Jeg er nokså tilårskommen, så jeg går nok lenger tilbake enn dere barn av sene tider. I tillegg hadde jeg mye eldre stesøsken som etterlot seg et vell av bøker da de forlot barndomshjemmet. Blant disse fant jeg "Inger Johanne" bøkene av Dikken Zwilgmeyer samt Barbra Rings barnebøker. (Jeg husker enda en linje fra "Babbens Dagbok": De skal ha dans i morgen kveld, men tante er nå 28 år. Jeg kan ikke skjønne at hun har noen glede av å danse mer i hennes alder.)

En av mine absolutte favorittbøker er Talismanen av Stephen King og Peter Stroub, den burde kunne passe for ungdom som allerede har lest litt Harry Potter eller lignende. Den har spenning, magi og fantasi, er litt skummel og litt trist, men framfor alt handler den om ubetinget vennskap og kjærlighet. Jeg leste den første gang tidlig i tenårene og har elsket den siden.

Ellers er Narnia-serien gode, korte historier, Maria Gripe sin Tordivelen flyr i skumringen er og passe mystisk og spennende.

Mitt siste bokkjøp var kanskje en liten tabbe, men boken var billig og god - og jeg er glad i å eie gode bøker.
Historien er som så: Om ikke så lenge skal jeg en tur til København, og da har jeg tenkt å ta meg en tur til Karen Blixens hjem, Rungstedlund. For å komme i "modus" så jeg "Out of Africa" (for n'te gang!), og fant så ut at jeg måtte jo lese boken den bygger på, - det har jeg ikke gjort. Og jeg avgårde og fant lykkelig en nokså ny-utgitt pocketutgave på norsk, akkurat passe til å ha med på reisen. Men da jeg kom hjem oppdaget jeg at skriften var ekstremt liten og ikke passet så godt for en gammel dame. Dessuten fant jeg ut (tror jeg) at denne ny-utgaven ble for moderne for den samme gamle damen, - tittelen "Den afrikanske farm" var f.eks. blitt til "Den afrikanske farmen" ;-) Jeg burde naturligvis ha kjøpt den på dansk, men for å rette litt opp, har jeg i dag vært på biblioteket og lånt den gamle norske Bokklubb-utgaven med større typer og etter sigende et mer gammelmodig språk, som etter min mening formodentlig vil kle historien bedre ;-) Men i pocketutgaven fikk jeg med langt etterord, så nå kan man kanskje si at jeg har fått både i pose og i sekk!

Hvis noen har lyst på boka som ligger på 3. plass på "Populære bøker nå", og kan hente den på Grønland (hjemme) eller på Solli Plass (arbeid), så send meg en melding!
Hører jeg ikke noe i løpet av noen dager, så settes den på bytte-hylla på jobben.

eg held på
med det vanskelegaste arbeidet:
gjere verden verkeleg

derfor freistar eg
oversette «du» til
hud og 37° C

Språkets geriljasoldat fyller 70 - gratulerer, Paal-Helge Haugen!

Mitt lokale bibliotek i Rælingen feirer dagen med purreamnesti - de sletter purregebyret til alle som kommer innom for å låne eller levere!
Jeg tror jeg gjør som Hilda, noen gode oster og en god bok!

I dag lurer eg litt på om det vert gjort noko rundt om sidan det i dag, 23.04. er den internasjonale bokdagen?
Eg var så snarast innom vårt lokale bibliotek, men dei kunne berre tilby eit godt smil og mange nye, spennande bøker.
Eg for min del markerer dagen med gode franske ostar, og ei svært artig russisk bok; nemlig "Døde sjeler" av Gogol.
Ha ein fin bokdag!

Jeg syns det er en vesentlig mangel at det ikke går an å endre på en bok man selv har lagt inn. Det skjer lett at man kommer i skade for å skrive noe feil eller lagre før man er ferdig.
Kan jeg forvente at en slik funksjon vil komme?

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Når det gjelder å registrere bøker her eller på f.eks Goodreads går alt som lest, om en så faktisk har lest boka eller hørt den som lydbok. Men når det gjelder å f.eks fortelle andre at du har lest en bok så har du hørt den om det var en lydbok. Det er ikke juks eller mindreverdig å høre på lydbok, det kan være like givende som å lese en bok selv, men det kan kalles juks å si til noen at du har lest en bok hvis du har fått den opplest for da har du jo faktisk hørt den. Jeg skiller i alle fall mellom hva jeg har "lest" og "hørt" når jeg samtaler med noen.

Dagens fangst for 20 kr - her har jeg vel gjort et kupp:-) Utfordingen blir å finne en plass til de:-)

Lest eller hørt... hipp som happ... Begge deler er "input" og å la være er det samme som å gå glipp av noe... ;-)

Jeg har ikke så mange litterære skatter, men min far har derimot mange.
Han har blant annet en som heter "Hjertespeilet", det er en billedlig bok, ble publisert i 1849, den viser hvordan menneskehjertet ser ut etter som man oppfører seg. Min far forteller at den kom frem de gangene han hadde vært ganske så "rampete".Bildene i boken "fristet" da ikke til en gjentagelse av "rampestrekene", og det kan jeg forstå, for det er noen grusomme bilder i den.
Nå er den i ganske dårlig forfatning, og jeg føler selv at jeg har oppført meg litt ondt i det siste, så akkurat nå ville jeg nok ikke hatt åpnet og sett hvordan mitt hjertespeil ser ut;-( skrekk og gru!