Bokelskere.no

Dette ble en sterk leseopplevelse, som rørte ved mange strenger.
Aldri har jeg felt så mange tårer gjennom en bok, både av lys og mørke, men ikke minst fordi jeg ble så revet med.

Olin skriver ærlig, poetisk og malerisk om egen livserfaring.
Hun forteller om foreldrene og ikke minst om kjærligheten.
Dette er en kjærlighetshistorie som viser seg mellom mennesker, til naturen og moder jord, til livet og hjemmet, språket og filmen.
Margreth sin holdning til det meste er herlig full av sisu og håp, som topper vemod og fortvilelse.

Jeg ble svært oppmerksom på hvor skjør hverdagslykken er. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene og tillate seg og bare være, uten å prestere.
Er du en som liker å kjenne på egne reaksjoner i møtet med stor kunst, da er dette en vinner.
Jeg tok opp boken og klarte ikke legge den fra meg før siste punktum var satt.

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Burning the Old Year

Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.

So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.

Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.

Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.

Naomi Shihab Nye

Words Under the Words
Selected Poems

Krótkaja (Den spake, 1876) er et av Fjodor M. Dostojevskijs mest gripende og intense verk, til tross for sin korte lengde. Denne novellen, som ofte betegnes som en mesterlig psykologisk studie, er skrevet som en monolog og gir et innblikk i menneskets indre liv og forholdets komplekse dynamikk.
Historien fortelles av en navnløs pantelåner som reflekterer over sin unge kones tragiske død ved selvmord. Gjennom hans tanker og minner får leseren et bilde av en kvinne – den spake – som lider under et forhold preget av emosjonell avstand, maktubalanse og misforståelser. Forholdet mellom pantelåneren og hans kone er en studie i makt og underkastelse. Han ser på henne som svak og trenger å kontrollere henne, men denne makten er også et skjold for hans egen usikkerhet. Novellen viser hvordan mangel på kommunikasjon og forståelse kan ødelegge selv det mest intime forhold.
Dostojevskij viser en bemerkelsesverdig evne til å grave dypt i menneskets sinn.

Dette er andre gang jeg hører boka, og nå har jeg skjønt den. Historien er skrevet som en ustrukturert monolog.

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems

Gaza Notebook
(2021-2023)

At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.

Mosab Abu Toha

Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)

Forest of Noise
poems

Alfred A. Knope, New York - 2024

«You cannot continue to victimize someone else just because you yourself were a victim once - there has to be a limit.

Edward Said (1935-2003)

Gripende dikt - ord blir overflødige.

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.

Et sørgelig aktuelt dikt, dessverre.

Everything in Our World Did Not Seem to Fit

Once they started invading us, taking our
houses
and trees, drawing lines, pushing us into
tiny places.
It wasn’t a bargain or deal or even a real war.
To this day they pretend it was.
But it was something else.
We were sorry what happened to them but
we had nothing to do with it.
You don’t think what a little plot of land
means
till someone takes it and you can’t go back.
Your feet still want to walk there.
Now you are drifting worse
than homeless dust, very lost feeling.
I cried even to think of our hallway,
cool stone passage inside the door.
Nothing would fit for years.
They came with guns, uniforms, declarations.
Life magazine said,
«It was surprising to find some Arabs still in
their houses.»
Surprising? Where else would we be?
Up on the hillsides?
Conversing with mint and sheep, digging
in dirt?
Why was someone else’s need for a home
greater than our own need for our own
homes
we were already living in? No one has ever
been able
to explain this sufficiently. But they find
a lot of other things to talk about.

Naomi Shihab Nye

Everything Comes Next
Collected & New Poems

Jeg kan gjerne diskutere Israel-Palestina konflikten med deg hvis du vil. Jeg har tid nå.

Det virker som om Israel har perfeksjonert kunsten å bruke sin egen tragiske historie som et skjold for enhver kritikk – det er som om det å ha verdens verste tragedie i bagasjen gir et frikort til alt.

Hamas’ helsemyndigheter rapporterer inn de drepte som er funnet og identifisert. Disse tallene er det ifølge FN m.fl. ingen grunn til å betvile. I tillegg kommer alle de døde som ligger i ruinene og aldri er blitt funnet. Antall drepte totalt er dermed langt høyere enn de rapporterte.