Bokelskere.no

Jeg elsker å kaste terning! Etter å ha vært bokblogger lenge hvor jeg ikke bruker terning, har jeg nå de siste dagene boltret meg i terningkast på bøker. Og jeg synes det er ganske så enkelt. Seks til de bøkene som har festet seg hos meg for evig og alltid. Fem til de bøkene som gir meg en fantastisk opplevelse. Fire til de fleste bøker jeg liker. Tre til bøker jeg er i tvil om jeg synes var noe særlig. To og en til bøker som jeg gjesper av. Dette var selvsagt noe flåsete sagt, men likevel funker det. Jeg har tatt utgangspunkt i opplevelsen av boka den gangen jeg leste den. Jeg har feks. gitt Sagaen om Isfolket seks stjerner. Det er fordi det var mitt livs store leseopplevelse da jeg var 17 år. Hadde neppe tålt gjenlesning.

Man kan også bruke bokhyllene til å kategorisere. Jeg har laget en bokhylle som heter "skuffa!" - det er bøker som jeg hadde store forventninger til og som ikke innfridde. Jeg har en som heter noe sånt som "ikke helt min greie.." - der legger jeg bøker som jeg tror kanskje egentlig er bra, men som hadde lite å gi meg.

Når det er sagt så er terninger og kategoriseringer alltid forenklende. Jeg tar alltid utgangspunkt i min opplevelse av å lese en bok; subjektivt og herlig uproft.

Første setning i Kjærlighet i koleraens tid, engelsk utgave:

"It was inevitable: the scent of bitter almonds always reminded him of the fate of unrequited love."

Åh denne er jo så fin - som andre har nevnt var den var overraskende usentimental, men likvel veldig følsom og personlig. Er nesten ubegripelig for meg at man ikke skal like denne -men det kommer jo an på hva man er ute etter i en bok, det er jo ingen "spennende fortelling" eller noe i den duren.

Takk! Du er så flink! Hurra for deg og denne flotte nettsiden som bare blir bedre og bedre :)

Du har glemt: "Historien om"-bøkene. Disse elsket jeg som jentunge; Historien om Henry Ford, John F Kennedy, Thomas Alva Edison, Madame Curie osv. Og farmor var medlem av Det Beste og jeg leste "alt" som ramlet ned i postkassen hennes.

Og i tillegg for oss jenter; Nancy Drew, Victoria Holt, Theresa Charles (skjems nesten å si det; men jeg har samlinger av de 2 sistnevnte....:-)

Ikke bry deg du Jan; vennene mine forstod lite av min lesehunger i barndommen. Nå har jeg heldigvis også funnet andre venner..:-)

Jepp!

Jeg var ikke klar over den svingdøra ;-)

smack!

Absolutt vanedannende. Men duverden så morsomt å "oppleve" bøker på nytt gjennom disse påminnelsene. :)

Føler at jeg må blande meg litt inn her, om det er lov :)

Forloveden min er fra Senegal, og gjennom ham har jeg kommet borti mye bra litteratur fra Vest Afrika, særlig Senegal og Gambia.

Blant annet: WIlliam Conton (Gambia): The African, Ebou Dibba (Gambia): Chaff on the Wind, Tijan Salleh (Gambia): Kora Land, Ousmane Sembène (Senegal): God's Bits of Wood, Mariama Ba (Senegal): So long a letter (min favoritt), The Scarlet Song, Aminate Sow-Fall (Senegal): The Beggar's Strike, Cheickh Hamidou Kane (Senegal): An Ambiguous Adventure, Fatou Diome (Senegal): Le Ventre de l'Atlantique.

Men det er også viktig å huske at de aller fleste av Afrikas historier blir ikke fortalt i bøker, men muntlig gjennom profesjonelle historiefortellere (griots), og selvfølgelig også gjennom musikk (og dans). Bøker og musikk i kombinasjon gir et mer ekte bilde av Afrika. Men det beste er selvfølgelig å reise dit!

Dette mener jeg er det beste fra 2009, foreløpig...

Jeg har lest på en Sony Reader siden i vår. Veldig fornøyd over hvor praktisk det er! Fint å kunne bære med seg mange bøker uten å kjenne den fysiske vekten av dem. Nå leser jeg mest manus på brett. Fantastisk deilig å slippe tykke manusbunker printet ut på A4-papir. Jeg leser i alle mulige former: på brett, på papir, i øret, myke permer, harde permer, illustrert og sort hvitt. Som regel avgjørende HVOR jeg leser, for hvilken form jeg leser i. Lesebrett på t-banen er intet mindre enn genialt. Enig med Hekkan at det viktigste ikke er i hvilken form man leser, så lenge man leser. Også enig i at vi må finne løsninger som sørger for at våre forfattere kan fortsette å leve av å skrive. Og forhåpentligvis løsninger som også sørger for fortsatt lyst til å skrive og oppdagelsen av nye unge stemmer, også på norsk.

En av de beste leseropplevelsene mine denne høsten fikk jeg da jeg tidlig i september skulket skolen, skulket gymtimen i pur frustrasjon og sinne over hvor meningsløst alt forekom meg denne dagen. Jeg kom hjem, ga faen i lekser, faen i familie, satt stereoanlegget på full guffe,la meg på sofaen, hentet Tore Renbergs Pixley Mapogo fra postkassen(tenk at den kom akkurat den dagen!), leste den ut på noen timer og fikk en stor og deilig følelse av at det er dette det handler om. Bøkene, alle ordene som gjør så mye med oss. Og jeg gråt, jeg lo og ble enda mer glad i Jarle Klepp enn jeg i utgangspunktet er, mens det regnet mellom de syv fjell og jeg ga faen i alt annet enn akkurat dette øyeblikket, akkurat denne boken. Så enkelt kan det være, å glede seg selv.

jeg trodde bare ikke at denne sida var for boksamlere.

Vi har ikke forutsett en interessekonflikt mellom boksamlere og bokelskere.

Jeg foreslår en forsonende tone mellom de stridende parter.

Hva sier administrator til "stylen" vi har lagt oss på?

Dette er et åpent, vennlig møtested med fokus på lesing.

Litt vennskaplig krangling en lørdagskveld kan vi fint leve med, men vi håper at dette ikke utarter seg, for vi har ikke lagd administratorfunksjoner for å moderere andres innlegg ennå, og jeg har mange andre ting jeg vil få ferdig før jeg lager noe slikt.

Eg fann boka i ein bokhandel i Auckland, NZ, og ante lite at eg hadde kjøpt ein skatt. Nydeleg og var bok om venskap mellom to kvinner.

Noen ganger er hevn det beste middel

Jeg synes dette er et helt genialt nettsted! At ingen har tenkt på dette før forstår jeg ikke.

Men det er en ting jeg kunne tenkt meg. Hva om en kunne kjøpe bøker direkte fra bokelskere.no? Kanskje dere kunne få en avtale med en nettbutikk eller noe liknende. Jeg har funnet så utrolig mange bøker jeg vil lese her, bøker de som jeg følger har lest eller bøker folk ellers diskuterer og anmelder. Det hadde jo vært så mye enklere å bare ha en ”kjøpsknapp” direkte her inne.

Jeg har nevnt nettstedet i en mail som har gått til mange biblioteker og enda flere bokvenner. Vi får håpe at mange oppdager disse geniale sidene snart.

Har lagt ut et nytt kakediagram nederst på forsida over hvilket kjønn bokelskere oppgir å ha.

Kvinnene ser ut til å ta kaka foreløpig...

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.