"Gratulerer," sa jeg og nikket mot magen hennes. Jeg ville si noe mer, men jeg har alltid vært usikker på om det er passende å si at en høygravid kvinne er "stor", "ikke så stor", "nett", "blomstrende" eller en annen eufemismene som folk synes å bruke for å dekke over det de vil si, som egentlig er noe sånt som "Fy fader".
Katter og bikkjer forsvinner som bibliotekfilaler under en borgerlig regjering.
Då eg nesten var heime, stod Johannes, naboen vår altså, i vegen og vinka. Han heldt på å grava ei grøft. Det såg ganske flott ut. Når folk grev grøfter, ser det alltid ut som dei er med på noko viktig. Det kan til og med vera nok at dei står i vegen med ein spade i nevane. Då ser dei viktige ut med ein gong.
Diktet er en klassiker .
Sigmund Skard har en virkelig fin oversettelse (med en riktig rim-rekkefølge). Det er ikke så lett å få dette til .
Så på TV at J.F.Kennedy hadde dette diktet som en favoritt og det var han ikke alene om.
Forsøkte en gang på en "gjendiktning" av samme diktet :
Hvem som eier skogen her-jeg tror
det er i landsbyen han bor.
Han ser meg neppe når jeg stanser her
og stillt beskuer skogens hvite trær.
Min gode ganger undres sikkert på
hvorfor vi skal stoppe nå
Her mellom skog og islagt vann
på vintermørke kveld i frossent land.
Han rister sine selebjeller små
og spør om det er tid for dette nå.
Her høres intet enn en pust av vind
og sne som faller på mitt kolde kinn.
Skogen står så vakker dyp herved
men plikten tvinger meg avsted
Langt å dra før jeg får fred
langt å dra før jeg får fred,
Du hadde rett!
Kvilstund ved skogen ein snøtung kveld
Eg veit kva skogar dette er
Men eigarmannen bur kje her
så ingen ser det eg får sjå
med' snøen fyller skog og snær
Eg trur kje Blakken kan forstå
kvi husbond let han drøla så
med' sjø og skogar blir til kvitt
og Lussinatta aukar på
Han rister bjøllekransen blidt
og undrast om eg blundar litt
Det susar lint i frosen mjell
og djupe skogen milevidt
D'er ljuvt i skogane i kveld
Men eg har ærend attom fjeld
og mange mil før mørkret fell
og mange mil før mørkret fell
(Sigmund Skar)
(visse muligheter for trykkfeil, da jeg har hentet teksten fra bokhylla.no. De scannede sidene der er ikke helt gode å lese)
EN GANSKE SÅ AMBIVALENT FØLELSE er det jeg sitter igjen med. På den ene siden fattet jeg en enorm godhet for en av bokas hovedpersoner og håpet inderlig at det hele ikke ville få det utfallet som jeg fryktet og som forfatteren hele tiden la opp til. Nå når boka er ferdiglest, vet jeg ikke hvilken følelse som er sterkest: Er jeg mest trist fordi det gikk som det gikk eller føler jeg mest snytt fordi handlingen var så forutsigbar? Ikke desto mindre, jeg ble virkelig revet med under lesingen, så det må vel bety at boka tross alt var godt skrevet.
Jeg har også sansen for hvordan Morton skriver. Hvis ikke du har lest Den glemte hagen anbefaler jeg den. Likte den glemte hagen best av de to. :)
Helt enig med deg. En spennende bok for de som elsker historisk mystikk.
Vi hadde en fin sommer med flere turister enn vanlig, blant annet horder av ungdommer som valfartet til Carnaby Street. Vi følger det hele på trygg avstand, men jeg må innrømme at jeg liker Beatles ganske godt. Hvis bare fansen kunne la være å hyle sånn.
Fyrstinne Tverski var kledd etter aller siste mote. Hatten så ut som den svevde et steds over hennes hode som en lampeskjerm over en lampe.
Å fatte dette helt enkle. Hvor tungt eller lett livet kan være, alt etter som.
Trenger du å forandre andre
for selv å bli tilfreds,
vil du aldri lykkes,
for det finnes
bare én
du kanskje
kan forandre.
I hele mitt liv hadde jeg kvidd meg for å snakke direkte til kvinner jeg begjærte. Nå merket jeg at noe løsnet. Kanskje det hadde noe med førtiårskrisen å gjøre, jeg vet ikke. Man kommer til et punkt der man sier til seg selv: "Hva har du å tape ?"
Riktignok har jeg møtt veggen etpar ganger, men hvem har ikke det?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.
Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske.
Hun gjengjeldte kjærtegnet uten en bevegelse, bare ved å ta imot.
Dagens verden er virkeligheten, filosoferte jeg. Nattens verden er vrøvl og bedrag.
Blikket mitt fanget piken i speilet et øyeblikk, og jeg tenkte at det var et veldig alvorlig ansikt hun hadde. Det gir en uhyggelig følelse, de sjeldne gangene du helt uforvarende får se et glimt av deg selv. Et ubevoktet øyeblikk, strippet for alt kunstig. Når man til og med glemmer å lure seg selv.
Hun er sterk, men som en bambus. Hun bøyer seg om vinden tvinger henne til det. Men hun knekker aldri.
... dette uskyldens og Lysholmakevittens utvalgte land, Norge.