Omtale fra forlaget
Hvorfor orker vi ikke å se en katastrofe i emning? Hvorfor luller vi oss inn i en illusjon av trygghet, når virkeligheten gir stadig nye eksempler på at vår tilværelse er sårbar og truet? Her blottstilles den handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse vi opplever fra dem vi har valgt til å lede oss, men også årsakene til at vi så gjerne lar oss forlede. Underveis setter forfatteren et kritisk lys på realismen i de strategier Norge har valgt for å møte klimatrusselen: kvotehandel, teknologiske månelandinger og det å redde andre lands regnskog. Er det tilfeldig at disse så godt lar seg kombinere med fortsatt utbygging av vår petroleumsindustri? Og må vi endre på nettopp det? Forfatteren gir en lettfattelig innføring i det man faktisk bør vite om pågående klimaendringer, og han peker på alternative løsninger som må frem i den offentlige debatten dersom hensikten er å oppnå resultater.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788253033556
EAN 9788253033556
Språk Bokmål
Sider 316
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det at det er 10 år siden boken ble skrevet gjør den nesten enda viktigere ettersom lite er gjort for å minske utslipp i mellomtiden. Opplysende, jeg lærte mye - og rystende om denne store trusselen som ikke tas alvorlig. Forfatteren litt hardtslående.
Jeg kunne kommet med eksempler på brutte valgløfter, men jeg avstår, siden jeg ikke slik som Knausgård har seks bind til disposisjon.
Man spør ikke elektrikere hvordan kreftgåten best kan løses. Det er heller ikke revisorer som blir bedt om å uttale seg om avl på svin. Frisører reiser ikke rundt og holder foredrag om optimalisering av trafikken i våre storbyer. Årsaken er klar: Det finnes forskningmiljøer innenfor disse feltene, og man vil - med all mulig rett - forvente å finne mer relevant kompetanse der. Da Fremskrittspartiet i 2008 skulle holde en klimakonferanse, valgte man imidlertid å ikke invitere en eneste klimaforsker. I stedet skulle den bygges opp rundt en svensk sveiseforsker som beleilig nok delte partiets forhåndsinntatte standpunkter.
Jeg ser for meg en gammel mann, mager og krokete av et livslangt slit på jordene, med hud av lær og store, ru hender. I den ene holder han hånden til en liten gutt, en snørrete og tynn liten guttevalp som hutrer i den kalde vinden. I den andre en steinøks. De står der, stille, i det golde landskapet, i det tørre gresset, foran et lite tre. Det siste treet. Han slipper taket i guttungen, som ser opp, spørrende, og får et klapp på hodet til svar. Så lyder det første hugget.
Men dette er bare et bilde, en romantisering av noe som skjedde for mange århundrer siden. Kanskje fikk det aller siste treet stå, som et symbol over det som hadde vært, til det, dødt og forvitret, falt overende i vinden. Kanskje ble det hugget med et likegyldig skuldertrekk. Kanskje helt uten ettertanke. Med sine 163 kvadratkilometer er Påskeøya stor nok til at de som bodde ett sted, neppe vil ha hatt oversikt hvor mange trær som var igjen på et annet. Eller brydd seg, for den saks skyld. Man hadde nok sin egen familie å tenke på, bekymre seg over, verne mot tyver og kjeltringpakk.