Tekst som har fått en stjerne av Morten Jensen:
Viser 1 til 20 av 275:
Lorden, som kanskje egentlig er hovedpersonen, er vanskelig å gripe fatt i. Tidvis vanskelig å henge på fortellingen. Usikker på budskap og tema.
Det er nesten alltid vi menn som setter alt over styr. ….. Vi ser saker og ting klarere først i ettertid. Kanskje er vi valper lenger? Kvinner er flinkere til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Sett deg på en kafe eller en restaurant og hør på samtalene. Det er kvinnene som kjemper, leter etter nye samtaleemner, prøver å holde oss i godt humør. Til slutt reiser de seg og forlater oss, og vi merker det ikke før de er borte.
Alt jeg trenger av underholdning. Samfunnskritikk, spenning og troverdighet.Virkelig en skremmende roman.
En opphauset og (ikke fortjent) oppskrytt roman. Sitter å lurer på hva i all verden jeg har mista på veien som ikke har sett genialiteten i boka så mange har omtalt. Ikke verd de gode terningkastene. Dette er ikke stor litteratur. Språket er enkelt og umodent. Lite orginal historie. Likner på mange jeg har lest før men da med mye mer rikdom og innsnirkling og blomstrende språk som gir meg noe. Dette var som barnas tyttebærturfortellinger fra skolen. Ikke imponert. Men: stor pluss for å skildre akkurat en del av norsk og samisk historie som ikke er så mye omtalt tidligere. Jeg lærte litt om utvandringene fra Finland til Norge. Det er om ikke annet noe.
Spennende, men ikke helt troverdig etter hvert.
"Louise fortsatte å se for seg Adrien for sitt indre helt til det var lunsjtid. Adrien var ikke pen, men kjærlighet og skjønnhet har ingenting med hverandre å gjøre.#
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.
Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.
Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.
Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).
En helt fantastisk bok er ferdig lest, og jeg savner den allerede ! Hennes første bok var også en glede å lese, men jeg likte denne er enda bedre. Absolutt en favoritt!
En utrolig historie, formidlet på en måte som gjør at den kan være en inngangsport til litteratur om andre verdenskrig og Holocaust for mange som normalt sett ikke ville ha lest om disse temaene. For min egen del er tegneserieformatet noe som hjelper til med å distansere seg litt fra de grusomhetene som ble utført av nazistene. Samtidig er kanskje tegneseriestilen og fraværet av farge med på å understreke alvoret. Man tar ikke feil av Maus og Marvel.
Har lest alle Jan-Erik Fjells bøker om Anton Brekke. Og jeg liker dem. Ikke verdens beste krim, kanskje, men gode person- og miljøskildringer. Så Cassandrasaken innfrir mine forventninger. Litt Harry Hole light dette, minus Jo Nesbøs (unødvendige) groteske voldsomheter.
Forfatteren skriver godt, men det blir helt umulig å holde orden på alle person- og stedsnavn og dermed forstyrres også historien
"Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret." (Valérie Perrin: "De tre", s. 440)
Tittelen "De tre" viser til tre venner, Nina, Étienne og Adrien. Dei blir kjende med kvarandre første skuledag i femte klasse i 1986, kjem frå ulike bakgrunnar og er også svært ulike. Likevel held dei saman i tjukt og tynt i mange år, og er saman både på skulen og i fritida. Tre svært ulike ungdommar i eit nydeleg vennskap. Men noko har på eit tidspunkt skjedd. Noko som gjorde at dei tre ikkje har med kvarandre å gjere lenger.
Kapitla skiftar mellom ungdomstida deira på 1980- og 90-talet, og romanens notid, som er 2017. I kapitla frå 2017 er det ei kvinne som kjende desse tre som ungdommar som fortel i eg-form.
Tre spørsmål driv lesaren framover: Kven er kvinna som snakkar i eg-form? Kvifor har det nære og svært gode vennskapet mellom dei tre gått i oppløysing? Og kva skjedde eigentleg ved tjernet den sommarkvelden for så mange år sidan? Samstundes som dette er ei forteljing om eit nært og rørande vennskap, er det òg ei forteljing om opprullinga av det som ser ut til å vere ei kriminalsak.
Perrin skriv godt, og greier med denne romanen både å dra meg gjennom 600 sider raskare enn eg nokon gong tidlegare har lese ei så tjukk bok, gje meg ei særs god lesaroppleving, og ikkje minst gjere noko eg liker ekstra godt at skjønnlitteratur gjer med meg: Gje meg nye perspektiv på verda og folk rundt meg.
siljehusmor siterer De tre av Valérie Perrin (side 583)
20:02, 15. mars 2023 Ingen har det som favoritt.
"For noen dager siden leste jeg noe. Se for deg at du ikke klarer å bevege deg fordi knyttneven din sitter fast i et glass, og for å få den ut, for å bli fri, må du slippe det du holder i knyttneven." Hun viser med hånden det hun forteller med ord: "Du åpner knyttneven, du mister det du har i hånden, det faller ned i bunnen av glasset, men du er fri."
siljehusmor siterer De tre av Valérie Perrin (side 474)
19:57, 15. mars 2023 Ingen har det som favoritt.
"Da jeg oppdaget Blanc d'Espagne, trodde jeg at jeg skulle dø av sorg fordi jeg ikke hadde skjønt hvem du var. Og etterpå skjønte jeg at du bare har én sjel. Enten det er Adrien eller Virginie, så er du samme person. Sjelen din har ikke noe kjønn. Man tiltrekkes ikke av mennesker fordi de er jenter eller gutter, man tiltrekkes av utstrålingen deres." Jeg kysser henne på hånden og går og legger meg i enkeltsengen igjen uten å si et ord. Det er ikke noe mer å si.
Jeg har lest flere anmeldelser av boken før jeg gikk i gang, og det er ikke mangel på lovord - storslagent epos, poetisk, sanselig, sexy og Brageprisvinner.
Etter endt lesing sitter jeg i undring, og er nesten litt skamfull over «ikke å ha skjønt det». Mye her er sanselig, og hun evner godt å beskrive karakterer, relasjoner og gjestfriheten, men samtidig lurer jeg på hva det er ved denne teksten som løfter omtalene til slike høyder?
Jeg unner Arvola dette gjennombruddet, som sikkert er fortjent, men det gagner ikke min leseopplevelse at omtalen blir så bejublende.
Kan hende blir jeg litt lei av at kvener atter en gang settes i forbindelse med ganning, fyll, hor og vold, som ikke gjør det lett å få øye på det eksotiske og storslagne.
Ikke at det har noe å si for historien, men jeg hadde likt om forfatteren også fikk fram de store avstandene i dette fylket. Det er ikke noen svipptur å forflytte seg fra Neiden til fiske i Bugøynes, marked i Varangerboten eller handel i Vadsø. Det er henholdsvis 5, 8 og 13 mil, men det er en roman, ikke et atlas, jeg vet.
Det jeg liker best er hvor elegant Arvola får flettet inn de kvenske frasene, som det er ganske mange av i boken.
Har man sansen for familiekrønike og skildring av hverdagen på 1800-tallet er dette et blinkskudd.
I morgen (16/3) er det kvenfolkets dag, så hyvvää kveeninkansan päivä!
Så går de litt, og så spiser de litt, og så jobber de litt. Ja, halvveis inn i boken innser jeg at dette er mer en Vandring fra Finnland til Norge minutt for minutt, og jeg er ikke blitt fenget. Jeg er ute etter bøker med en edge, overraskende beskrivelser og kildringer, bøker som kan ryste litt, dette er alt annet enn det.
Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien.
Johan Theorin altså! Begynner egentlig rolig og stillferdig, men før du vet ordet av det så er du sugd inn i stemningen og fortellingen og klarer nesten ikke legge bort boka! Her var det tusen tråder, men Theorin fletter dem mesterlig sammen som alltid!
Sist sett
