Bokelskere.no

Takk for diktet, Lillevi!
Fredrerico Garcia Lorca er en storartet dikter - og jeg vender stadig tilbake til diktene hans.

Horizon

From above the green mist
old sun plunges down
sans sunrays.

And the shadowy shore
dreams in time to a boat
& a bell you can’t miss
joins its sorrows.

In my leftover soul
there’s the sound of a small
silver drum.

Frederico G Lorca

From Six Songs at Nightfall
- Frederico Garcia Lorca
Collected Poems

Alt ved det gamle

Ugla
sluttar å gruble,
pussar brillene sine
og sukkar.
Ein sankthansorm
trillar nedover fjellet,
og ei stjerne
skyt seg ut.
Ugla slår med vengene
og grublar vidare.

Frederico García Lorca
Fra Suitar,
Grøn vil eg ha deg grøn, Dikt i utvalg, gjendikta av Tove Bakke og Ragnar Hovland.

Visste du at du selv kan legge til bøker på Bokelskere? Gå til /bok/ny/ for å registrere en bok som mangler i databasen.

Nå har vi en ny funksjon mange har etterspurt: Du kan nå redigere utgavene du selv har lagt inn!

Du finner redigeringsknappen under omslagsbildet på bokdetaljsida for boka du har registrert.

Dette gjør det enkelt å rette opp feil, legge til mer informasjon, eller oppdatere detaljer på utgaver du selv har bidratt med.

Da er det en stund siden noen postet innlegg om lesehelgen, så jeg gjør et forsøk :)
Jeg håper du som leser dette har lyst å bidra med noen linjer om hva du leser akkurat nå.
Nå har vi straks månedsskiftet oktober-november. I tillegg er det Halloween på fredag og Allehelgensaften på søndag. Hva leser du nå, når høstmørket virkelig har senket seg?
Selv markerer jeg ikke Halloween eller Allehelgensaften på noen spesiell måte, men kjenner litt på at denne årstiden passer godt til krim, mystikk eller gode trillere.

Akkurat nå leser jeg Guden over skogene, av Liz Moore. Boka kom ut i år, og har fått utrolig mange gode kritikker. Den er betegnet som en psykologisk thriller, og ble kåret til årets beste mysterie/thriller av Goodread Choice awards.

I de norske anmeldelsene står det blant annet:
"en tettpakket, intens thriller om de dype hemmelighetene som skjuler seg i skyggen av rikdom og privilegier"
"Den inneholder alt hva hjertet - og hodet - begjærer av spenning, lidenskap, menneskeskjebner, samfunnskritikk og vill og vakker natur."
"Guden over skogene klarer kunststykket å være en thriller for deg som ikke liker thrillere, samtidig som det også er en pageturner som passer for de fleste som elsker å sluke thrillere - i form av en bredt anlagt kollektivroman med sosial samvittighet."

Jeg har kommet ca 100 sider inn i boka, og nå begynner historien å ta form. Så langt er boka veldig interessant, den har et godt språk og spenning og mystikk bygger seg opp.

Ønsker alle en fin høsthelg med det du måtte ønske å fylle den med.

Tusen takk for din fine og utfyllende omtale, Pippokatta. Så enig med deg. Det er imponerende hva Jiménez formidler i løpet av disse få sidene, og hvordan han på sitt stillferdige vis vekker så mange tanker og følelser hos leseren.

Det er påfallende hvor lite kjent spansk litteratur er i Norge. Jeg fant at blant Jiménez' store produksjon er det foruten Sølvfell kun to diktsamlinger som er oversatt til norsk.
Måtte «Sølvfell og jeg» få riktig mange lesere!

Med tanke på undertittelen «En andalusisk elegi» antok jeg umiddelbart at dette var skrevet av en gammel mann. Det er det ikke, Jiménez var i 30-årene da tekstene ble til, men han hadde da opplevd en hel del, blant annet krig, tap av sin far, og han hadde vært innlagt på et nervesanatorium.

Tekstene framstår for meg som små øyeblikk av oppmerksomt nærvær, som om han midt i hendelsene har satt seg ned, tatt pennen fatt og skrevet det han ser, sanser og antar.
Han samtaler med sitt esel, som like gjerne kan være en yngre og mer sorgløs versjon av ham selv, men som også viser Juan sin kjærlighet og respekt for alt levende. Eslet er likestilt, om ikke et bedre vesen enn mange mennesker. Det er i alle fall lyttende og forståelsesfullt, og Sølvfell dømmer ingen. Tre egenskaper vi mennesker ikke er fullt så gode på.

Først tenkte jeg at det var vanskelig å se at dette var ment som en bok for barn, fordi den har så mange finurlige metaforer og, slik jeg oppfatter det, underliggende meninger og budskap, men utover i boken endret jeg oppfatning.
Det er det geniale, man kan lese den poetiske teksten, og kun nyte det vakre språket og de detaljerte beskrivelsene. Man kan velge å samtale om teksten og på den måten nærme seg vanskelige tema, eller man kan som voksen grunne over en dypere mening av innholdet.

Den passer både for liten og stor.

Jeg personlig synes at vi, i dagens samfunn, er for opptatt av å skåne barn fra døden og sorgen, noe som fører til at når den inntreffer så oppleves den som alt annet enn naturlig. I boken går sorg og glede hånd i hånd og begge utgjør det vidunderlige livet.

Selv om boken er liten, er kontrastene store og de forsterker hverandre så fint.
Sorg og glede, det skumle og det trygge, det stygge og det sensuelle, det mørke og det lyse, det skjøre og det robuste…
Tydelig illustrert i fortellingen om «Gutten og vannstrålen» (s. 49) Her er det lek og sjeledyp, vann og tørke, ingen trær og oase, varmt og kjølig, filler og slott, svakhet og styrke.
Fortellingen slutter som følger: Sølvfell, jeg vet ikke om du helt kan forstå meg når jeg sier at den gutten holder min sjel i sin hånd. Jiménez refererer til vannet. Dette og mye annet får meg til å henfalle til filosofering.

Poetisk og varmt om en dikter og hans esel

«Sølvfell og jeg, en andalusisk elegi» av Juan Ramón Jiménez er en nydelig, liten bok om en dikter og hans trofaste, kloke og godmodige følgesvenn, eselet Sølvfell. Nobelprisvinneren Jiménez (1881–1958) skildrer dagliglivet i sin fødeby, landsbyen Moguér sydvest i Spania. Språket er så bildeskapende, mettet og samtidig så lett, presist og poetisk. Det er som jeg ser, hører, lukter, smaker og fysisk kjenner dette livet. En fryd å lese.

Et eksempel: «Jarabuskenes tette kratt er oversådd med lette konturløse blomster, som var de roser av røk, av flor eller silkepapir – fire karmosinrøde tårer lyser innerst i begeret.» (s. 68). En mesterlig beskrivelse av blomster jeg har sett.

En elegi er opprinnelig en klagesang, men brukes i dag om lyriske dikt av lengselsfull, vemodig klagende karakter (Norsk akademisk ordbok). Klagende er ikke «Sølvfell og jeg», men den har en undertone av lengsel og vemod. Bare 15 år gammel ble den begavete Juan Ramón sendt til Sevilla for å studere og utvikle sine kunstneriske evner. I boken lever han seg tilbake til sin barndom by, sammen med sin beste venn. «Min lille by omga min lykkelige barndom i et hus med høyloftete værelser og innebygde gårdsplasser, som bugnet av blomstrende planter.»

Og den har humor og glede. For eksempel da dikteren vil vise Sølvfell byens vakre, innelukkete blomsterhave. «Eselet kan nok ikke få komme inn her, min herre. «Eselet? Hvilket esel? For jeg hadde glemt at Sølvfell ser ut som et dyr.» (s. 77) Eller i hyllesten til brødet: «Brødet går sammen med alt: Det dyppes i oljen eller salaten, det spises til osten og til druene, for som den gamle regelen sier: «å gi smak av kyss». Det passer til vinen, til oljen, til salaten, til skinken, til buljongen, ja til brødet selv – brød med brød.» (s. 47)

Som Jiménez skriver i sitt forord: «Denne lille bok, hvor gleden og sorgen er tvillinger, som Sølvfelles to ører (…)»

«Platero y yo» ble utgitt i 1914 og regnes (ifølge Store norske leksikon) som den ypperste samling prosadikt som er skrevet på spansk. En klassiker for barn og voksne i hele den spansktalende verden. Likevel skulle det gå nesten sytti år før den ble oversatt til norsk. Solum forlag skal ha ære for å utgi en forkortet utgave av «Sølvfell og jeg» i 1981 og skam for noen korrekturfeil.

Boken er illustrert med uttrykksfulle strektegninger av Rafael Alvárez Ortéga.

Jeg har vært i Huelva-provinsen der Moguér ligger. Ved neste Spania-reise vil jeg besøke byen, se hvilke spor jeg kan finne etter Jiménez’ barndomsby og omegn.

Det er ikke mange bøker som kommer inn på min favorittliste, men denne er selvskreven.

Og her er diktet:

Du barn……

Du barn som drikker melk av sølvblankt beger
som var din vekst målt ut - og før du drakk
Du drikker målbesatt som trær av jordens saft
Du slår snart ut: Såmann hyrde eller jeger
Ennu stiger du som én fra dypet av sitt beger
naken kun i nuet av ditt skjære blod mot hud
Med solens lys fra melken speilet i ditt ansikt
aldri bøyd over ditt speil - eier du deg selv
kjenner ingen splittelse og ingen bortvendt gud.

Du stavrer vant omkring på butte føtter
og griper målbetatt men uten mål mot verden
nesten ett med deg og like utenfor din hud
som en forlengelse av hud. En dag ditt blod
skal suse blindt mot stjernene og ned i din
erindring……suse uten feste uten ro og uten gud.

For…….. skal reise selv ditt liv; en hugget ek
som uten rot vil drikke stjerner; intet skal du eie
Ditt hjerte blir den vekt som hjertet våger veie
Og hver lengsel blir en større uro i ditt blod
enn dengang da du ikke fant igjen en avbrutt lek.

Du barn som drikker lys av lykkens klare beger
Å, la meg se deg drikke selve livets flom
av sol så fjern fra oss. Hva raker deg om liv er
Skjebne eller lodd, som dine henders grep
er favntak eller vold, såmenn hyrde eller jeger
Drikk deg utørst barn, Du møter snart en tid
som ingen fortid leger…….

Stein Mehren

Fra: Alene med en himmel 1962