Bokelskere.no

Velskrevet, skarp og "annerledes" krigsbok. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med denne, etter først å ha lest forfatterens nyeste bok om klimakrisen(!). I etterkant ser jeg at dette er en av fjorårets mest omtalte og kritikerroste krigsbøker, men at den også skapte betydelige kontroverser.

Fanebust tar utgangspunkt i sin farfars historie; en antinazistisk redaktør som etter boken å dømme fikk en meget urettferdig medfart i etterkrigsårene. Forfatteren har gravet seg gjennom kasse på kasse med etterlatt materiale, men i prosessen også tatt for seg hyllemetre med krigslitteratur. Resultatet har blitt en krigsbok som skiller seg fra det alle meste. Det finnes riktignok klare paralleller til Bjørn Westlies glitrende gode "Fars krig". Men mens Westlie i første rekke tar et oppgjør med sin far, til dels også seg selv, går Fanebust løs på krigen i sin fulle bredde. Det vil si: Han mener å ha identifisert en rekke myter om Norge og nordmenn under krigen, og sprenger disse i biter. Ettertrykkelig. Mange av mytene vil for øvrig være kjent for historikere, men det er ikke disse Fanebust henvender seg til. Tvert imot anklager han historikerne for ikke å ha lyktes i å gjøre sin kunnskap til allemannseie, og tar derfor på seg oppgaven. Beskjeden er han altså ikke!

Boken er uvanlig godt skrevet for genren, og i delen som handler om hans farfar, nærmest for en kriminalroman å regne. Men noen vil nok ha problemer både med den bitende ironien og den hensynsløse beskrivelsen av øvrighetspersoner og deres feiltrinn - alle under fullt navn. Ikke så at Fanebust har problemer med å forstå eller akseptere at man trådte feil, men hans toleranse overfor de som skinnhellig dømte andre for mindre feil enn sine egne, er meget liten. Særlig hardt går det ut over en forhenværende riksadvokat, som er svært nær å bli hengt ut som angiver. Dessverre med rette, fremgår det av bokens grundige dokumentasjon, og det er nok grunnen til at riksadvokatens gjenlevende familie ikke maktet å hindre at boken ble utgitt.

Dette er absolutt en bok å anbefale. Mye å lære, men fremstilt på en lesverdig måte. Men dersom du ikke allerede kjenner krigshistorien inngående, bør du være forberedt på å bli både overrasket, sjokkert og forbannet. Det er med god grunn våre besteforeldre har vært sparsomme med sine fortellinger fra etterkrigsårene.

Jeg har nok kanskje vært litt slem med LSC, men boka var en enorm skuffeles for min del. Kan komme av at jeg har lest mye LSC, og synes alt var bedre før... Kan forstå at mange liker halvbroren, men jeg gikk grundig lei av hele boka lenge før jeg var halvveis. Det er noe med kombinasjonen av det forutsigbare og totalt uforståelige jeg ikke makter. Burde ikke ha lest den ut.

Et perfekt eksempel på ei møkkabok som får suverene kritikker. Enkelt og greit fordi den er lang og slutter på et helt uforståelig vis. Da er det ingen norske kritikkere som har mot til å si at dette er nok ei surreballbok fra Saabye Christensen.

Ja denne romanen var ikke hverdagskost på bokfronten. Langt ifra.
En virkelig fasinerende bok som består av tre ganske ulike deler men med samme hovedperson. Det ble min egen søken etter sammenheng som skapte mening og helhet i det svært subjektive og språklig baserte universet som ble tegner opp her.
Etter å ha leste den første delen var jeg sikker på at her var en ny favoritt, men synes den siste delen dro ned helhetsinntrykket, så dermed falt den et hakk ned.

Jeg anbefaler alle som har lyst på en språkopplevelse utenom det vanlige å lese denne boka

Ja, vi må vekke til live interessen til Islands store forfatter. Hans roman Salka Valka er også en flott bok. Laxness's forfatterskap er skildringer av samfunn og mennesker, det er det som gjør bøkene hans intressante samt hans måte å skildre de fineste følelser i menneskesinnet på. Var på Island i sommer, du verden for et land, så mye historie det er på den karrige øya.

Takk Renberg for at du kom til å trekke inn Laxness i din ridderdåd for den episke roman, og dermed slo et slag for hans forfatterskap!!! Men desverre er det nok atskillig som gjenstår i slaget for Laxness: Vi skal ikke gå lenger enn til vårt eget redskap her blant "bokelskere" for å forstå at Laxness må man være helt spesielt interessert for å få tak i. Jeg klarer ikke å registrere verken "Guds gode gaver" eller "Egil Skallagrimsson og fjernsynet" som står i mine hyller, men som ikke er med i mitt virtuelle hos "bokelskere". Den utmerkede romanen "Islands klokke" måtte jeg registrere på engelsk. Laxness ble oversatt og utgitt på norsk på 60 og 70-tall, men ikke før "Brekkukotkrønike" kom ut på norsk i 2002 skjedde det noe på fronten. I 2007 kom den fantastiske biografien til Halldors navnbror med etternavnet Gudmundsson om Islands store forfatter (og Nobelprisvinner). Det er dessverre enda sånn at norske lesere må til antikvariat, eller fjernlåne Laxness i biblioteksystemene for å kunne nyte Renbergs oppdagelser, enn si Laxness himself. Mitt under lesningen av biografien hadde jeg ønsket å lese flere av hans norsk oversatte, men måtte gi opp! Spør du meg syns jeg dette er en skam i kulturNorge

Dette er det nærmeste en kommer litterær tikamp innenfor skjønnlitteratur. Den første boken jeg har lest der jeg har måttet bruke skrivelogg, for å holde oversikt over de rundt 200 personene som er med og holde styr på de ulike handlingene. Det er en bok som er morsom, seig, avansert, dypt tragisk, uironisk, inderlig, kompleks, utmattende og besettende. Og jeg har heldigvis 300 sider igjen.

Selvgjort er velgjort, heiter det. I 1996 sende eg ei samling dikt inn til Samlaget, tida gjekk og eg hadde gløymd heile greia då det plutseleg kom ein begeistra konsulent på banen. Til mi store forskrekking ville dei gje ut dikta. Eg fekk Einar Økland som fødselshjelpar, og hausten 1997 debuterte eg som lyrikar med relativt gode krtikkar i Aftenposten og Kritikkjournalen. Same året, i kjølvatnet av boka, fekk eg også tildelt Måltrosten, ein pris frå Noregs Mållag.

Den sterkeste biografien jeg har lest. Språklig og innholdsmessig skrellet til beinet, om et ukjent lite menneske i den store krigen. Hun rakk aldri å bli voksen.

Ai ai ai! Rein skriver så blodet spruter, beina knekker og gulltrygda glinser. Aldri har jeg lest om den norske underklassen på denne måten. Muligens også ny bannskapsrekord i bok 1, Hundedagane (min favoritt, men Grisekoret og Kaninbyen kompletterer bildet av det stavangerske samfunnets mørke sider).