Voldens historie
av Édouard Louis (forfatter) og Egil Halmøy (oversetter).
Aschehoug 2017 Heftet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Édouard er på vei hjem fra sine to nærmeste venner på julaften, da han blir antastet av en ung mann som søker kontakt. Édouard er sliten og vil hjem, men blir likevel fascinert og det ender opp med at han inviterer mannen opp i leiligheten sin. Et tilsynelatende spennende møte ender i voldtekt og mordforsøk. Gjennom denne høyst selvbiografiske romanen illustrerer Édouard Louis hvordan samfunnets vold mot enkeltindivider igjen generer vold mot andre mennesker.
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788203372445
EAN 9788203372445
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Edouard Louis
Språk Bokmål
Sider 187
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
5 29 17 1 0 1Bokomtaler
Med vold som tema
Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.
Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.
Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.
"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.
Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.
Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...
Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.
Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.
Edouard Louis skriver godt og er en god forteller. Dette er en ganske lettlest og drivende fortelling, men aldeles ikke noe lett tematikk. Det handler om voldtekt og drapsforsøk. Ved hjelp av fiffig fortellergrep får vi historien fortalt både av Edouard selv (den er sjølbiografisk), gjennom søsterens gjenfortelling med hennes digresjoner, og tidvis en mer overordnet fortellerstemme. Han viser godt hva en slik traumatisk opplevelse kan gjøre med et menneske. Samtidig tematiserer han både klasseforskjeller og rasisme. Han viser også hvordan han som har opplevd dette ønsker å eie historien sin, men erfarer at gjennom møter med myndigheter, venner og familie, blir det også andres fortelling, noe som ikke er lett å akseptere.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Bolkonskij siterer Voldens historie av Édouard Louis (side 59)
00:09, 21. februar 2017* Ingen har det som favoritt.
[...] og hatet flyttet seg over på andre mennesker, som om hat er en følelse som av natur aldri forsvinner, men bare overføres fra én kropp til en annen, fra én gruppe til en annen, fra ett samfunn til et annet, sa jeg til Didier; som om hat ikke trenger bestemte individer for å eksistere, men bare legemer å reinkarneres i.
siljehusmor siterer Voldens historie av Édouard Louis (side 105)
22:26, 18. januar 2017 Ingen har det som favoritt.
Hun vil aldri greie å forstå at historien min både er det jeg holder mest av og samtidig det som forekommer meg å være fjernest fra og mest fremmed for det jeg er, at jeg trykker den til mitt bryst så hardt jeg kan av frykt for at noen skal komme og rive den fra meg, men samtidig ikke føler annet enn avsky [...].
Oda Bhar siterer Voldens historie av Édouard Louis (side 13)
11:21, 25. september 2017 Ingen har det som favoritt.
… jeg innrettet meg etter forholdene, med denne evnen mennesket har til å tilpasse seg alle situasjoner, det er bare å se på historien, selv i de mest umenneskelige og grufulle sammenhenger tilpasser menneskene seg, innretter seg, og det, sa jeg til Clara, på grunn av min hang til svulstige uttalelser, er både den beste og den dårligste nyheten for menneskeheten, for det betyr at det holder å forandre verden for å forandre menneskene, eller iallfall flertallet av dem, og Clara hørte ikke etter, det er ikke nødvendig å forandre dem individ for individ, det ville tatt for lang tid, menneskene tilpasser seg, de holder ikke ut, de tilpasser seg.
alpakka siterer Voldens historie av Édouard Louis (side 145)
10:23, 12. juni 2017 Ingen har det som favoritt.
Rett etterpå sa hun med en grimase: "Det er ingen skam", og den setningen, det er ingen skam, betydde at det var en skam, og at jeg var en skam, hun sa det litt for fort og litt for høyt, som om hun måtte svare en sykepleier som hadde ropt: "Den gutten der er en skam", som om en sykepleier hadde stilt seg oppå et bord eller en sykeseng og skreket til hele verden, med hendene formet til en sylinder foran munnen, at jeg var en skam, hun sa: "Det er ingen skam", og jeg sa til Clara: defensivt, ganske enkelt fordi det var det første hun tenkte, hennes første reaksjon, hennes første innskytelse, og fordi hun desperat prøvde å tenke noe annet, eller få tilgivelse for noe hun ikke hadde sagt, men tenkt, hun sa det nettopp fordi hun tenkte det motsatte og ville gjøre det godt igjen med ord.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Lesesirkel for samtidslitteratur på Litteraturhuset Bergen
av Torill Revheim . 63 bøker. Kommentarer: 0
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
