Omtale fra forlaget
Tildelt Nobelprisen i 1981 «for et forfatterskap preget av vidt utsyn, idérikdom og kunstnerisk kraft». Elias Canetti (1905.1994) vant Nobelprisen i litteratur i 1981. Han ble født i Bulgaria som sønn i en kjøpmannsfamilie. Byen, Rustschuk, var et virvar av tungemål og nasjonaliteter. I hjemmet snakket de sefardismens arkaiske spansk, mens barnepikene snakket bulgarsk. Som seksåring flyttet han til Manchester med foreldrene, og siden bodde de i Wien og Lausanne. Senere studerte Canetti i Frankfurt og bodde i Berlin, Wien, London og Zürich. Denne flakkende tilværelsen i mange land forteller han nydelig om i sin selvbiografiske trilogi, Den reddede tungen (norsk utg. 1982), Fakkelen i øret (1983) og Øyenspillet (Solum, 1997).Selve reisen og den reisendes vesen og væren står også sentralt i Stemmene fra Marrakech. Han kommer til den myldrende byen med en utenforståendes blikk . og med et språk som ikke strekker til. Canetti er imidlertid en usedvanlig finstemt observatør, og hans betraktninger er fylte av kunnskap om mennesker og samfunn. Canetti har øvd innflytelse på mange forfattere i inn- og utland. En av dem som setter hans forfatterskap høyt, er Tove Nilsen. Hun har også skrevet et forord til denne utgaven.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2006
Format Heftet
ISBN13 9788205353701
EAN 9788205353701
Serie Gyldendal pocket
Språk Bokmål
Sider 106
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er vanskelig å gi en eksakt karakteristikk på hva slags bok dette egentlig er. På en måte er den en reiseskildring, og på en annen måte er det en slags stemningsrapport fra Marrakech. Boka gikk i alle fall rett hjem hos meg, og jeg fikk bare lyst til å kaste meg rundt og bestille billetter til Marrakech med en eneste gang!
Forfatteren vandrer rundt i Marrakech´ gater og smug, og skildrer det han opplever. Underveis støter han på kameler, et vanskjøttet esel, suk´ene, tiggere og mennesker for øvrig. Han har den undrende og nysgjerrige reisendes blikk, men måten han betrakter omgivelsene på er likevel svært annerledes enn det man tradisjonelt forbinder med turisme. Boka er delt inn i små kapitler med ulike temaer, og egner seg sånn sett godt til at man kan finne den frem og lese små snutter om gjen.
Språket er lekende og lett, og det var en nytelse å lese de korte skildringene om ulike temaer. Størst inntrykk gjorde nok fortellingene om tiggerne, det mishandlede eselet, kvinnen forfatteren får øye på bak et gitter samt historiene til menneskene som vanket på restauranten "Sjeherazade".
Den som kunne kommet hjem fra en ferie med slike reiseskildringer i kofferten ...
En ung gutt kom mot oss og bad om en mynt. Ansiktsfarven hans var mørk blå, som farven på gevantet; han var driver og efter utseende å dømme en av de «blå menn» som bor syd i Atlas. Man hadde fortalt oss at farven på klærne deres smittet over på huden, og således er de alle blå, både menn og kvinner, den eneste blå rase.
På reiser finner man seg i alt, opprøret blir hjemme. Man ser, man hører, man er begeistret over det mest forferdelige, fordi det er nytt. Gode reisende er hjerteløse.