Bokelskere.no

Berge

Det er kommet flere gode forslag allerede, men slenger nå inn et jeg også.

Jeg foreslår "Rød mann, Sort mann" av dansk/norske Kim Leine. Jeg fikk denne til jul, og har allerede starta på lesinga. Kan være kjekt å få synspunkt fra andre bokelskere på boka mens jeg har har den friskt i minnet. Og det kan være en fin fortsettelse av felleslesinga av "Profetene i Evighetsfjorden" av samme forfatter våren 2017.

Har en rekke nyere nordisk litteratur på listen - ikke helt lett å velge.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Carl Frode Tiller, Innsirkling.

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er. Ut i fra anmeldelser Skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos med dyp psykologisk innsikt.
Forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007. Innsirklingen består av 3 bøker som starter med Innsirklingen 1.

https://bokelskere.no/bok/innsirkling/33293/

Denne gangen foreslår jeg en bok som ble utgitt i 2018. Debutroman.
Tror den må være helt i blinken for felleslesing, og at den har et innhold og en handling som appellerer til flere enn meg. Har bestilt boka fra bokklubben.

Mitt forslag:
Det merkelige tilfellet Leira og Doktor Didriksen av Martin Tesli.

Etter å ha telt på knappane, blir Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø mitt forslag.
Det er ei bok som har frista ei god stund, ei bok som handlar om konflikten mellom Knut Hamsun og Anna Munch.
Boka har fått gode kitikkar, og kastar lys over to forfattarar, den eine svært mykje meir kjend enn den andre...iallfall for mitt vedkomande.

Ein biografisk roman som skal vere både historisk og litteraturhistorisk.

Med fare for at for mange i lesesirkelen alt har lest denne frå før;
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese.

Boka kom ut i 1990, og vakte stor begeistring den gangen. Skal ein døme etter teningkastfordelinga på bokelskere.no så tåler den også å bli lest snart 30 år seinare.

Det var synd.
Jeg kommer til å lese Snøsøsteren av Maja Lunde uansett.
Har bestemt meg for å lese den som adventsbok for elevene mine. Håper det blir en suksess. Starter i morgen - så da blir det Snøsøsteren, stearinlys og pepperkaker :)

I denne bokklubben-utgåva er dei to siste bøkene i Bjørndal-trilogien samla. I Det blåser fra Dauingfjell dreier mykje seg om sonen til Dag, som også heiter Dag. Dei blir då Gammel-Dag og unge Dag. Unge Dag skal gifte seg med ei byfrøken, Adalheid, og det blir storslått feiring på Bjørndal. Gammel-Dag sparar ikkje på noko for å imponere gjestane frå byen. Det er reint så ein får vatn i munnen av å lese om all den gode maten det blir diska opp med. Og slik held det fram ved fleire høve, julefeiringar med mange gjestar og overdådig oppvartning. Men det gjeng opp og ned her i livet, og slik også for romanfigurane i denne boka. Tragedia råkar unge Dag, og det gjer ikkje saka betre at han finn på å klivre opp på Dauingefjell.

I Ingen vei går utenom kuliminerer mellom anna striden mellom gardane Bjørndal og Borgland. Men mykje av boka dreier seg om trekant-relasjonen Gammel-Dag, unge Dag og Adalheid. Dei to ektemakane pratar ikkje lenger saman, det er ikkje det at dei er uvenner eller noko, det har berre blitt slik at dei ikkje greier å lette hjartet sitt for einannan. Far og son har det på same måte, dei finn ikkje høve til å prate ut om ting som det burde ha vært prata ut om, det er enklast å teie. Dei einaste som har nokonlunde fornuftige samtalar er Gammel-Dag og Adalheid. Her er med andre ord mykje å løyse opp i for romanfigurane.

Det skjer sjølvsagt mykje meir enn dette i desse to bøkene. Eg nevnte temposkifte i omtalen av Og bakom synger skogene. Slik er det også i desse to siste bøkene av trilogien, det kan dvelast ved detaljar over mange sider, og så skjer det brått dramatiske omveltingar i løpet av eit avsnitt eller to. Men bøkene er gode og lettleste, miljø- og naturskildringane er knakande gode, handlinga er brukbart spanande og uforutsigbar, og viktigast av alt; eg blei sugd inn i bøkene. Takk for reisa, Gulbranssen.

Jeg sletter mitt forslag (Midaqq-smuget) til Ev8.

I kveld starter "Babylon Berlin" på NRK1. Tror det er en meget bra serie. Omtale i dagens
(1. oktober 2018) Klassekampen.

For noen uker siden leste jeg Verden av i går (Stefan Zweig). Noe av det beste jeg har lest.

I Klassekampen blir det referert til romanen Berlin Alexanderplatz. Heldigvis har jeg den i bokhylla (Verdensbiblioteket). Skal leses snart.

Mitt forslag til Ev8:

Berlin Alexanderplatz av Alfred Döblin.

Mitt forslag denne gongen er Hva nå lille mann av Hans Fallada.
Romanen er ein klassikar som har fått gode kritikkar.
Kanskje den kan opplevast som aktuell også??

Mitt forslag:

Store forventninger (Great Expectations) av Charles Dickens

https://bokelskere.no/bok/great-expectations/25362/

Dvergen mangler helt opplagt evnen til å føle empati. Han er også stolt av det, og er opptatt av at han er dverg, og ikke et menneske. Menneskene forakter han, de er empatiske. Ei interessant kobling her til ei anna bok som nær parallelt hadde felleslesing i den dystopiske lesesirkelen her inne, "Do androids dream of electric sheep" av Philip K. Dick.

I den boka (som Bladerunnerfilmen(e)er løselig basert på) er også evnen til å føle empati oppe som en forskjell mellom androider og mennesker. De har tester for å avgjøre dette. Men den menneskelige empatien omfatter ikke androider, de blir jakta på og tatt av dage. Så vidt forskjellige bøker i vidt forskjellige sjangre kan ha felles temaer!

Eg oppfattar dvergen som ei lekamleggjering av det onde i mennesket. Han nemner vel sjølv ganske tidleg i boka at menneska har dvergesjel inne i seg som kjem til syne av og til, medan han sjølv er uforfalska og reinhekla dverg. Her er det altså ondskapen inne i oss som talar til oss gjennom boksidene. Ser ein bort frå det smått krenkande ved å henge denne bjella på dvergar, så er det et veldig tiltalande litterært grep. Dvergen legg ikkje fingrane imellom, men veltar fram alt grums som kan gøyme seg i eit menneskesinn.

Forøvrig vil eg legge til at eg storkosar meg med boka. Den er betre enn eg hadde våga å håpe på.

Jeg har hengt meg litt opp i dette med å være dverg. At det å være annerledes gir en rett til å ikke bidra til alles beste. Et menneske er jo et menneske uansett størrelse og utseende. Hva får mennesker til å forlate fellesskapet "oss" og foretrekke "meg mot røkla"? Hva tenkte egentlig Breivik?

Har også tenk litt på Hitler og hans manglende evne til å føle empati og kjærlighet, avstand til eget opphav, ønske om å bestemme og ordne verden slik at verden passer inn i et bilde han synes var pent og riktig. En ganske latterlig liten mann som får store ting til å skje, slik er jo dvergen også, om enn i mindre skala.

Ellers har jeg sett utallige paralleller til saker i media, særlig mennesker som gjerne vil bestemme hva andre skal tenke og gjøre, hvordan de skal se ut, hva de skal lukte. Jeg synes boken beskriver veldig greit hvordan massene brukes av de få på toppen, hvordan de vekselvis kan utnyttes og senere beskyldes for alt som er galt her i verden.

Dvergen blir nok liggende å surre i bakhodet en god stund og må kanskje leses på nytt om ikke alt for lenge.

Vi kan vel være enige om at vi har med en upålitelig forteller å gjøre. Han fremstiller seg selv slik han vil bli oppfattet.

Dvergen er også fullstendig ute av stand til å se konsekvensene av sine handlinger i fremtid og fortid. Skulle han mistolke eller mista, er det da visst heller aldri hans feil. Syns jeg stadig møter hans karaktertrekk (i større og mindre grad) i mennesker privat og i det offentlige.

Visst er dvergen ond. Men denne historien forteller vel så mye om hva som avler ondskap. At hans mor viste avsmak og antipati, og til og med solgte han for en billig penge. At alle han møter "ikke forstår han", ser ned på han og ikke tar han alvorlig. At han derfor bruker sin makt og kløkt på den måten han kan.
Ikke vanskelig å finne paralleller til dette i nyhetene nå om dagen.

Jeg blir ikke klok på denne dvergen. Han har en oppgave ved hoffet, og det var ikke uvanlig i de tider - men hoffdvergene var vanligvis "ansatt" som en slags underholdere, for å more herskapet, og slikt tar vår mann avstand fra. Han tar også avstand fra dverger i sin alminnelighet; vi merker oss at han tydelig understreker at han er velproporsjonert, ikke kortbeint og hjulbeint som andre dverger. Likevel har han lite til felles med mennesker, etter eget utsagn. Han forakter dem - samtidig som han uttrykker beundring for enkelte av dem. Fyrsten er falsk og foraktelig, leiehærens fører er en sviker, fyrstinnen er motbydelig, datteren er stygg og dum, kunstneren er en snik.

Hvor kommer han fra, denne eklingen? Han forteller at han er født av mennesker, men er likevel ikke et menneske. Hvor har han dette fra? Hvordan er han blitt hoffdverg? Var dverger et slags "fritt vilt" som kunne kjøpes eller stjeles, og brukes etter herskapenes forgodtbefinnende? Har han drømt om et annet liv enn det han sitter fast i? Bitterhet finner vi jo til overmål i beretningen hans: lysten til å hevne seg på alt og alle.

Jeg undres hva han vil med dagboka si. Hvem skal lese dette? Prøver han å overbevise sine "nærmeste", eller prøver han å overbevise seg sjøl? For meg er det åpenbart at han elsker både fyrsten, fyrstinnen og datteren, til de grader at han er full av sjalusi og rydder av vegen dem som blir vist hengivenhet fra disse personene.

Jeg håper på flere innspill - nå drar jeg ut i verden og er ikke tilbake før leseperioden er over.

Nei, det er ikke godt å vite hva Dvergen mener med utsagnet sitt. Han er i alle fall stolt over å være i den stillingen han er, men det sier kanskje mer om fyrsten enn om dvergen.

Å være dverg, ja. Jeg antar at det refererer til både kropp(størrelse) og mentalitet/væremåte.

Da har jeg også avsluttet "Dvergen" - fikk uventet fri fra jobb pga strømbrudd, så da ble det litt ekstra lesetid. Enig med deg i innholdet er vondt, rått og godt. Han skriver godt, Lagerkvist.
Ja, jeg tenker også at dette er en allegori, samfunnskritisk ja.