Bokelskere.no

En dag i juni stopper menneskene å utvikle ser: Ingen fødes, ingen dør, barn slutter å utvikle seg etc, En fordel for den uhelbredelig kreftsyke Jenny, men ikke for Jakob som snart skal bli far. Naturen ellers går sin gang, planter gror, og dør når de ikke får stell. Vi følger seks personer gjennom denne perioden av «stillstand». Skyldes stillstanden (mis)bruk av kunstig intelligens der menneskene anses som maskiner som må restartes for å komme i gang igjen? Tidvis gode person-/relasjonsskildringer, men romanen kommer ikke på høyde med klimakvartetten.

Klaustrofobisk om en kvinne som sliter

Likestilling er et fremmedord på 60-tallet, og Elizabeth Zott's drøm om å kunne jobbe som kjemiker og forsker er så og si utenkelig. Hun blir, som mange andre kvinner på den tiden, seksuelt trakassert, og blir selvsagt ikke trodd når hun sier ifra. Møtet med en annen forsker, Calvin Evans, som er høyt respektert og berømt, snur livet hennes på hodet. Elizabeth er en kvinne med integritet som aldri går på akkord med seg selv, men hun faller for Calvin og han for henne. Da tragedien er et faktum, skifter Elizabeth beite og havner på tv-skjermen som programleder for et matlagingsprogram. Hun blir hatet av ledelsen for sin stahet, men elsket av kvinner for hennes evne til å få dem til å endre sine liv.

Jeg hadde ingen forventninger til denne boken, hadde ikke en gang hørt om den. Tydeligvis er det delte meninger om den, noe jeg knapt kan skjønne... Jeg ELSKET den!
Elizabet Gott er en fantastisk personlighet og hennes måte å se verden på, fører til de mest komiske øyeblikk. Alvoret ligger i den nevnte mangelen på likestilling og hvordan hun blir behandlet, til tross for sin dyktighet.

Jeg kan ikke anbefale denne sterkt nok!

Jeg er Murakami-fan. Jeg liker best romanene til Murakami, men også novellene. Novellene, i hvert fall noen av de, er nok basis for enkelte av Murakamis romaner. I hvert fall synes jeg det. Man merker det ved gjennomlesning av disse novellesamlingene.

Menn uten kvinner er, etter min mening, en av de bedre novellesamlingene til Murakami. Men… som jeg har sagt før, ofte slutter/ ender novellene litt rart. Eller det blir liksom litt løst… løse tråder. Er det gjort med hensikt? Uansett, jeg koste meg med denne boka. Språket og stemningen i alle novellene er superb. Murakami av beste sort! Terningkast 5. meget bra, det hele.

En lærerik bok som er verdt å lese, og som gir større forståelse av det USA vi ser i dag. Seltzer har god fortellerstil som gjør det lett å lese. Mye alvor, men også personlige betraktninger, et rikt språk og mange sidesprang som gjør fortellingen enda mer interessant.

For meg en ny måte å forstå USA på. Liker skrivestilen til Seltzer.

Denne rammeromanen femner om 25 soger som alle er knytt til buarane i ein stor bygard i industristaden Odda. Tidsrammen strekk seg over eit heilt år som inkluderer båe jula og nyttårshelga. Eit gjennomgåande tema er mannen sitt strevsame liv. Somme menn har originale, men litt for fikse løysingar på krava dei møter i livet. Kontrasten finn vi i gjennomsnittsnordmannen Harry Lund, men han ter seg ikkje heilt som ein vanleg mann når det kjem til stykket.

Sjølv om kvar episode er kort, klarer Grytten å gjere fleire av dei spanande og medrivande, medan andre historier har meir preg av satire grensande til sarkasme. Slutthistoria «Jetlag» om datteren som kjem på vitjing heim til foreldra frå New York er ei kjenslevar og god avrunding på boka.

Boka er òg eit tidsbilete frå 1990-tallet der det vert røykt mykje, fasttelefonen er framleis i bruk og drikkevanene i form av øl og brennevin enno ikkje er prega av raudvinskulturen frå Briskeby i Oslo.

Alt i alt ei høgst leseverdig og underhaldande bok.

Fantastisk bok! Forfriskende! Trist, rørende, opprørende, morsomt, tankevekkende, alt i en herlig blanding med godt driv! En fest å lese!

Om en vil lære historie, men synes det kan bli trettende lesing, er dette boken å velge. Boken er en reiseskildring med historisk perspektiv. Lærerik og interresant!

Moro bok om en del av verden vi sjeldent hører om. Vittig skrevet om diktatorer og regimene deres, samt mye historie og fakta blandet inn uten at det blir for tørt. Da hun skrev om at hun var til stede da presidenten av Turkmenistan falt på hesten uten et løp (som er et populært klipp på Youtube), ble det litt fantomet-aktig og mistenkte henne for at hun kanskje smører på historiene sine. Men tolker henne i beste mening, og det gjør jo boka mye bedre at hun har opplevd det selv.

Det er gått 6 år siden boka kom ut da jeg leste den, så mye har skjedd i regionen siden da, ikke minst gjelder det bytte av diktatorer. Den står seg likevel godt som et interessant innblikk i hvordan det var i 2014, da hun besøkte "sovjetistan".

Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.

Tredje bok i klimakvartetten.

Tre mennesker, tre historier. Felles for dem er urhesten, kalt Przewalskis hest.

På 1880-tallet reiser zoologen, Mikhail, til Mongolia. Der skal han, og den erfarne jegeren, Wilhelm Wolff, jakte på hestene, for deretter å ta dem med tilbake til Europa. Der skal de selges til rike godseiere og dyrehager.

I 1992 reiser veterinæren, Karin, med åtte urhester til Mongolia. Flere skal følge etter. Karins plan er å slippe hestene ut i villmarka igjen. Med seg på reisen har hun også sin voksne sønn, som nok en gang er avruset.

I 2064 kjemper Eva for tilværelsen på familiegården. Det er bare henne og tenåringsdatteren, Isa igjen. Samfunnet har kollapset, og de fleste er på vandring nordover i Norge. Nesten alle gårdsdyrene er borte, men hestene verner Eva om. De MÅ reddes! Men, hun går snart tom for fôr, og også menneskelig føde. Så dukker Louise opp, og maten må deles på tre.

Skremmende, interessant, og godt skrevet.

Den beste i klimakvartetten hittil. Kryper under huden... fargerikt miljø fra dyrehage i St Petersburg til øde sletter i Mongolia og Görings Carinhall under annen verdenskrig. Tett på mennesker som gjennomlever sine personlige drama og setter alt på spill for å redde den utdøende hesterasen.

Dette er stor litteratur. Å skrive en bok på 150 sider som kun består av en monolog fra en mann som har mistet sin kone, og fengsle leseren så utrolig - ja det er bra. Det er stillferdig og det skjer ingenting, men mellom linjene rører det seg mye. Toppkarakter!

Dette er så definitivt en av de beste faglitterære, populærkulturelle bøkene jeg har lest. Erika Fatland framstiller de fem landene på en svært interessant måte. Både når det gjelder det historiske, kulturelle og politiske. I seg selv er det også mye av hennes kvinnelighet som kommer fram, i lys av hvordan hun behandles som kvinne i de ulike landene. Noen av landene kunne jeg gjerne ønsket mye mer informasjon om, men da får det vel være opp til meg å plukke opp noen av bøkene som Fatland henviser til og ta det derfra. Dessuten kommer jo Torbjørn Færøvik i Orientekspressen også inn på dette området - blant annet Turkmenistan og Usbekistan.
Det slo meg da jeg startet å lese denne boka at det ikke var mye jeg visste om denne delen av verden. Jeg har vært bevisst på at landene eksisterer, og jeg har fløyet over Kasakhstan, og vet at Vladimir Smirnov (skiløperen) kom fra Kasakhstan. I tillegg har jeg noen bekjente fra Kirgisistan. Men det var vel sånn omtrent det. Etter denne boka er jeg nysgjerrig på å lære mer om denne regionen.
Hvert av landene portretteres - slik jeg ser det - ut fra sine særtrekk. Det er Turkmenistan med den enorme ørkenen og presidenten som er avbildet overalt og vinner alt fra talentshow til hesteridning. Det er Kasakhstan som har enorme avstander og utgjør nesten halvparten arealmessig av de landene som gikk ut av Sovjetunionen og ikke er en del av Russland. Det er Tajikistan med sine høye fjell og en nesten ugjennomtrengelig veitunnel rett ved hovedstaden. Det er Kirgisistan som framstår som mest langtkommet på styresett (folket reell påvirkning på politikken), samtidig som det er høy kriminalitet. Og til slutt er det Usbekistan, landet med den mest moderne hovedstaden, men også landet som nevnes i sammenheng med store mengder menneskerettighetsbrudd og gjerne også settes i forbindelse med Nord-Korea angående styresett.
Denne boken er svært lærerik, og anbefales på det sterkeste. Den har mange sterke historier, og etter å ha lest boken tenker jeg at disse landene er det mye mer relevant å vite noe om og kjenne til enn mange aner. Vi har alle godt av å lære litt mer om land som ofte bare framstår som "nok et navn på kartet". Dette er også et historisk viktig område, blant annet med tanke på transportrutene mellom Europa og Asia.

Sjelden har jeg lest en mer underholdende dokumentarisk reiseskildring. Sylskarpe og interessante observasjoner fra spennende land. Fantastisk lesning.

"Kven er redd?", Carl Frode Tiller
Eg er glad i bøker med gode dialoger. Dialoger som vender stemning og handling. Ikke sånt tørrpreik for å forklare og tette hol i forteljinga. Dialoger skal bygge eller såre. Tiller er god på dette. Han er særs god på å skape dårlig stemning ut av nær sagt ingenting. Dei som har lese Innsirkling har opplevd det.
Forteljinga her er eit teaterstykke om ein skodespelar som førebur seg på å spele hovedrolla, George, i "Kven er redd for Virginia Wolf". Han prøver ut rolla heime, så godt at det nesten tippar over når det toppar seg. Tiller er god. Pinleg god på å dra opp dagligdagse små hendingar mange av oss har offa over, sånn at ein av og til kan gripe seg i at "dette kunne eg og ha sagt, men sa det heldigvis ikkje".

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

Anbefales!!

Disse fem landene i Asia har vært som en hvit flekk for meg på verdenskartet. Som om de bare er fantasiland funnet opp av Walt Disney. Men nei, som stater har de eksistert siden 1991, og historien deres før den tid er både urgammel, fantastisk og grusom. Å lese om disse landene ER virkelig som å lese groteske eventyr. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt med hakeslepp, tårer i øynene, google eller måtte lese noe av det høyt for andre rundt meg. Og på den annen side har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg lo hjertelig. Erika Fatland er en dyktig skribent og historieforteller!

Boka er en god reiseskildring, men den tar også for seg mye om både førsovjetisk, sovjetisk og postsovjetisk tid et område som i dag huser noen av verdens strengeste diktaturer. Erika har tydelig kommet i god kontakt med mange innbyggere, og deres historier og Erikas tolkning mellom linjene og faktene gir flyt og spenning i skildringene. Sånne bøker vil jeg ha mer av!

"Bipersonar", Carl Frode Tiller
Herre min skapar kor eg gler meg til hausten, for då kjem skaparen av denne boka ut med Innsirkling 3. Denne boka er også bygd litt på, eller i vert fall forska litt rundt, same måten å tilnærme seg persongalleriet og ei historie på, som han gjer i Innsirklingsbøkene; han skriv kapittel for kapittel i forskjellige perspektiv. Skildrar personar, miljø, utfordringer og konflikter. Masse utfordringer og store konflikter. Han skildrer usikkerhet og overfølsomhet so ein skulle tru han var i slekt med Agnar Mykle. I denne boka er det tydeleg at han forskar i oppbygging og skrivestil, og han kommuniserer utruleg godt med lesaren ved å skrive inn en fyr som viser seg å være forfattaren av denne boka, kor han fortel og drøser litt rundt både livet og boka.
Fantastisk, sjøl om nokre kapittel var noko kjedeligare enn andre. Men sånn er det med både meg, deg og andre bipersoner; vi er ikkje like spanande.