Veien til Auschwitz

av Kirsten Brunvoll

Boksamling

Last opp et omslagsbilde
Se omslagsbilder (0)

Veien til Auschwitz

av Kirsten Brunvoll (forfatter).

Aschehoug 1993 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.29 (7 terningkast.)

42 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Kirsten Brunvoll skildrer sine opplevelser i norsk og tysk fangenskap - i Åkebergveien, på Grini, i Ravensbruck, Lublin og Auschwitz. Hun var vitne til redsler som ingen kunne tenkt seg muligheten av, men hun så også ukuelig vilje og styrke. Veien til Auschwitz er et autentisk dokument om de fryktelige lidelsene fangene i de tyske konsentrasjonsleirene ble utsatt for. Til slutt følger den gripende beretningen om evakueringen, de spennende dagene mot slutten av krigen - og frigjøringen.

Omtale fra forlaget

Bokdetaljer

Forlag Aschehoug

Utgivelsesår 1993

Format Innbundet

ISBN13 9788203172366

EAN 9788203172366

Serie Maxi-bok

Omtalt tid 1939-1945

Språk Bokmål

Sider 224

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

3 3 1 0 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Lisbeth Larsen siterer Veien til Auschwitz av Kirsten Brunvoll (side 119)

13:15, 6. mars 2012 Ingen har det som favoritt.

Kanskje har tysk mentalitet sin dypeste årsak i den måten barna blir oppdratt på. Skrik og skjenn og pryl hjemme, skrik og skjenn på skolene. Angstregimet er podet inn i dem. De liker å se redde mennesker. Da føler de selv makt og får revansje for all den ydmykelse de selv har gjennomlevd. Tyskerne slo helst de redde; de som fryktløst så dem i øynene, gikk de nødig løs på. Ofte skrek SS-soldatene opp som om de var fra seg av raseri. Ble fangene redde, så soldatene på hverandre og smilte.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

[ Slettet bruker ] siterer Veien til Auschwitz av Kirsten Brunvoll

20:10, 24. mai 2016 Ingen har det som favoritt.

..gikk vi gjennom en tett kjede av tysk politi.
Dette opptrinnet lot til å være et daglig syn for dem som
passerte. De så på oss med bleke og lukkede ansikter.
Få stoppet. Kanskje torde de ikke. Alt var 'Verboten'.

(..)Voktersken skjøv de nye fangene inn og smelte døren
igjen uten et ord. Det ble skjenning og bråk da de nye
ville finne seg plass på gulvet. Men om litt jenket de seg
med hverandre og lå tullet sammen som et kull hundehvalper.

..Fürstenberg, her ble vi jagd ut, og sto for første gang
overfor de tyske fangevokterskene fra Ravensbrück leir.
De gikk straks løs på oss og jagde de som ikke var snare nok
i vendingen med slag og spenn.

(..)Høyt oppe i et tre satt en svart katt. Det var Mary som
fikk se den, svarte katter var hennes yndlingsdyr.
En SS-offiser med schäferhund fikk også se den. Han gav seg
til å kaste stein på katten, mens hunden sto under treet og
bjeffet og hoppet. Tålmodig siktet han og kastet stein på
stein. Katten krøp sammen på grenen. Mary gråt.
Der traff han katten og rispet skinnet opp, men den klorte
seg fast. Der traff han igjen. Katten falt. Vi skrek.
Den nådde bakken, men som en strek var den oppe i neste tre
før schäferen nådde den. Da gav SS-offiseren seg, han og
schäferen ruslet litt slukøret bort.
Vi tok det som et symbol.

..Da vi så gitterportene i Ravensbrück åpne seg, var det en
som sa: "Nå får vi be vårt fadervår."
Så rullet bilen inn porten, som skrikende falt igjen bak oss.