Herregud for en sinnsyk historie, og den er sann! Og velskrevet! Den første boken om geologi som har fått meg til å le og gråte om hverandre, og ikke minst tatt fra meg nattesøvnen! Jon Larsen har siden barneårene vært ivrig steinsamler og hobbygeolog. Da han en sommerdag vasket hyttebordet og satt frem en skål med jordbær, oppdaget han plutselig noe på duken som han ikke gjenkjente som vanlig stein/mineral. Kunne det komme fra verdensrommet? Oh yeah, tenker man.. MEN, jo - etter nesten 10 år gjør han alle verdens forskere til skamme! Som profesjonell jazzmusiker i Hot Club de Norvege, reiser han verden rundt, og slik får han både finansiert forskningen og tatt støvprøver overalt.
De første syv årene finner han bare sferuler (jordisk støv), men gir ikke opp. En feil gjør at han oppdager at metoden er feil, og nå finner han plutselig micrometeoritter overalt. Først lo alle forskerne av ham og gjorde ham til latter - forskningen hadde bestemt at det ikke gikk an å finne stjernestøv i bebodde områder pga for mange kontaminanter, men Jon hadde brukt 7 år på å kartlegge og kategorisere alle disse kontaminantene, sferulene, i gatestøvet mens han lette etter micrometeoritter, og fikk alt nytt han ikke forstod undersøkt.
Det er inspirerende å lese om Jon Larsens arbeid fra den sommerdagen han bare skulle spise jordbær på hytta og fikk en åpenbaring, til han en dag går opp på taket til NASA for å lete etter micrometeoritter. En av forskerne som såg han gå opp fikk latterkrampe og utbrøt "Houston we´ve got a problem". Det eneste dumme med denne historien var at boken skulle endt med at han sendte en av micrometeorittene han fant der nettopp til denne forskeren for å åpne øynene hans og gjøre han til en bedre forsker. Men dette er ikke en skjønnlitterær bok, men en sann historie om en hobbygeolog, - en helt utrolig fyr som ikke gir seg - som taler 500 geologer rett imot, og har rett. Dette er et stykke norsk historie som alle bør vite om. Årets leseopplevelse! Kjøp den! Les den!

Har lyst å gje boka terningkast 5, men sanninga er at eg skumma gjennom delar av boka mellom sidene 200 til 300. Det blei litt for omstendeleg. Eg trur imidlertid forfattaren sin personlegdom og mikrometeorittleitinga sin karakter er gjenspegla i boka si grundige framstilling av leitinga etter desse 0,4 mm i diameter støvkorna frå verdsrommet. Eg kan veldig lett forestille meg den djupe tilfredstillinga det må ha vore å få rett til slutt og oppnå anerkjenning, etter alle åra med einsam leiting på hustak og langs gater og vegar. Truleg er boka eit godt døme på korleis vitskapelege gjennombrot kan utarte seg.
Det er ikkje eit einaste bilete i heile den drøyt 300 sider lange boka. Kva med bilete frå noko av det Larsen så levande fortel om? Frå den einsame leitinga, frå musikkkarrieren hans som han vever inn i forteljinga, og ikkje minst kva med bilete av dei mange ulike typane menneskeskapte og jordiske støvkorn, og til slutt av dei ulike typane utanomjordiske mikrometeorittar som han har funne?
Samla sett verdt å lese og interessant, men veldig detaljert, som om lesinga av boka er meint å få fram den nitidige og omstendelege leitinga i einsemd.