Våre tidlige relasjonelle erfaringer former i høy grad hvordan vi forholder oss til oss selv og andre, om vi blir trygge og selvstendige og våger å komme nær andre mennesker, eller om vi i stedet opplever en fundamental utrygghet i tilværelsen.

Ingenting er mer skremmende for et barn enn følelsen av å være forlatt og ensom i verden. Denne redselen kan minskes hos en voksen, men den forsvinner aldri helt. Intet dyr opplever sin ensomhet på samme måte, fordi det er en del av naturens større innretning. Menneskets redsel stammer fra hennes selvbevissthet og fra det faktum at hun er det mest hjelpeløse og avhengige av vesener når hun fødes. En lengre periode med kjærlig moderlig omsorg er nøkkelen til menneskets overlevelse...behovet for kjærlighet er så sterk at de som taper den , vil ha et ønske om å dø.

Vi har alle behov for å skape mening for å kunne leve, og vi kan bare skape mening sammen med andre. Den smertefulle mangelen på mening oppstår fra tidlige behov for nærhet og kjærlig forståelse som aldri ble tilfredsstilt. . Det er først når sorgen og raseriet over disse tidlig frustrerte tilknytningsbehovene kan rekapituleres, uttrykkes og integreres i selvet at en dypere følelse av mening og sammenheng kan gjenerobres, og gjenåpne hjertet for kjærlighet på nytt.

Det finnes i dag omfattende forskning som viser en sterk forbindelse mellom foreldrenes evne til å mentalisere, leve seg inn i og forstå barnets indre, psykologiske tilstand, og utviklingen av trygg tilknytning hos barnet.

Til tross for den menneskelige egenskapen med overlevelse og tilpasning, kan traumatiske erfaringer forandre menneskers psykologiske, biologiske og sosiale likevekter i så høy grad at minnet om en spesifikk hendelse forpester alle andre erfaringer og forstyrrer opplevelsen av nuet. Dette fortidens tyranni undergraver evnen til å rette oppmerksomheten mot nye og velkjente situasjoner. Når mmennesker selektivt konsentrerer seg om minner fra fortiden, blir livet preget av monotoni, og nåtidige erfaringer opphører som kilde til ny læring.