Bokelskere.no

Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.

Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.

Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.

Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.

Fra min bokprat om denne boka:
Vitanza er fra Halden, og dette er hans fjerde bok. På utsiden av boka står det roman, men her har vi en fortelling godt planta i virkelige hendelser. Vitanza har nemlig snakket med en Syria-farer, en fremmedkriger, som sitter i fengsel i Norge nå. I boka kalles han Tariq, og vi får høre hans historie. Hovedinntrykket er en søkende sjel som opplever mye tidlig i livet. Han går på internatskole i Pakistan med militær disiplin, har en ungdomstid fylt av festing og narkotikahandel, og er hele tiden på leting. Så finner han islam, akkurat i det Syria-krigen er i gang. Etter hvert føles det ikke nok å sitte i Norge, og han reiser til Syria sammen med en kamerat. Siden dette er en roman trenger vi ikke å bry oss så mye om alt er sant, selv om du lett kan Google deg til hvem dette egentlig er. Det vi får er Tariqs minner, Tariqs virkelighet, Tariqs versjon. Det er nok mye vi ikke får vite her, og flere steder savner jeg litt mer refleksjon rundt krigen Tariq befinner seg i. Men her er vi tilbake til noe viktig med litteraturen: den gir deg nye perspektiver og innblikk i andres virkelighet. Syria-farere har et liv og en historie, de er hele mennesker. Så selv om krigeren Tariq har gjort ting som han er i fengsel for i dag, kan vi som lesere fortsatt få sympati med mennesket Tariq. Det synes jeg Vitanza får fram på en god måte.

Boka er nominert til ungdommens kritikerpris. Det har fått både gode kritikker, og blitt kritisert for å være et forsvarsskrift fra nok en «uskyldig dømt» kriminell. Les og døm selv!

En bok som setter i gang tankeprosesser om hvordan en ser på døden. Per Fugelli reflekterer over ulike aspekter over det å ha en potensielt dødelig sykdom, samt hvordan et møte med helsevesenet i Norge kan oppleves. Ris og ros deles ut i klartekst.
Boka er skrevet i en lettlest, og til tider muntlig stil som fenger meg som leser.
Boka burde være inne på pensumlistene til helsefagene.
Anbefales på det varmeste :)

En fantastisk bok. Det denne jenta har vært gjennom er helt forferdelig, og det at hun vil dele det med oss er utrolig sterkt og fint gjort. Boken gir oss et inblikk i en oppvekst preget av vold, incest, misbruk, et hjem uten grenser, hvordan barnevernet sviktet flere ganger og hvordan ingen trodde på det jenta sa foregikk hjemme. Hun ble ikke bare sviktet av sin egen familie, men også samfunnet rundt. Dette er en lærerik bok som alle burde lese.

Bør leses av alle levende mennesker som en gang i fremtiden vil bli syke/dør.

Jeg ble stort sett skuffet over denne boka. Jeg likte veldig godt kapitlene hvor Fatma fortalte, men i de andre var det ingen stor fremgang i handlingen, og spesielt i tenåringsguttens kapitler holdt jeg på å sovne. Håper de andre bøkene jeg har stående i hylla av Pamuk (Snø + Mitt navn er Karmosin) er bedre. Dessverre ga denne boka meg liten lyst til å ta fatt på de andre to..

Sannsynligvis en av de mest oppskrytte bøker jeg har lest. Et slit å komme igjennom.