Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Siri Pettersen er en tøff forfatter! Etter suksessen med bok en skal det mot til å gjøre bok to så anderledes. Og jeg likte det ikke. Jeg ville ha mer av det samme. Men det gikk fort over. For jammen løftes ikke historien enda et par hakk. Spenning, usikkerhet, frykt og tankeeksperimenter, du blir ikke uberørt av å lese denne! Tror jammen hun kommer til fikse bok tre også, jeg. ;-)

Første jeg tenker på da er oppfølgeren til SIri Pettersens fantasyserie- Ravneringene. bok nr 2, Råta, kommer i oktober. Har allerede forhåndsbestilt den :D Masse bra norsk fantasy for tiden, og de fleste står på skal-lese-listen min :)

Og om Hans Fredrik Follestad klarer å få gitt ut boken sin før året tar slutt, kommer jeg nok til å kjøpe/lese den også. Må støtte de lokale forfatterne ;)

Ja det skjønner jeg godt, der har jeg også vært. Vi har det flotte tilbudet , at vi kan låne bøker gratis.

Glemte serien Sagaen om den siste Nattkrigeren som kom på midten av 90-tallet. Skrevet av Olav Havnes
Bok 1 Ørnens sønn
Bok 2 Havlandet
Bok 3 Svart storm

Terry Pratchet har vel ganske mange som er oversatt til Norsk, i allefall av de tidligste av Discworld serien. Mye humor og action.

Fra ca 19998 til ca 2005 var det mye som ble oversatt til Norsk

Robert Jordan Tidshjulet
David Eddings Sagaen om Belgarion
Terry Brooks Shannara serien

Har lest disse og de er bra

Ellers har du Legenden om Deveery av Katharine Parr
Stephen Lawhead 3 bøker om Merlin
3 om Atlantis
3 om noe som jeg ikke husker

Gå på biblioteket og spør.

Her er noen av mine tidlige møter med fantasy, du kan finne flere i hylla på norsk innimellom de engelske, husk også at de fleste eventyr kan gå som fantasy, hadde de der selv før jeg gav dem en egen hylle.

Mine tidlige møter er bl a:

• Lunabøkene med bl a Narniabøkene og Trollmannen fra Jordsjø (Earthsea) og Trollmannen fra Oz og Sverdet i steinen om kong Arthur og Peter Pan med flere.
• Østenfor sol. 38 fantastiske fortellinger fra hele verden. Samlet av Bing & Bringsværd for Den norske Bokklubben
• Vestenfor måne
• Stella Polaris - fantastiske Fortellinger fra Norden

Mener å huske at det også var noe SF i den siste. Bing og Bringsværd er også kjente for Nazar serien med SF på norsk (1 Timeglass, 2 Åndeskrift, 3 Den gale professor, 4 Dragsug, 5 Stjeneskudd)

Hæ? Sminker du deg ikkje før du leser?

Når det har passert flere år siden jeg leste den femte boken i serien kan jeg ikke si annet enn at det tok litt tid å komme inn i handlingen igjen, med alle personer og steder. (Kan kanskje være en positiv ting med alle gjentakelsene i boka fra tidligere bøker?) Halvveis stoppet lesingen opp av ulike årsaker, men når jeg nå begynte med siste halvdel ble boka pløyd på en liten uke! Jeg blir fremdeles fanget av universet i bøkene, og i livet og tankene til Ayla, og selv om det til tider er mye beskrivelser som gjentas synes jeg dette er med på å gi et bilde av hvordan denne verdenen var og fungerte og gir en uvurderlig historisk ramme.

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for.

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013.

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ...

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert.

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ...

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Det er vel nokså sjeldent at oppfølgeren er bedre enn den første boka i en serie? Jeg har i alle fall sjeldent opplevd det, men det gjelder faktisk for denne serien! Det kan selvfølgelig ha noe med at avslutningen på forrige bok var utrolig spennende og fenomenal. Ettersom at vi nå blir dradd inn i Karous hjemverden og vi får vite mer og mer om hvordan hun er, og i tillegg synes jeg denne verdenen er svært interessant og ulikt noe annet jeg har lest. Trenger jeg å nevne at jeg eeelsker beskrivelsen og grysningene en av karakterene gir meg? Navnet trenger ikke å nevnes enn gang dersom du har lest boken. Les serien! :) Den tredje boken skal jeg skaffe meg med en gang den kommer ut på norsk

En original fantasybok om modighet og finne seg selv.

Hirka er en jente som blir skånet for omverdenen av faren sin fordi hun ikke er som alle andre. Hun mangler hale (ja, du leste riktig) og hun har blitt fortalt at halen hennes ble tatt av ulvene da hun var liten. Hirka har så og si holdt omverdenen på avstand og betraktet andre folk med stor skepsis. Hun har alltid blitt beskyttet av faren sin. Siden Hirka er haleløs blir hun både fryktet og foraktet av andre, gjerne kalt Odinsbarn. Hun hører ikke til denne verdenen, mener de andre. Men selv om Hirka er bare femten vintre gammel og ikke stoler på andre enn sin far, er hun veldig modig og har en kropp og hjerne fullt av mot. Det beviser hun etter en hendelse hvor hun må klare seg selv og et stort eventyr starter hvor elementene er: spenning, eventyr, møte med omverdenen på ordentlig, finne seg selv og kjærlighet.

Siri Pettersen var så gavmild å gi meg denne boka som leseeksemplar mot en ærlig anmeldelse. Det er raust av forfattere å gi bort bøker og det setter jeg stor pris på! Og Odinsbarn virket interessant for min del. Spesielt med tanke på at boka er inspirert av en epoke jeg alltid har hatt interesse for (norrøn tid) og det er alltid forfriskende å lese noe nytt. Ikke har Siri Pettersen bare skrevet boka, men hun har også designet omsalget selv og også bidratt til å lage omslaget til boka Hulder av Tonje Tornes. Et multitalent med andre ord!

Både plottet og karakterene i Odinsbarn er sterkt oppbygd, forfriskende, og forer leseren med det ene levende bildet etter det andre. Det er nesten som å se en film. Så Siri Pettersen er uten tvil en dyktig debutant. Og at dette er første boka i en trilogi gjør hele prosjektet meget spennende. Hva mer vil hun by på? Hva vil skje videre? Hvordan vil alt ende? Det er spennende å lese fantasy blandet med norrøn tid. Det er både originalt og forfriskende. Det er mye av det samme innen fantasy der ute, og føler at denne skiller seg litt ut og det er bare positivt!

Selv om jeg slet litt med begynnelsen om hvem som var hvem på grunn av navnene og forskjellige stedsnavner å sette seg inn i, gikk det etter hvert lettere og boka gikk unna så fort jeg satte meg inn i den. Jeg hadde egentlig planlagt å ha en anmeldelse til denne klar den 9. september da boka ble publisert (hvis jeg husker rett), men det ble bare ikke sånn. Jeg og planlegging går aldri helt overens. Sånn har det alltid vært. Så grunnen til at det tok litt tid å lese ferdig boka var det ikke på grunn av at den var kjedelig (tvert i mot), men noen bøker trenger mer tid enn andre. Av og til er en bok så spennende og god at man vil ta seg tid til den og bare nyte den, og Odinsbarn er en slik bok. Jeg gleder meg til fortsettelsen til Ravneringene - trilogien!

Når du er mer redd for å miste bøkene dine i en brann enn du er for å miste bilder........

Du tenker ikke på at du er en bokelsker - du bare er det.

Graceling er en utrolig sterk debut-roman. Jeg er veldig imponert. Verdenen historien er lagt til er interessant. Det er tydelig at forfatteren har lagt mye arbeid i hvordan den skulle være. Jeg liker godt det man får vite om den. Det er syv land: Lienid, Sunder, Wester, Nander, Middluns, Estill og Monsea. Hvert land har sin konge. Nesten alle av disse kongene krangler mye. Det gir forfatteren mange muligheter når det gjelder plottet. Det var bare en ting jeg lurte på; hva lå utenfor disse landene? Det var et kart i boka så det var tydelig at det var noe som lå på utsiden.

Personene i boka var veldig interessante og spennende. Det var gøy å følge dem i gjennom boka og se hvordan de utviklet seg. Spesielt godt likte jeg hovedpersonen, Katsa, som ikke var den typiske jenta i en kjærlighetsroman. Hun var ikke den jenta som ikke hadde andre problemer enn om kjæresten var utro eller hvordan hun så ut. Det likte jeg veldig godt. I stedet var Katsa en villkatt, en utemmet jente som ikke helt visste hvordan hun skulle oppføre seg blant folk. Hun var redd seg selv og hva hun kunne gjøre når hun ble sint. Det var veldig bra at Katsa var en så spesiell personlighet. Det veide nemlig opp for en annen veldig viktig karakter i boka, Po. Han var nesten litt kjedelig. Ikke misforstå meg, jeg likte ham godt, men han var den overbeskyttende typen, (som jeg er litt lei av).

En annen ting som jeg likte godt med Graceling er kjennetegnet på dem som har en Grace. De har to forskjellige farger på øynene. Det kan være hvilke farger som helst. Alt fra rød til lyseblå og til gull. Selv synes jeg Katsas øyne er spesielt pene, et blått og et grønt.

Idéen med Graces likte jeg veldig godt. Man kan ha en Grace i alt mulig. I klatring i trær, baking, svømming, hva som helst. Det at de vanlige menneskene er redde for dem med en Grace skjønner jeg godt. Det gjør historien troverdig. Hvorfor skulle folk oppføre seg slik som de gjør hvis det ikke var fordi de var redde? Det er spennende hvordan forfatteren gjør dette synlig gjennom Katsa og menneskene rundt henne.

Plottet i boka er spennende og jeg ble lett revet med. Historien og verdnen er original. Jeg likte godt det at historien tok uventede vendinger og sendte Katsa og Po i helt andre retninger en jeg trodde først. Det gjorde historien troverdig og uforutsigbar. Det liker jeg!

Skurken er ikke den jeg trodde han var i starten. Han har en forferdelig personlighet, noe som gjør ham enda mer skurkeaktig. Det eneste jeg skulle ønske var at vi fikk vite litt mer om bakgrunnen hans, og hvorfor han var blitt som han var.

Graceling er den første boka i en triologi. De andre bøkene heter: Fire og Bitterblue.

Alt i alt er dette en super bok som jeg anbefaler sterkt!