Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død. Det er kanskje grusomt å måtte innrømme det, men livet kommer alltid selvmorderen i forkjøpet, ved allerede å ha drept det i ham eller henne som kunne opprettholdt ham eller henne. selvmordet er sånn sett den bortkastede handlig per definisjon, snytt for alt, selv for den bortkastelsen som motiverer den, forestillingen, romantisk, om en siste gjennværende mulighet til å gjøre noe med det, i betydningen kaste bort selve forutsetningen for å gjøre noe med noe som helst, dvs. en selv og sitt eget liv. Sannheten er at det er ingenting å ta livet av.

Det er en håpløs situasjon jeg befinner meg i. For hvordan skal et menneske, kan dere forklare meg det, dere voksne, hvordan skal et menneske kunne nå modenhet, når denne modenheten nødvendigvis vil måtte bestå i å forsone seg med at man kun er et barn?

I den motsatte enden av dannelsesskalaen - eller av kroppen, kunne man nesten si - hadde jeg, i et tidlig stadium av det som skulle bli Dirty Things, lyst til å kalle den Tiss og Bæsj. Bare for å ha det gjort. Det værste er at det ville vært dekkende.

Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.

Allra helst skulle jag flyta omkring i en klar, geléaktig masse och inte göra ett dugg.