Bokelskere.no

En god tømmerhugger har bare ett arr på seg.

(Mr. Whopsle leser høyt fra avisen.)
Et meget populært mord var blitt begått, og Mr. Whopsle var stenket i blod opp til øyenbrynene. Han frydet seg over hvert eneste gruoppvekkende adjektiv i beskrivelsen, og identifiserte seg med hvert eneste vitne under likskuet. Han stønnet svakt: "Det er ute med meg", i rollen som offeret, og han brølte blodtørstig: "Jeg skal nok få has på deg", i rollen som morderen. Han avgav en rettsmedisinsk forklaring på samme manér som om han var vår lokale lege, og klynket og skalv i rollen som den aldrende bomvokteren. Sistnevnte hadde vært så døddrukken da han overhørte slagene at det ble reist tvil om vedkommendes mentale tilstand. I hendene på Mr. Whopsle ble embedsmannen som foresto likskuet, en Timon fra Aten, og rettsbudet en Coriolanus. Han storkoste seg, og alle vi andre koste oss også, og fant oss meget vel til rette. I denne hyggelige atmosfæren kom vi frem til kjennelsen "overlagt drap".

På vertshuset var det en pub, og på veggen ved siden av døren var det opptegnet noen foruroligende omfattende krittstreker som viste hvor mye folk skyldte, og gjelden ble tilsynelatende aldri betalt ned. Strekene hadde vært der så lenge jeg kunne huske, og de hadde vokst mye mer enn jeg hadde gjort. Men det var rike krittforekomster i vår del av landet, så muligens var det bare et tegn på at folk ønsket å benytte seg av dem.

Han var ennu for ung til å vite at intet er så mulig som det umulige, og at man alltid må regne med det uberegnelige.

Når folk blir skutt, blør de, ok?

Han goffa sa alltid at livet bærræ er spennende fordi det aldri går som ein trur. Det er noko i det.

«Ethvert menneske,» sa Wemmick og så temmelig irettesettende på meg, «er interessert i ’bærbare verdier’.»

I henhold til min fars prinsipper har det aldri skjedd at en mann som ikke er en sann gentleman i sitt hjerte, er en sann gentleman av utseende. Han sier at det finnes ikke noe ferniss som kan skjule tresorten under, og jo mer ferniss man smører på, jo tydeligere vil selve treverket tre frem. Nå vel!

Herbert.

«Men en fin herre kan ikke huse en pub, kan han vel?» spurte jeg.

«Ikke under noen omstendigheter,» svarte Herbert, «men en pub kan huse en fin herre.»

Det viktigste er ikke de store tankene som andre har tenkt, men de små tankene du tenker selv.

Dermed vandret han av sted så glad og tilfreds at han glemte hvor tungt det var å gå til fots.

"Å? Er steinen fåmælt, seier du - jo, det kan ein no nesten sjå på han," sa Hoshino. "Han er sikkert ikkji noko god te å svømme heller."

"Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen," sier han da telefonen har stilnet. "Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet"