Omtale fra forlaget
Skal jeg bare fortsette? Som om alt er ved det samme? Som om solnedgangene er de samme og steinene fortsatt ligger som et perlekjede langs fjellets nakke? Som om gresset duver i vinden på samme måte, og grusveien svinger seg til høyre i akkurat samme vinkel rett ved der du løftet en tafatt hånd til meg da jeg dro?
Skal jeg bare ta én dag av gangen? Skal disse armene bare omfavne en annen som venter på kaia, stryke ham over kinnet, skal leppene mine smile helt naturlig til ham, skal jeg forme ord som beskriver denne sommeren, det jeg kan fortelle fra denne sommeren? Alt det andre, alt det jeg aldri kan fortelle og aldri kan glemme, skal jeg bare legge det bort?
Etter et samlivsbrudd rømmer Mattias spontant til sin eldre grandtante Maria på ei øy i havgapet. Han aner ikke hvorfor han drar dit og har ikke vært der siden han var liten, men på øya snubler han over Marias egne hemmeligheter og traumer. Sammen lærer Mattias og Maria noe viktig om tap, savn og forskjellen mellom det å være ensom og det å være alene.
Punktum midt i en vakker setning er en vakker og underfundig roman hvor to mennesker med skrubbsårhjerter søker ly sammen i et nordnorsk storslått og vilt landskap.
Forlag Quintano
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788293442059
EAN 9788293442059
Omtalt sted Nord-Norge
Språk Bokmål
Sider 142
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boken forteller i nåtid, samtid og fortid. Vakkert flettet og gir lag på lag som får en til å tenke hvem som er den skyldige i det som skjer i de valgene vi tar. Minus var at den er altfor kort, den kunne gjerne vært mye lengre og spilt ut mer på det psykiske og fortiden. Men for en ettermiddag med kaffekopp vel verdt:-)
Anbefales!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAt forskjellen på ensom og alene ligger i et smil som bare er til seg selv.
Savn er bølger på havet, ulik i styrke, men alltid i bevegelse.
Sånn i ettertid tenker jeg at det fantes millioner av veier fram til oss. Og bare en vei ut.
Skal jeg bare fortsette? Som om alt er ved det samme? Som om solnedgangene er de samme og steinene fortsatt ligger som et perlekjede langs fjellets nakke? Som om gresset duver i vinden på samme måte, og grusveien svinger seg til høyre i akkurat samme vinkel rett ved der du løftet en tafatt hånd til meg da du dro?
Skal jeg bare ta én dag av gangen? Skal disse armene bare omfavne en annen som venter på kaia, stryke ham over kinnet, skal leppene mine smile helt naturlig til ham, skal jeg forme ord som beskriver denne sommeren, det jeg kan fortelle fra denne sommeren? Alt det andre, alt det jeg aldri kan fortelle og aldri kan glemme, skal jeg bare legge det bort?
Og likevel. Karen med så svære never at det tykke tauet virket som en sytråd mellom fingrene hans, hadde åpenbart sett verre ting gå i land.
Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir