte fra økonomiske analyser til en Parkinson-pasients indre liv, fra uhyre virkelighetsnære skildringer av familiestrukturer til satiriske beskrivelser av nordmenn, svensker og litauere. Og det hele oppleves som et kakestykke skåret direkte fra det amerikanske samfunnet ved inngangen til et nytt årtusen. Jeg blir svett av å lese denne boka!
PERFEKT høstbok - hvis du tør!
Interessante tips! Dara Horn er en helt ukjent forfatter for meg, men jeg slo opp boken hennes nå, og ser i alle fall at den ønsker jeg meg!
"Pike med perleøredobb" har jeg lest, det er en veldig fin bok - det stemmer at Vermeer er tildelt en rolle i den, men han er ikke hovedpersonen. Chevalier har tenkt seg hva som kan være historien til piken som stod modell for Vermeers maleri "Pike med perleøredobb" - så vidt jeg vet, er det fri fantasi, men det er godt funnet på! Jeg kan absolutt anbefale den boken - jeg synes den er bedre enn filmatiseringen med Scarlett Johansen og Colin Firth.