Bokelskere.no

Jeg tror ikke det er nødvendig å fortelle folk hvordan de ser ut.

Var blitt så vant til å være tilgjengelig hele tiden, være trengt hele tiden, å være viktig hele tiden. Godt å endelig ha en kveld i fred, tenkte jeg høyt de kveldene ingen ringte og ingen kom.

Jeg tenkte på alt vi ikke vet om hverandre, alle misforståelsene, alt vi ikke ser, at det er alt dette som avgjør våre liv.

Jeg ser på ham når han snur seg og går mot huset, ser på bakhodet, ryggen, og tenker at jeg antagelig har sett mer til baksiden enn fremsiden av Hallvard i løpet av alle årene vi har kjent hverandre. Alltid på vei et sted, ut og bort. Aldri inn og hit, til meg.

Jeg har ikke tatt i en annen bok på to år, og det føles plutselig så fjernt at jeg har brukt et helt liv på å forsvinne i andre virkeligheter, på å rømme inn i verdener andre har skapt for meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang har klart å tro på dem, leve meg så inn i dem, finne en større mening der enn i virkeligheten.

Det er rart at det er så ubehagelig å våkne når det er så behagelig å sovne, sa en av de mest deprimerte pasientene mine for noen år siden, før han tok en overdose piller, og jeg var så enig i det - og i foruroligende mange av resonnementene hans - at setningen har blitt en ren motivasjon for å komme seg opp av senga om morgenen.

Det viktigaste er jo kva ein er, her og nå, ikkje sant, det er verdas dummaste spørsmål, det - kva ein vil bli, sa han.

Det virker som om alle som kan, blir leger, det er fasiten på et vellykket og meningsfylt liv. Hjelpe folk. Minst ti i klassen min søkte medisin, og jeg er overbevist om at i hvert fall halvparten av dem søkte utelukkende fordi de kunne, og fordi det var forventet av dem, ikke fordi de hadde et sterkt behov for å hjelpe noen andre enn seg selv.

Jeg vet ikke hva som var fornuft og hva som var følelser, det spiller ingen rolle - fornuften fortalte følelsene at dette var verdt det.

Nå var jeg her igjen. Det var som om jeg aldri hadde dratt, som om følelsene jeg hadde før jeg dro hadde blitt igjen i rommet og ventet på meg.

Jeg har aldri ønsket å bli noe annet, jeg har aldri ordentlig skjønt spørsmålet. Hva vil du BLI ? Jeg ER jo, og har alltid vært.

So, this is my life. And I want you to know that I am both happy and sad and I'm still trying to figure out how that could be.

Men ingen kan høre ham rope når det bare er tankene som skriker om hjelp.

Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen, så over alle hustakene, lurte på hvor mange ensomme mennesker det fantes der, hvor mange gærne, skeive, dumme, forvirra, forbanna mennesker som levde i den kokende byen.

The movie itself was very interesting, but I didn´t think it was very good because I didn´t really feel different when it was over.

Y'all smoke to enjoy it. I smoke to die.

And then something invisible inside her snapped, and that which had come together commenced to fall apart.

Sometimes people use thought to not participate in life

We accept the love we think we deserve.