Noe av det mest rystende jeg har lest på lenge.
I denne boka får du hele historien om ME og hvordan det er mulig at en hel gruppe mennesker har blitt mistrodd og behandlet uverdig av leger og helsevesen i flere tiår. Du får møte pårørende som har kjempet for å bli tatt på alvor mens deres nærmeste ligger og visner på ett mørkt rom.
Mens jeg har lest denne boken tror jeg at jeg har gått gjennom hele følelsesregisteret. Jeg har blitt forbannet, oppgitt, frustrert, trist og tilslutt ett fnugg av glede og håp. Det er tydelig at dette er noe forfatteren brenner for og jeg synes han har gjort en fantastisk jobb med bakgrunnsinformasjon.
Denne boka er nok mest interessant for de som kjenner noen som har ME eller er spesielt interessert, allikevel tror jeg de fleste har noe å lære av den. Jeg tør påstå at absolutt alle som jobber i helsevesenet burde bli pålagt å lese denne, spesielt de med maktposisjoner.
Viktig og bra bok. Denne bør leses av leger og helsepersonell. Den bør også leses av de ME-sykes venner og pårørende. Behandlingen av denne diagnosegruppen er en eneste stor skandale.
"Hiv-pasientene mine er stort sett friske og raske takket være tre tiår med intens og glimrende forskning, og investeringer på milliarder av dollar. Mange av CFS-pasientene mine, derimot, er forferdelig syke og ute av stand til å jobbe eller delta i omsprgen for sine familier. I min klinikk deler jeg tiden mellom de to sykdommene, og jeg vil si at hvis jeg kunne velge mellom de to, så ville jeg foretrukket å ha hiv."
Nancy G. Klimas, professor i medisin ved University of Miami The New York Times, 15. oktober 2009
Ifølge en test jeg har tatt i Det Nye er jeg og Terje et perfekt par. Hvis man setter opp de fulle navnene våre og setter opp antallet L-er, O-er, V-er, E-er, R-er og S-er, som i LOVERS, og adderer tallene med hverandre helt til det bare er to siffer igjen, får du prosenten på hvor kompatible vi er. Jeg og Terje er 96 prosent kompatible. Jeg kjenner ingen andre som har like gode muligheter. Unn klinte med en fra Haugesund og oppnådde 94 prosent, men i ettertid viste det seg at han haddde oppgitt falskt etternavn for at hun ikke skulle ringe ham.
Akkurat nå er jeg i alle fall utrolig glad for at jeg ikke skiftet navn til Krystall. Da ville jeg ha ligget langt dårligere an. 34 prosent. Det er stor forskjell på 34 og 96 prosent. Jeg hører ikke til de som tror at slikt er tilfeldig.
Eksamen gikk med et skrik. Ola hadde med seg skolens største matpakke, han hadde rissa inn formlene i geitosten.
In the beginning the Universe was created. This has made a lot of people very angry and has been widely regarded as a bad move.
for mange bøker, for liten tid...
It's so hard to leave-until you leave. And then it is the easiest goddamned thing in the world...Leaving feels too good, once you leave.
I denne herlige boka forsøker forfatteren å skrive om minnene fra sin barndom. Hele tiden blir hun avbrutt av sin mor, som enten er fullstendig sjokkert over det hun skriver eller hardnakket forsøker å få henne til å pynte på sannheten. Skjønt hva er objektiv sannhet når det kommer til stykket? Finnes den egentlig? Jeg ble selv i tvil. Samtidig minnet hennes "krangler" med moren meg sterkt om egne erfaringer på dette punktet. Kranglene er for øvrig fylt med mye humor og er svært lattervekkende.
Etter hvert er det avbrytelsen og ikke historiene forfatteren forsøker å fortelle som utgjør det vesentligste av boka. Små og store skjellsettende opplevelser fra barndommen blir gjennomgått, parallelt med morens utbrudd. Skjønt er det egentlig forfatteren selv dette handler om, eller heter bokas jeg-person bare tilfeldigvis det samme som forfatteren? For akkurat der tror jeg at jeg deler morens synspunkter: hvem vil fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok? ;-)
Jeg husker at jeg leste den da jeg var rundt 12 år jeg også, vi var på hytta i Hemsedal. Jeg lå i senga på rommet mitt og leste og leste, bare avbrutt av lunsj og middag, og boka var lest ut på en dag. Jeg elska den da, og den er fortsatt en av mine favorittbøker. Men jeg synes Kabalmysteriet er en millimeter bedre. Er dog ikke enig i at Sofies Verden ikke er en "pageturner" - det er da vitterlig mye mer i boka enn bare filosofibrevene?
Books are mirrors: you only see in them what you already have inside you.