Omtale fra forlaget
2012s mest kritikerroste rock'n roll-biografi. Nådeløse og ærlige memoarer fra den ledende låtskriver og gitaristen i The Who. Gjennom hardt arbeid opp gjennom hele karrieren har han fått æren for å skape temaalbumet, han har jobbet som redaktør, utviklet manus for tv og teater, og skrevet låter som har definert en hel generasjon. "Den tenkende rockestjernen" er mer enn noen andre i businessen dedikert til håndverket og han fortsetter å inspirere nye generasjoner musikere og skribenter med en sitt uopphørlige arbeid. I en av de mest etterlengtede biografiene i nyere tid forteller dette ikonet om sin utrolige liv. "... den mest selvutleverende, kompromissløse, usminkede, ærlige og samtidig smertefulle, litterære og dypt menneskelige rock'n'roll-biografien til nå." Svein Andersen, Aftenposten
Forlag Bazar
Utgivelsesår 2012
Format E-bok
ISBN13 9788280875310
EAN 9788280875310
Omtalt person Pete Townshend
Språk Bokmål
Sider 495
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet tok tid før vi begynte å skjønne at opptredenen vår på Woodstock, som var blitt til ved en tilfeldighet, hadde hevet oss opp i det amerikanske rockaristokratiet. Der kom vi til å bli værende i årevis, helt inn i det tjueførste århundre. Dette gjaldt ikke bare The Who. Alle som hadde opptrådt på Woodstock fikk mytisk status så snart filmen var ute.
Jeg sov dårlig den natten, hadde intense drømmer fulle av spøkelser. Like mye som New Yorks sprudlende energi kunne vekke skrantende sjeler til live i dagslys, virket det som om byen livnærte seg på menneskelig svakhet om natten.
John er vekk. Jeg elsket ham virkelig høyt. Han var den beste, eldste og mest støttende vennen jeg noen gang har hatt. Han er fullstendig uerstattelig. Kunne jeg ha grepet inn og reddet ham? Det er meningsløst å spekulere. John var alkoholiker, narkoman og led av tvangsforestillinger - enda et vidunderlig menneske på villspor.
Jeg hørte et fjernt ekko fra White Hart Hotel i Acton i 1962, der jeg drakk meg full for første gang som 17-åring. Bartenderens siste ord da puben stengte var alltid bestemte og definitive: "Time, gentlemen, please."
Jeg hadde alltid hatt lyst til å være til stede for kone og barn på en måte som mine foreldre ikke alltid hadde vært for meg. Men den barnslige, djevelske, egoistiske kødden av en kunstner dypt inne i meg ga faen i å være far - han trengte frihet. Jeg visste at jeg måtte være forsiktig. Jeg elsket sønnen min, ville jobbe hardt for å være en god far for ham og aldri bryte løftene jeg ga ham. Men jeg visste også at jeg hadde et gen i meg som forlangte oppmerksomhet, og hvis jeg ignorerte det, kunne det bli farlig.
23 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket