Kanskje har tysk mentalitet sin dypeste årsak i den måten barna blir oppdratt på. Skrik og skjenn og pryl hjemme, skrik og skjenn på skolene. Angstregimet er podet inn i dem. De liker å se redde mennesker. Da føler de selv makt og får revansje for all den ydmykelse de selv har gjennomlevd. Tyskerne slo helst de redde; de som fryktløst så dem i øynene, gikk de nødig løs på. Ofte skrek SS-soldatene opp som om de var fra seg av raseri. Ble fangene redde, så soldatene på hverandre og smilte.

..gikk vi gjennom en tett kjede av tysk politi.
Dette opptrinnet lot til å være et daglig syn for dem som
passerte. De så på oss med bleke og lukkede ansikter.
Få stoppet. Kanskje torde de ikke. Alt var 'Verboten'.

(..)Voktersken skjøv de nye fangene inn og smelte døren
igjen uten et ord. Det ble skjenning og bråk da de nye
ville finne seg plass på gulvet. Men om litt jenket de seg
med hverandre og lå tullet sammen som et kull hundehvalper.

..Fürstenberg, her ble vi jagd ut, og sto for første gang
overfor de tyske fangevokterskene fra Ravensbrück leir.
De gikk straks løs på oss og jagde de som ikke var snare nok
i vendingen med slag og spenn.

(..)Høyt oppe i et tre satt en svart katt. Det var Mary som
fikk se den, svarte katter var hennes yndlingsdyr.
En SS-offiser med schäferhund fikk også se den. Han gav seg
til å kaste stein på katten, mens hunden sto under treet og
bjeffet og hoppet. Tålmodig siktet han og kastet stein på
stein. Katten krøp sammen på grenen. Mary gråt.
Der traff han katten og rispet skinnet opp, men den klorte
seg fast. Der traff han igjen. Katten falt. Vi skrek.
Den nådde bakken, men som en strek var den oppe i neste tre
før schäferen nådde den. Da gav SS-offiseren seg, han og
schäferen ruslet litt slukøret bort.
Vi tok det som et symbol.

..Da vi så gitterportene i Ravensbrück åpne seg, var det en
som sa: "Nå får vi be vårt fadervår."
Så rullet bilen inn porten, som skrikende falt igjen bak oss.