Bokelskere.no

Har kommet halveis i 1Q84 av Haruki Murakami og den blir bedre og bedre :)

Jeg har denne uken akkurat begynt på "Tokyo" av Mo Hayder. Første boka jeg leser av denne forfatteren, og det virker veldig lovende. Dennne boka har en litt "sær" karakakter og det synes jeg mange ganger er spennende. Deilig å lese noe som ikke er helt "A4":)

Denne helga blir det en bok jeg ikke har valgt selv; The Great Gatsby. Er spent på hvordan det kommer til å bli. Må lese den ferdig og, så håper den er god :) Pensum på skolen hjelper til å få variert sjangere i det minste ;)

I helga kommer jeg mest sannsynnlig til å bla litt i Harold Blooms "Vestens litterære kanon" for å finne ut hvorfor Atle Kittang fikk alle til å le da han nevnte ham i et intervju på "Blå" her i Oslo. Vel, jeg har allerede lest litt om det på nettet, og har en anelse om hvorfor det er så morsomt. Hvis det er noe av interesse, her er linken til artikkelen:

http://2001-10.prosa.no/artikkel.asp?ID=258

God helg!

Denne helga skal jeg fullføre ”Nattferje til døden” av Patricia Moyes, som er en britisk krimforfatter jeg vil plassere i divisjonen umiddelbart under Christie og Carr. Senere i høst har jeg tenkt å gjøre meg kjent med Julian Symons og Ruth Rendell, som tilhører samme kategori (minst).

Eg har nettopp begynt på Enken av Gil Adamson. Boka teiknar til å vere ein thriller. Gledar meg til helg og lesing!

Jeg leser Toni Morrisons "Elskede". Sterk kost formidlet med magisk realisme. Er ferdig med 2/3 av boka, så jeg rekker kanskje resten i løpet av helga. Samtidig trenger jeg litt pauser fra dette stoffet, så det er mulig "Don Quijote" kommer først i rekka. Deltar i samlesningsprosjektet her på bokelskere, og det gir en ekstra dimensjon til stoffet.

Jeg holder fortsatt på med samme bok jeg har lest i 3-4 uker. Leser fortsatt Stormenes tid 1 - sverdet og korset av Ken Follett.

Jeg har kommet over halvveis i boka "1793" av Victor Hugo.
Et blodig årstall for Frankrike, for dette er en historisk roman fra den franske revolusjonens tid. Nå er jeg midt oppe i kamper i Vendèe mellom de "hvite" og de "blå".
Interessant bok.

"Don't let's go to the dogs tonight" av Alexandra Fuller, "Uglies" av Scott Westerfeld, "Avsløringen" av Frid Ingulstad, "Huset som fikk bein" av Jo Lie, "West End girls" av Jenny Colgan, "Politi og røver" av Kjetil Østlie, lørdagsdagbladet og Aftenposten. Ja, jeg har et problem.

Gled deg, har leste den for litt siden og den er bare så fantastisk bra, min absolutte favoritt hittil i år....Du glemmer den ikke og den kan du ikke legge fra deg lenge av gangen heller....

" Skjulte skrifter" av Sebastian Barry og "Ulvetid" av Hilary Mantel.

Min kamp 1 : Klausgård

Jeg leser meg inn i historien om Leon og Louise av Alex Capus. :O)

Skal akkurat åpne Svart Fredag av Alex Kava. Ingenting er som en god psykologisk thriller under pleddet på sofaen når høstmørket og den medfølgende kulden setter inn på kvelden. Må si jeg gleder meg, men regner ikke med å få lagt meg tidlig i kveld, er advart om at man ikke får til å legge denne boka fra seg.

I kveld starter jeg på nyoversettelsen av Hans Fallada`s "Alle dør alene". Etter å ha lest div.kritikker og kommentarer om denne boka,gleder jeg meg ekstra mye til å ta fatt på den.Magefølelsen min sier at dette er ei bok jeg sannsynligvis ikke kommer til å glemme så lett.Håper jeg ikke tar feil da!

Jeg leser bl.a. "Russiske netter" av Vladimir Odojevskij.(Bokvennen forlag) Her må jeg være konsentrert, for den handler om å argumentere mot et samfunn og et liv styrt av markedskrefter og nytteverdi.
Det er en vidløftig bok der bl.a. Odojevskij hevder at "enhver stat er avhengig av kunsterne, liksom et menneskeliv uten poesien, musikken og følelsene mangler det vesentligste".
Det er mange som er enig med han i det :) Temaene i boka er nok like aktuelle i dag, som da den kom ut i 1844.

Jeg leser "Kjenn ditt hjarta falle" Våre vakraste dikt. Ei bok til å nyte, både estetisk,utseendemessig og til å bla i, finne et dikt som taler til deg og la det synke.

I tillegg har jeg begynt å lese Tore Renberg sine bøker om Jarle Klepp på nytt. Herlige bøker. Holder nå på med "Kompani Orheim". Har som mål å komme igjennom alle før jeg leser den femte og nyeste romanen fra i høst: "Dette er mine gamle dager." Gleder meg allerede mens jeg nyter meg igjennom forløperne.

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

Det er vel ikke tilfeldig at korreografen Jo Strømgren for noen år siden satte opp "'A dance tribute to the art of football". Og flere fotballspillere har jo trent ballett ved siden av for å få bedre kroppsbeherskelse. Så visse overlappinger finner man jo.