Når jeg gir en filosofisk anlagt bok mellom tre og fire på terningen, så vil det si at boken er en god filosofisk bok. For det meste er filosofiske bøker uforståelig svada for meg for å sette det litt på spissen. Men det er ikke det direkte tilfellet med Svend Brinkmanns bok. Han baserer mye av det han skriver på stoikerne som var tilhengere av stoismen, en filosofisk retning fra antikkens Hellas og Roma som vektla dyd, rasjonalitet og sinnsro gjennom aksept av naturens orden og kontroll over egne reaksjoner.

Boken er også en motsetning til dagens selvhjelps- og selvutviklingsfilosofi. Hva om selvhjelpsbøker er mye mer unødvendig og mindre til hjelp enn vi som samfunn tror? De selvhjelpsbøkene jeg har lest opp igjennom har stor sett hatt et veldig overfladisk og typisk innhold: Tenk positivt, hør på din indre stemme, kjenn nøye etter, bli ett med universet, lev i nået osv. Brinkmann tar et lite oppgjør med denne tankegangen i boken sin. Han gjør det også på en ganske morsom og underholdende måte, og med et glimt i øyet.

Selvom noe av boken blir litt høytsvevende til tider så tar jeg essensen i budskapet hans noe som gir pannebrasken litt eksta arbeid neste gang jeg leser eller møter på den medisin selvhjelpsforfatterne hevder deres filosofi bringer med seg. Jeg tror allikevel at Brinkmann setter ting litt på spissen med overskrifter som "slutt å kjenne etter" og "fokuser på det negative i livet ditt", men på en god måte gir han disse overskriftene en begrunnelse som kan ha noe ved seg, selvom han har en tendens til å bevege seg mot den andre grøften. Jeg synes det allikevel er godt å lese noen motstemmer mot den rådende livsfilosofien som dagens selvhjelpskonsepter kommer med.

Det å lese denne boken etter at jeg akkurat hadde irritert meg over den amerikanske sjargonen i forrige bok var en lise for sjelen! Det er også en interessant og morsom bok, den omhandler egentlig kritikk mot mye av selvhjelp, positiv psykologi og er skrevet etter samme mal som selvhjelpsbøker.

Det er selvfølgelig mye substans i en slik bok - på samme måten som en relasjon mellom to mennesker, består av historiene og handlingene til begge menneskene + det unike som oppstår i kombinasjonen, er det slik vi mennesker også forholder oss til samfunnet. Når noe går feil, kan det da være feil hos begge parter eller det kan rett og slett hende at kombinasjonen ikke "treffer". Et typisk eksempel er pappapermisjon - uansett hvordan man legger det opp fra statlig side er det noen som har uvanlige yrker eller er i en midlertidig tilstand som gjør at dette ikke "treffer". Det er alikevel ikke nødvendigvis noe galt med hverken personene eller reguleringene for pappapermisjonen, bare at i dette ene tilfelle var det ikke klaff.

Ulempen med selvhjelpslitteratur er at den hele tiden setter fokus på hva du (som enkeltmenneske og individ) kan gjøre bedre, anderledes eller rett og slett bare mestre (eller "holde ut" Som jeg tror Svend Brinkmann heller ville ha sagt ...) Da er det lett at man skyver vekk strukturene som er det egentlige problemenet. Blir som feminisme - selv har jeg som kvinne opplevd et enkelt og positivt arbeidsliv, betyr det at feministene og deres snakk om glasstaket bare er pjatt? Eller har jeg vært heldig? Eller burde feminismen ha byttet slagmark? Eller er det noe spesielt med meg? Er jeg som en av de selvstendige næringslivslederene som rett og slett ikke kan ta pappapermisjon fordi han risikerer at hele bedriften går ad undas? En liten særing rett og slett. Jeg vet ikke, men jeg vet at det å individualisere alle utfordringer og problemer er oppskriften på psykiske problemer. Ikke bare har du det jævlig, det er til og med din egen feil ...

Jeg synes dette som omhandler at dette med relasjonskompetanske blir en "handelsvare" var spesielt interessant. Og også dette som jeg nevner lengre opp, med at positiv psykologi utnyttes til å lage en skjev skyldfordeling på hvem som reellt sett har ansvaret.

Alt jeg leser disse måndenen