Bokelskere.no

Kan brøken forklare summen

(Arnold Eidslott)

To affect the quality of the day,
that is the highest of arts.

– Henry David Thoreau

Bror min leste bøker frivillig.

(Kjell Aukrust)

Strengt tatt er det ikke helt samsvar mellom overskriften din og spørsmålet ditt. Boken jeg ikke glemmer fra 2014, er ikke nødvendigvis min favorittbok for dette året (eller kanskje den ble det likevel..).

2014 var et suverent leseår. Jeg ga terningkast 6 til Middelmarch av George Elliot, De usynlige av Roy Jacobsen, Stoner av John Williams, Vel møtt vemod av Francoise Sagan (gjenlesning), Vinternoveller av Ingvild Rishøi, Haugtussa av Arne Garborg, Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen og Britt Karin Larsens tatertrilogi. Morgen i Jenin er heller ikke lett å glemme.

Blant alle disse kvalitetsbøkene av ypperste merke er det likevel Alice i eventyrland, illustrert av Tove Jansson, som sitter sterkest i minnet. Det er to grunner til det:

• Leste den høyt for mitt barnebarn foran utepeisen sist sommer, og hun skrev i hytteboken: «Vi har lest en ikke så voldelig bok som vi pleier, den handlet om halshugging». (Året før var det Helter og monstre på himmelhvelvingen, den greske mytologien, «faktisk en veldig voldelig bok».)
• En kjær venninnne satt i sofakroken min, alvorlig syk, og humret og storkoste seg med Tove Janssons fantasifulle og treffende tegninger. Denne boken og disse tegningene vil for meg være uløselig knyttet til min venninnes sprudlende latter og glede denne hennes siste sommer.

Sorg og humor knyttet til en og samme bok.

Jeg har også lurt på det. Hvis jeg har hørt en skuespiller lese en bok, kan jeg ikke lyve å si det er jeg som leste den. Da vi hadde kosetime på skolen, og læreren leste en bok for oss, kunne vi ikke si det var vi som hadde lest den. Men bøker jeg har hørt andre lese for meg låner jeg ikke, for jeg vet jo hvordan det går. historien har jeg jo hørt. I kveld kommer Jakthundene av Jørn Lier Horst på radioen. Jeg kan ikke si etterpå at jeg har lest boka.

For min del blir det litt for lett å avvise alt annet enn at alle dyr kun handler utfra instinkt, da må i tilfellet det samme gjelde mennesker, som jo også er dyr strengt tatt. De fleste studier kan selvfølgelig tolkes og de fleste har sine svakheter, i tillegg har mennesker en tendens til å lete etter svar som bekrefter deres eget ståpunkt. Det gjelder begge leirer, både de som leter etter empati i dyr og de som prøver å motbevise det. Personlig er jeg ikke i tvil om at aper utviser empati, men det er veldig subjektivt og kun basert på dokumentarer, bøker og "apereality" (jeg fant faktisk ikke noe bedre ord på det). Der "adopterte" en ung ape en yngre ape som mistet sin mor. En annen apemor gikk og bar på sitt døde barn i flere dager. En apeunge som ble avvist av sin egen mor rett etter fødsel ble også tatt vare på av en eldre urelatert ape. Alt dette synes jeg tyder på at apene har empati utover egen overlevelse.

Mitt poeng er at mennesker hele tiden har hatt forskjellige måter å måle sin suverenitet på. Tidligere var det at mennesket var den eneste arten som brukte verktøy, det ble etterhvert motbevist da det viste seg at også aper brukte verktøy. At mennesker har en unik evne til å reflektere over større ting tror jeg er tilfellet, men jeg ser ikke hvorfor det skal gjøre oss mer verdifulle enn andre skapninger.

Når det kommer til menneskeliv uten verdi så trekker du fram Ted Bundy, og jeg kommer ikke til å påstå at han gjorde mer godt enn ondt, men han jobbet på en hjelpetelefon for selvmord og han reddet en liten gutt fra drukningsdøden. Motivasjonen hans var sikkert ikke å redde liv, mer sannsynlig var det oppmerksomhet eller maktfølelse, allikevel så viser det at ingenting er svart-hvitt.

Vi hadde en hund i litt over 10 år og den ble betegnet som et familimedlem, samtidig så var det ingen tvil om at hun var nederst på rangstigen. Hun ble behandlet som en hund og fikk ikke lov til å ligge på sofaen eller gjøre som hun ville. At hunden er et moralsk vesen tviler jeg på, hvertfall i den grad du snakker om, så å gå med hunden i bånd ser jeg ikke på som noe problem. Man kan si at man går med hunden i bånd for at man ikke vil at den skal rømme, men det er nok mer komplisert enn det. Vår hund hadde et utrolig sterkt jaktinnstinkt så der handlet det om å beskytte andre dyr, henne selv og oss. Gjør hunden noe galt så er det eieren sitt ansvar og dermed eieren sin feil, dermed vil jeg ikke si at hunden er et moralsk vesen.

Nå var det min tur til å bable, men dette er også veldig spennende for meg. Vi må nok bare bli enige om å være uenige om mye av dette, men det er fortsatt interessant å høre hva du mener.

La oss si at menneskene er de eneste som kan gjøre det, selv om jeg er usikker på om det stemmer. De senere år er det funnet tegn til at sjimpansene har komplekse samfunn med egne regler, normer, politikk og "språk". De lærer fra hverandre, tenker framover, "snakker" sammen og sosialiserer. Hva med de menneskene som ikke har språk eller evner å bygge samfunn, kulturer eller på andre måter gjøre det som karakteriseres som verdifull og menneskelig opptreden? Betyr det at de er laverestående og mindre verdifulle?

La oss si at mennesker er de eneste som har moral, selv så skiftende som den er, vi er de som er ansvarlig for våre egne beslutninger. Hva da med de av oss som velger å overse det de fleste anser som god moral? Er de på nivå med dyrene? Eller verre, siden de har mulighet til moral?

Det som er ganske sikkert er at vi som mennesker trolig har en større forståelse eller mulighet til å tenke i større sammenhenger, men jeg er ikke sikker på om det gjør oss overlegne andre arter. Det er vi som skader Jorden mest ved vår overlegne evne til å bygge samfunn og tenke fremover. Det er nok naturlig å tenke på sin egen art som mer verdifulle, på samme måte som de fleste vil anse de de kjenner som mer verdifulle enn ukjente. Om man tenker sånn så er det kanskje mer naturlig å se på deres egen hund som mer verdifull enn det ukjente mennesket på andre siden av landet. Ikke i en større sammenheng, men for de personlig.

Det var ein fin vri. Sjølv må eg vel seie at eg "køyrer" lydbøker, det er stort sett på lengre bil- eller bussturar eg nyttar dei.

He,he - sier alltid jeg "går en lydbok" jeg. Det har jeg gjort i mange, mange år. Til og fra jobb, på treningsturer osv....

Jeg elsker bøker og leser eller hører dem. I dag kom jeg i diskusjon der noen mener jeg ikke kan si jeg har lest en bok jeg har hørt. Jeg mener dette er en uvesentlig detalj....I alle fall for meg.

Hva mener dere?

Ein forfattar som likar detaljar.
Dette er mitt første møte med detektiv Strike. Eg likte han. Syns ofte krim for tida er full av groteske skildringar. Denne er grotesk nok, men det blir ikkje hovudsaka. Herleg britisk.

Noen ekstreme, gjerne dyrevernere, går nok i den retningen du nevner, men de aller fleste klarer faktisk å holde to tanker i hodet samtidig. Noe annet synes jeg blir veldig svart-hvitt og lite nyansert. Om man måtte velge mellom dyreliv og menneskeliv så tror jeg de aller fleste ville valgt menneskeliv, til og med hundeeiere som ser på hunden som et familimedlem.
I det daglige slipper vi heldigvis dette dilemmaet, men jeg ser ikke at det kan sammenlignes med Morrissey og hans syn på slakting av dyr og Holocaust.

For ikke lenge siden leste jeg at Spania hadde gitt menneskeapene like rettigheter som mennesker har, jeg har ikke funnet bevis på at det faktisk har blitt innført i praksis men i 2008 gikk diskusjonen om det. De fleste vil nok synes det er litt ekstremt, og det tror jeg at jeg må si meg enig i, men det viser at vi må gjøre noe for å bevare disse flotte dyrene og unngå at de blir utnyttet.

Kan du forklare hvorfor du mener at menneskelivet i den store sammenheng er mer verdt enn dyreliv? Hva gjør oss så verdifulle i forhold til dyr?
Nå sier jeg ikke at dyr er mer verdifulle enn mennesker, men vi trenger dyrene for å overleve. Trenger dyrene oss for å overleve?

Fortsatt mener jeg du snakker om noe mer enn det de fleste hundeeiere står inne for. Har hunder moral? Ikke på den måten vi som mennesker snakker om, men vi kan til en viss grad lære de forskjell på rett og galt. Ikke i en større sammenheng, men som i -ikke ligg på sofaen eller -vent på tillatelse før du spiser. Om man tar det personlig om hunden gjør noe feil eller galt og tror hunden gjør det for å trosse deg eller at det har en dypere mening så nærmer vi oss kanskje det du mener.

Allikevel må jeg innrømme at mange muligens befinner seg på en tynn line når det gjelder balansegangen :-)

Å se på kjæledyr som en del av familien betyr ikke at man tillegger de menneskelige egenskaper, selv om det kan diskuteres hva menneskelige egenskaper er. Det er sikkert flere som har menneskelige familiemedlemmer som mangler moral, men de er likevel familie. Når det gjelder å sidestille et dyreliv med menneskeliv så har jeg som dyreelsker problemer med å se hva som er galt med det. Det er ikke mange år siden man trodde at mennesker var de eneste som hadde følelser, politikk eller verktøybruk. Hva som skiller mennesker fra andre dyr endres stadig.

Beklager seint svar. Min oppfatning er at et introvert temperament påvirkes sterkt av forhold i omgivelsene, med andre ord er at det ikke bare er biologisk betinget. Under autoritære, og spesielt totalitære, samfunnsforhold lærer folk å holde sine meninger og følelser for seg selv. I skjønnlitteraturen er dette godt behandlet blant annet av Sofi Oksanen i hennes bøker med handlingen lagt til Sovjet-Estland. På populære psykologiske tester som Myers-Briggs (som også Cain nevner) skårer øst-euopeere og kinesere langt høyere på introversjon enn f.eks. amerikanere og nordmenn.

Helt riktig antatt Vibeke, dyr er ikke mennesker, og skal heller ikke behandlers som mennesker, men elske dem må da være lov. Det er ikke så lett å finne et levende vesen som elsker deg så betingelsesløst og ikke krever noe annet av deg enn at du er der. Det gir meg enorm glede og se hennes glede bare vi går en tur eller leker sammen. Godt for min fysiske og psykiske helse iallefall. Derfor jeg er så glad i henne også....

Det Bjørg snakker om tror jeg de fleste som har hatt et kjæledyr kjenner seg igjen i, men når du nevner antropomorfisme så er vi over på et annet nivå. Det å menneskeliggjøre kjæledyret sitt ved å kle på det og bære det rundt som en baby tror jeg de fleste hundeeiere har problemer med. Det er mulig at du ikke forstår forholdet mange har til kjæledyret sitt, men det er ikke det samme som antropomorfisme.

Har folk som ser på hunden sin som et familiemedlem noe med denne boka å gjøre da? Høres bare så pussig ut at du tar med dette i denne sammenhengen. Ble vel litt provosert fordi JEG elsker hunden min og ser på den som et familiemedlem, så MEG forstår ikke du deg på!
Har ikke lest boka da, som du sikkert skjønner....

Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.

Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.

Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?

I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.

Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.

Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.

Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.