Omtale fra forlaget
Sophie Kasiki er sosialarbeider og lar seg overbevise om å reise til Syria for å hjelpe. Hun blir lurt og til slutt innesperret med sin fire år gamle sønn. Styrket av sin manns ubetingede kjærlighet hjemme i Frankrike, må hun stå opp mot alle slags farer for å redde sin sønn og få ham med seg hjem. Et enestående vitnesbyrd og en rystende fortelling fra det dypeste mørke.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788202521479
EAN 9788202521479
Genre Personlige beretninger
Omtalt tid 2010-2019
Omtalt person Sophie Kasiki
Språk Bokmål
Sider 223
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketIngen av tiltakene våre for å forene de ulike befolkningsgruppene fører frem, alle står bare på sitt. Det finnes ikke noe sterkt ønske om å sameksistere.
En madafa er et oppbevaringssted for kvinner. Mujahedin-krigerne plasserer konene sine der for at noen skal passe på dem mens de selv er i krigen. Gjenstridige kvinner blir stengt inne der, i likhet med dem som venter på å få seg en mann ... Enkelte er der av egen fri vilje, andre stenges inne med makt. Det er ikke helt som et fengsel, mer som en kennel. Hvor den ligger, er som regel en godt bevart hemmelighet.
Besøket på slavenes hus er rystende. Denne porten til reisen uten tilbakekomst, denne åpningen i muren ut mot havet, som de lenkede slavene gikk gjennom for aldri å vende tilbake; synet slår meg med voldsom kraft, det fester seg i meg. Det gir næring til min vrede og mitt ønske om å kjempe mot urettferdigheten.
Da jeg kommer hjem fra Senegal, er jeg klar for å bikke over.
De er muhadjir, det vil si at de har forlatt et ikke-muslimsk land for å dra til et muslimsk - og da det mest muslimske av dem alle. Det kalles å gjøre hidjra. De mener de tilhører en elite.
Alle er på vakt mot alle.
Guttene har fortalt meg at det bor en kristen familie i annen etasje. Tanken på dette klamrer jeg meg fast til, som om folk av ulik trostilhørighet var et tegn på mulig toleranse. Men så får jeg vite at de må betale en spesiell skatt for å få tilgang på de samme godene som muslimene.