Bokelskere.no

Foreldrene mine er veldig heldige. De får til og med bli gamle sammen. For en gave! Hvis jeg fikk et ønske, var det dette: at du og jeg vil lide samme gode skjebne. Jeg vil bli gammel med deg. "

Jeg tegner litt, sa hun. - Jeg tar noen bilder. Hva betyr det? Det betyr ingenting. Hvorfor skal alt bli til noe? Hvorfor må alle drive med noe? Det hender også at jeg traller litt for meg selv eller setter noen smuler ut til fuglene. Er ikke det like viktig?

Hun visste at alle mennesker hadde behov for å finne en mening i katastrofen, uansett hvor gamle de var. Ellers kom sjelen til å flykte i frustrasjon over å måtte holde hus blant knuste speil.

..Og det er sant at er du fornøyd selv, har ikke Herren eller noen andre noe annet valg enn å være fornøyd med deg, de heller.

Alle mennesker har unikt DNA, og det er fint å tenke på at jeg er unik, men så kommer jeg på at det er hver og en kineser også.

Jeg tenkte en del på hvorfor det var de små bagatellene som fikk meg ut av fatning, som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å gi opp, mens jeg ellers stort sett klarte å holde hodet godt over vannet når det gjaldt det at han var blitt syk. Jeg kom fram til at det antakelig er slik at man klarer å mobilisere for de store sakene og problemene, mens de små, bagatellene, de er man mer uforberedt på. Eller kanskje det er nettopp bagatellene man klarer å forholde seg til og blir fortvilet over, mens de store spørsmålene, de virkelig vonde, de holder man på lang avstand. De orker man ikke å reagere på.

Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting.

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

Nå for tiden trenger man bare finne opp et slagord for sjokolade for å få reise til verdensrommet, og jeg har lest at hvis man reiser ut i rommet så vil man være yngre når man kommer tilbake enn om man hadde holdt seg på jorda, for tid er relativt. En dag med Epsilon er for eksempel ikke det samme som en dag uten.

Mødre og døtre kjenner hverandre enten veldig godt, eller de er som fremmede for hverandre.

Alle forhold mellom mennesker her i verden er toveis, det er ikke bare den ene som bestemmer hvordan det skal bli.

Filosofen Heraklit sa at du ikke kan gå ned i den samme elven to ganger, fordi neste gang er både du og elven en annen. Det må være lov til å utvikle seg, å endre seg, å bli frisk.

Havet er et stort speil som fjellene synker inn i. Når vannet ligger så rolig, kjennes det ut som om alt er dobbelt opp. Det er før det begynner å regne. Da blir verden til mosaikk. Da blir de store fjellene til småstein i havet.

Jeg veit ikke om det stemmer, men det som har slått meg gjennom barnehagetida og de første skoleåra, er at gutter blir født som barn, jenter som små kvinner.

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: "I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem vinner?" spør barnet. "Den du mater," svarer bestefaren.

Mange sider ved mors liv og død kommer til å forbli et mysterium, men mens jeg lå der i sengen og sorterte minnene, var det én ting som sto klart for meg: selv i sine ville stunder, når hun så fyrverkerier eksplodere og håret hennes sto til alle kanter, elsket mamma meg.

I'd rather feel guilty the rest of my life than for her to have felt a second's fear

Visste mamma det? At jeg har trengt henne hele livet også?