Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.
Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.
Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».
Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.
«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)
Anmeldelse nummer 90
Jeg sitter her og skriver en anmeldelse igjen. Denne gangen om en bok der en kvinne er fanget i 18. november og tvunget til å gjenoppleve den. Over hundre (!) 18. november-dager har gjentatt seg allerede i starten av boken, og det knytter seg umiddelbart en spenning i meg. En spenning som nekter å gi slipp frem til siste sekund av lydboken er nådd. Hvorfor gjentar dagene seg for henne? Hvordan har hun håndtert det frem til nå? Hva vil skje videre? Disse spørsmålene driver meg frem og tilbake i tid sammen med henne, får meg til å lytte til hvert enkelt ord av den behagelige innleserstemmen etter tegn og ledetråder og visdom. Boken gir det hverdagslige et preg av forundring! Selv om kvinnen bare gjør helt vanlige ting, og språket ikke er spesielt vakkert, er det noe med situasjonen hennes som vekker nysgjerrigheten min og gir meg nytt perspektiv på en vanlig dag. Jeg liker enkeltheten i at hun observerer været, fuglene, lydene hun hører i huset, og alle menneskene som lever sine vante liv i gatene. Gjentakelsen av den samme dagen gir henne en forsterket sanseopplevelse, en mer bevisstgjørende nærhet til sine omgivelser.
Og det får meg til å tenke på min egne omgivelser og mine egne handlingsmønstre. Slik sett stimulerer lyttingen frem en meditativ tilstand av nærhet og trygghet til kaoset som omringer meg. Da ser jeg meg nødt til å ta i bruk en spesiell fremgangsmåte for å uttrykke alle følelsene og tankene mine. Av og til skriver jeg anmeldelser i samme ånd og følelse som boken har lykkes i å gi meg, fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg på en annen måte enn å gjengi opplevelsen av den litterære egenarten, som en kunstnerisk etterligning basert på alle inntrykkene. Det nytter ikke å forklare. Jeg må male frem grunnstemningen, skildre mitt innerste tankevesen, og ved å skrive den ut med samme inspirerende energi, stiller jeg oss inn på samme eksistensielle bølgelengde. Slik sett vil du forhåpentligvis få oppleve det samme som jeg gjorde.
For jeg sitter her og skrive en anmeldelse. Jeg kunne kjenne alt igjen det øyeblikket jeg satte meg ned for å skrive. Først skal jeg skrive en introduksjon for å gi leseren et overblikk. Så skal jeg utdype i hoveddelen og avslutte det hele med en form for konklusjon. Jeg skal skrive om mine følelser til boken, sammenligne den med andre verk i samme sjangre, greie ut om mine analytiske observasjoner og komme med både positive og negative reaksjoner til karakterene, handling og språkføring. Et sted mellom to avsnitt skal jeg legge inn et sitat eller to fra boken. Som oftest er det sitater som gjorde ekstra godt inntrykk på meg underveis. Som fikk meg til å fundere over store ting - se livet i et annet lys, gi meg et nytt perspektiv på døden, utfordre mitt virkelighetsbilde.
Et minneverdig sitat.
Det merkelige øyeblikket hvor den faste grunnen forsvinner, og det
plutselig føles som om all verdens forutsigbarhet kan oppheves. Som om
en eksistensiell alarmberedskap plutselig aktiveres. En stillferdig
panikk som hverken får en til å flykte eller rope om hjelp. Og som
ikke krever ambulanser eller utrykning. Det er som om denne
beredskapen ligger parat bakerst i bevisstheten. Nærmest som en
grunntone man ikke hører til daglig, men som setter inn i det
øyeblikket man oppdager verdens utilregnelighet. En visshet om at alt
kan forandre seg på et øyeblikk. At det som ikke kan skje, som vi
absolutt ikke forventer, likevel er en mulighet. At tiden stanser. At
tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter
sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler
på et usikkert fundament. Det er ingen garantier, og bakenfor alt det
vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak,
plutselig knekk og utenkelige lovbrudd.
Innholdet er prinsipielt sett alltid det samme i hver anmeldelse. Strukturer gjentar seg. Men ord er ikke like, for de kan jeg kontrollere. Rekkefølgen på ordene kan stadig manipuleres, innser jeg, og det finner jeg stor glede i. Selv om det ikke har fått meg ut av anmeldelse nummer 90 ennå, er det noe som bekrefter min selvstendighet. Så jeg gjør alt jeg kan for å bryte mitt eget mønster.
Allikevel: Til tross for at jeg kan velge ordene med omhu og plassere dem hvor jeg vil, er det alltid noe gjenkjennelig ved alle sammen. Små øyeblikk av déjà vu i hvert avsnitt og hver setning. De føyer seg på en måte inn i rekken av refleksjoner jeg har gjort meg tidligere, legger seg oppå dem som snø på gress, som dråper på et blad, eller som støv på en ferdig oppredd seng.
Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker
jeg nå, når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og
usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene
at vi overhodet er her. At det er mennesker på det vi kaller planeten
vår. At vi kan ferdes på en roterende kule i et grenseløst verdensrom
fylt med ubegripelige store objekter, med deler så små at tanken ikke
kan begripe hvor små og hvor mange de er. At disse uendelige små
gjenstandene midt i det ubegripelige store kan holde seg selv sammen.
At vi kan holde oss svevende. At vi overhodet er til. At hver og en av
oss har blitt til som én av grenseløst mange muligheter.
Jeg har for lengst kjent at denne prosessen med å skrive anmeldelser etter hver bok har beveget noe i meg. Psykisk og fysisk. Spesielt tiden i og utenfor meg har blitt merkbart forskjøvet. For hver anmeldelse har avstanden mellom nåtidens og fremtidige meg blitt større. Mitt yngre jeg ville nettopp ha lest boken og husket mange detaljer og fremdeles føle ettervirkningene av historien. Nåtidens jeg vil ikke huske så mange detaljer, vil glemme flere og flere av dem, og ettervirkningene av historien vil etter hvert bare kjennes som en svak during langt inne i sjelen min, lik regn som kun kan høres som konstant hvitt støy utenfor et vindu der noen hadde trukket for med tykke, svarte gardiner.
Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede
skjedd. Vi går omkring og er usannsynlige. Vi har steget ut av en sky
av utrolige sammentreff. Man skulle tro at denne kunnskapen kunne
ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er
åpenbart omvendt. Vi har vendt oss til å leve med det uten å bli
svimle hver morgen. Og i stedet for å bevege oss forsiktige og nølende
rundt i konstant forundring, går vi rundt som om ingenting har hendt.
Tar merkverdighetene for gitt. Og blir svimlende hvis tilværelsen
viser seg om den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig. Og så
setter den inn: alarmberedskapen.
Men hver kveld sitter jeg allikevel og skriver en anmeldelse. Lyden fra tastaturet er som et orkester, og hvert tastetrykk en viktig del av samspillet. Når anmeldelsen er publisert, og noen uunngåelig nok leser den, vil det oppstå en forbindelse mellom oss, mellom monsteret som tar plass på internettet, krever din tid og oppmerksomhet, og leseren i etasjen over, som beveger seg rundt på et annet plan i denne verden, og som leser i sin tid. Vi blir et orkester i harmoni, uløselig viklet inn i hverandre i et mylder av erfaringer, en myriade av skjebner.
Og før jeg visste ordet av det, var anmeldelsen over.
Minutter, kanskje timer
Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens
som du har glemt,
men som jeg
husker. Du lever
et hemmelig liv
i en annens minne.
Tor Ulven (1953-1995)
Etterlatte dikt
Ingenting er så godt som lyden av en lillebror som er trygg.
Det palestinske folket trenger all den støtte og oppmerksomhet det kan få, så tusen takk for innspillet ditt, Ava. Da det så ut som det ikke kunne bli verre, ble det det. Nå (februar 2025) diskuterer Israels og USAs makthavere for ramme alvor å fordrive omkring to millioner palestinere fra Gaza. En gjentakelse av Al-Nakba (den etniske rensingen av omkring 750 000 palestinere i 1948).
Jeg fører opp bøkene på listen.
Sakset fra Aftenposten Innsikt:
24.februar
«Boklansering: Katrin Glatz Brubakk - Dagbok fra Gaza
I august 2024 ledet barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk et team av lokalt ansatte ved Nasser-sykehuset på Gazastripen. Opplevelsene fra krigssonen er samlet i Dagbok fra Gaza. Lanseringen finner sted på Litteraturhuset i Trondheim, der Brubakk samtaler med skuespiller og tekstforfatter Marianne Meløy.»
Natt i Gaza av Mads Gilbert ble lansert i 2014.
Gjennom tekst og bilder skildrer Gilbert 15 dagers krigshelvete - da Israel gikk til angrep på Gaza sommeren 2014.
Er det rom for bøkene på lista di?
The true novelist, one who understands the work as a continuous poem, is a myth-maker, and the wonder of the art resides in the endless different ways of telling a story, and the methods are mythological by nature.
Men uansett hvor ømme og skranglete de to menneskene ble, ville de gi hva som helst for å få oppleve den ferden enda en gang, å få se Narnias lysninger og skråninger som gnistret i snøen som hadde falt sist natt, å bli møtt av kaniner og ekorn og fugler som ønsket dem en god morgen, å få puste inn Narnias luft igjen og høre stemmer fra Narnias trær.
Uglenatten
Her finnes en nåtid som ikke berøres av gårsdagen………
Da vi kom
til enden av trærne, innså vi at vi
Ikke lenger kunne merke noe. Og da
vi vendte oss mot lastebilene, så vi fraværet
stue sammen sine utvalgte ting og slå opp
sitt evige telt omkring oss.
Her finnes en nåtid
som ikke berøres av gårsdagen.
Fra morbærtreet snor en silketråd
seg som bokstaver i nattens skrivebok. Bare
sommerfugler kaster lys over vårt overmot
når vi dukker ned i de fremmede ordenes hule:
Var denne stakkaren min far?
Kanskje får jeg skikk på livet mitt her.
Kanskje føder jeg nå meg selv på nytt,
og velger søylebokstaver til navnet mitt……..
Her finnes en nåtid
som sitter i tidens tomrom og stirrer
på sporene etter de som krysset på elvesivet
mens den pusser fløytene deres med luft……
Kanskje er ordene gjennomsiktige,
så vi får øye på de åpne vinduene.
Kanskje skynder tiden seg sammen med oss,
med vår morgendag i sine kofferter……
Her finnes en nåtid
som er tidløs.
Her finner ingen noen som husker
hvordan vi gikk ut gjennom døren, som en vind.
Eller på hvilket tidspunkt vi snublet over gårsdagen
så den gikk i knas mot flisene. Skårene setter de andre
sammen til speil for sine bilder etter oss…….
Her finnes en nåtid
som er hjemløs.
Kanskje får jeg skikk på livet mitt, og skriker ut
i uglenatten: Var denne stakkaren min far,
hvis historie er mitt åk?
Kanskje endrer dette navnet meg, og jeg velger
mors ord og vaner slik de bør være:
Slik som hun kan kjæle med meg
hver gang salt berører blodet mitt.
Som om hun kan behandle meg
hver gang en nattergal biter meg i munnen!
Her finnes en nåtid
som er forbi.
Her har de fremmede hengt sine geværer
på olivengrener, raskt tilberedt
et måltid av hermetikkboksene,
og hastet til lastebilene……..
Mahmoud Darwish
Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken
Solum Forlag - 2002
Jeg er blitt overbevist om at mennesker begynner å skrive når alle andre dører er lukket.
Harvest
The American doctors come to see
what we are living through when we pick
olives.
They stands as witnesses, in circles in the grove.
They help hold the ladders.
The doctors say they are shocked to see.
We don’t know what it would feel like,
not having guns pointed at us. Guns
have been pointed at us all our lives.
America, don’t act surprised, you bought them!
Just tell us how to be a farmer, with guns.
Or celebrate a birthday, with guns.
No guns invited!
The doctors say they will go home and tell
what they experienced. Their kindness is
a balm. Don’t people know already?
Where is that news?
Some say Israel would be happiest
if we just disappeared. Like in a magic show?
Our magic is that we are
still here and were always here.
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist
- Poems
American Poets Continuum Series, No 170
Heilo. Fjellets ensomme fugl, tynn og alvorlig.
En fugl som følger deg når du er ute og går, passer på deg, men alltid på trygg avstand. Som om den er redd for å få seg en venn, men likevel trenger noen som lytter når den synger om sin ensomhet.
Det er et lys i alt som lever. En flamme som brenner i hver og en av oss, fra før vi blir født, og som holdes i live av menneskene rundt oss.
Brenselet, det er troen på fremtiden og følelsen av å være ønsket, følelsen av tilhørighet.
For hvert nederlag og hver avvisning å flakker flammen, blir svakere og svakere helt til det bare så vidt er en glød igjen ...
Flere ganger om dagen
kan du stå rett fremfor
mennesker som bruker
sine siste krefter
på å holde seg oppreist.
Ikke velt dem.
Jeg har aldri vært så stille
som da jeg trengte
å snakke
Jeg har aldri løpt så fort
som da jeg trengte
å bli tatt igjen
Dette er virkelig hjerteskjærende, og det er nesten umulig å ta innover seg det som skjer. Samtidig som det nå er inngått våpenhvile på Gaza, kommer nyhetsmeldinger om at den israelske hæren og bosettere trapper opp terroren på Vestbredden mot palestinerne. Donald Trump opphever sanksjonene mot voldelige bosettere, og den israelske finansministeren ga før jul ordre om å forberede full annektering av Vestbredden. Dette blir nok et tøft år for mange.
«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)
Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.
Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)
Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.
Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.
Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»
I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.
Som natt og dag
Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer
Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen
Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan
Åse-Marie Nesse
Lyslandet
Det Norske Samlaget
Min bestemor sa:
Håp og ønske er et ektepar,
og du skal beholde dem begge,
for mister du den ene,
forsvinner balansen.
Ønsk med hjertet,
håp med hodet,
og la tanker bli til handlinger!
Beveger du deg mot det du håper på,
kan ønsker bli til virkelighet.