Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1971
Format Innbundet
ISBN13 9788252501247
EAN 9788252501247
Serie Utvandrerne-serien (1)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Språk Bokmål
Sider 259
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg må omtale serien under ett, noe annet er umulig.
Jeg leste endelig disse bøkene som jeg var blitt anbefalt i en årrekke av min mor. Jeg var redd de kanskje var blitt noe utdatert, de var jo virkelig poppis bøker når de kom, men mine bekymringer var bortkastet.
Jeg ble helt oppslukt.
Når jeg ikke leste om Karl Oskar og Christina, så tenkte jeg på dem.
Det ble som en forelskelse, jeg var helt "vekk" i dem.
Det er vel unødvendig å fortelle at når siste bok var ferdiglest var jeg trist i flere dager. (at jeg aldri lærer)
Ofte må karakterene vike plassen i historiske romaner, til fordel for formidlingen av de historiske fakta. De blir noe endimensjonale brikker som kun er der for å formidle en annen historie enn sin egen.
Slik er det ikke her! Styrken her er jo nettopp det flotte persongalleriet.
Disse bøkene må ikke bli glemt. Les dem!
Flott bok om fattige svenske bønder som finn ut at dei vil reise til Amerika og freiste lukka der. Forteljinga startar nærmast dokumentarisk, men så kjem ein gradvis inn i livet til bonden Karl Oskar Nilsson på Korpamoen, til kona hans Kristina og til resten av familien. Ein blir også kjend med bakgrunnen til eit lite knippe andre komande Amerika-fararar.
Handlinga gjeng føre seg i soknet Ljuder, i Småland, på 1840-talet. Grunna veksten i folketalet har gardane blitt oppstykka i mindre einingar, og no er det mange som har så lite jord at det er vanskeleg å livberge seg. Mange må ta opp lån for å greie seg, og i dårlege år er det uråd å skrape saman midlar til å betale renter og avdrag, tvert om må ein heller ta opp meir lån for å ikkje svelte ihel. Når enkelte får nyss om at det er enkelt å få seg jord i Nord-Amerika er det ikkje rart at det blir freistande å reise.
Det heile er fortalt i eit enkelt og likefram språk. Likevel klarar forfattaren å skape fin variasjon i teksta. Dels ved at fokuset vekslat mellom ulike personar, dels ved innslag av nær dokumentariske opplysningar, og dels ved eit par andre litterære grep. Dette er første bind i ei bokklubben-serie på åtte bind (Moberg gav den ut som ein tetralogi). Historia ser ut for å vere fengande og lettlest nok til at eg kjem til å lese heile.
Videre fantes det i sognet 274 tjenestefolk, 23 legdfolk, 104 "ordinære fattiglemmer", 18 halte og gebrekkelige, 11 døve og stumme, 8 blinde, 6 svaksynte, 13 helt vanføre, 4 lamme, 5 undermålere, 3 idioter, 1 "halvidiot", 3 horer og 2 tyver.
Det er bare de dristige og de foretaksomme som vet nok. Det er de som får det til å ulme, det er de som rokker ved uforanderlighetens lov. De gjør seg fri fra mengden og fyller noen små skip. Spredte dråper samler seg til en bekk som vider seg ut og vokser til en mektig elv.
Ryktet har raske føtter, nye beretninger når frem, bud går fra granne til granne, fra grend til grend, fra bygd til bygd. Lik frøene som flyr med vinden, er disse uroens bud - et frø faller ned og gror i en menneskesjel og driver sitt verk i det skjulte. De er sådd i dølgsmål: Alle undrer seg når det spirer og gror.
Om Arvid ga seg i vei til fots (fra Norge til Amerika), ville det ta ham åtti år å kome frem, akkurat passe til at han kunne gå å legge seg i graven. Og så trengte han å ha med seg skomakeren, så han kunne lage nye støvler til ham noen ganger om året, istedenfor dem han slet ut.
Brusander hadde ike vært noe heldig med sine kirkeverger: En stjal seg inn i sakristiet en soknedag og drakk av altervinen, så prosten om søndagen måtte innstille det tillyste skriftemål. En annen viste seg drukken i kirken og snudde salmenumrene opp ned på tavlene. En tredje hadde en hellig juledags morgen gått bort i en krok på galleriet og latt vannet mens flere kvinner så på.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.