Bokelskere.no

"Gratulerer," sa jeg og nikket mot magen hennes. Jeg ville si noe mer, men jeg har alltid vært usikker på om det er passende å si at en høygravid kvinne er "stor", "ikke så stor", "nett", "blomstrende" eller en annen eufemismene som folk synes å bruke for å dekke over det de vil si, som egentlig er noe sånt som "Fy fader".

Katter og bikkjer forsvinner som bibliotekfilaler under en borgerlig regjering.

Då eg nesten var heime, stod Johannes, naboen vår altså, i vegen og vinka. Han heldt på å grava ei grøft. Det såg ganske flott ut. Når folk grev grøfter, ser det alltid ut som dei er med på noko viktig. Det kan til og med vera nok at dei står i vegen med ein spade i nevane. Då ser dei viktige ut med ein gong.

Vi hadde en fin sommer med flere turister enn vanlig, blant annet horder av ungdommer som valfartet til Carnaby Street. Vi følger det hele på trygg avstand, men jeg må innrømme at jeg liker Beatles ganske godt. Hvis bare fansen kunne la være å hyle sånn.

Fyrstinne Tverski var kledd etter aller siste mote. Hatten så ut som den svevde et steds over hennes hode som en lampeskjerm over en lampe.

Å fatte dette helt enkle. Hvor tungt eller lett livet kan være, alt etter som.

Trenger du å forandre andre
for selv å bli tilfreds,
vil du aldri lykkes,

for det finnes
bare én
du kanskje
kan forandre.

I hele mitt liv hadde jeg kvidd meg for å snakke direkte til kvinner jeg begjærte. Nå merket jeg at noe løsnet. Kanskje det hadde noe med førtiårskrisen å gjøre, jeg vet ikke. Man kommer til et punkt der man sier til seg selv: "Hva har du å tape ?"

Riktignok har jeg møtt veggen etpar ganger, men hvem har ikke det?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske.

Hun gjengjeldte kjærtegnet uten en bevegelse, bare ved å ta imot.

Dagens verden er virkeligheten, filosoferte jeg. Nattens verden er vrøvl og bedrag.

Blikket mitt fanget piken i speilet et øyeblikk, og jeg tenkte at det var et veldig alvorlig ansikt hun hadde. Det gir en uhyggelig følelse, de sjeldne gangene du helt uforvarende får se et glimt av deg selv. Et ubevoktet øyeblikk, strippet for alt kunstig. Når man til og med glemmer å lure seg selv.

Hun er sterk, men som en bambus. Hun bøyer seg om vinden tvinger henne til det. Men hun knekker aldri.

... dette uskyldens og Lysholmakevittens utvalgte land, Norge.