Bokelskere.no

I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.

Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.

Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg dun, fisk, skjell, garnstein, skifer, sauer, blomster, kassebord, ris....en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet.

Alt jeg er, kom fra henne, hun var mitt Big Bang.

Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101

Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?

Jeg kan ikke rase. Jeg vil ikke rase. Jeg kommer fra en familie hvor det alltid var bråk. Jeg ønsker det motsatte.

Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.

Somme tider tar det et langt liv å få skikk på fortellinga.

Jo eldre du blir, jo mer virker det som om du bare trener på å dø, hver gang du sover.

I Rendalen hører en sjelden uttrykket «før og etter Kristus», og ingen taler om den julianske kalender. Her heter det «før og etter elgjakta». Dersom en kjent politiker eller kulturperson gjester bygda, kan det nok komme både 10 og 12 tilhørere. Men holdes det et foredrag om elgjakt, kommer det 200!

Stjernene på himmelen er til for alle dem som strever og har det tungt. De blinker til de forkomne for å gi dem nytt mot.

En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. De voksne gjør jo det de vil med en, uansett hva en vil sjøl. Det er ikke noe en kan gjøre for å forhindre at det vonde skjer. Denne følelsen forfølger en gjennom livet. En føler seg alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper mot noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenige, så kjennes det som å slåss mot mammuter.

Gjennom dager og måneder og år var det èn ting som holdt meg oppe og som jeg kjempa desperat for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold.
Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg fikk ved at jeg aldri gjorde mine egne barn noe vondt da de var små, så er dette at jeg overlevde det største jeg har fått til i livet. Ondskapen til mamma og pappa ødela meg ikke, selv om den skada meg aldri så mye.

Den lille gården lå slik til at når månen skinte på den om natten, så den ut som den var av sølv. Derfor ble den kalt Silverstuen.

Detaljer falmer, blir uklare og forsvinner, selv de som fortsatt sitter i minnet. Kanskje fødtes de av et ønske, kanskje av en tøylesløs fantasi. For ethvert forsøk på å hente fram igjen bildene av ting, steder og konturer butter mot glemselen som brer seg som varm vind og gjør alt som hendte til noe drømmeaktig.