Omtale fra forlaget
Maleren Else Kant bryter sammen under presset ved å være både hustru, mor og kunstner. Hun søker hjelp hos den berømte professor Hieronimus, men bli skuffet. Hun plasseres blant gale mennesker på en lukket avdeling, og fra dem som skulle hjelpe henne møter hun maktmisbruk og løgnaktighet.
Forlag Pax
Utgivelsesår 1974
Format Heftet
ISBN13 9788253006208
EAN 9788253006208
Serier Pax-bøkene (399) Else Kant (1)
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Amalie Skram må ha vore ei tøff og modig dame som la seg ut med legestanden. I røynda var det Dr. Pontoppidan som behandla ho då ho sjølv var innlagd, men i boka omdikta til Hyeronimus, attpåtil med professortittel! Lur måte å latterleggjere han ytterlegare! Eg las i etterordet at det heile enda med at Dr. Pontoppidan måtte gå av, etter lang debatt og oppvask kring maktmisbruk i psykiatrien.
Skram briljerer med personskildringar på høgt nivå, og detaljerte observasjonar frå klinikken til Professor Hyeronimus. Boka endar med at Else etter 25 døgn hos professor Hyeronimus blir overført til St. Jørgen sinnsjukehus etter at Hyeronimus på trass diagnostiserer ho som gal. Det siste ho gjer før ho blir køyrt med hest og vogn til St. Jørgen er å skrive eit brev til professoren der ho lovar å ta eit oppgjer med han, og skriv under med "Deres oppriktige fiende".
Amalie Skram rokkar!
Sterk, og ikke minst skremmende lesing om hvordan autoriteter og "fagfolk" her drar slutninger og tar fra pasientene all selvstendighet og verdighet. Skram skildrer også godt hvordan det som pasient oppleves å bli stemplet som "sinnssyk" og at man med dette blir fratatt sin "stemme" og frihet(sies vel også at denne boka er basert på forfatterens egne erfaringer..?). Et viktig poeng er også om denne innleggelsen virker i mot sin hensikt; det å omgås med andre "sinnssyke" og til stadighet minnes på hvor "syk" man er, i tillegg til at alt man sier blir vridd og vendt på, er tross alt med på å bidra til at ens egen selvoppfattelse, tanker og følelser blir sterkt farget.
Jeg har tidligere lest "De gales hus" av Karin Fossum og lurer veldig på om forfatteren lot seg inspirere av denne boken. I "De gales hus" blir også hovedpersonen lagt inn på en psykiatrisk avdeling etter et sammenbrudd, og vi møter mange absurde karakterer, akkurat som i "Professor Hieronimus". For å sette de to bøkene opp mot hverandre, synes jeg "De gales hus" var en bok med mye mer humor og driv, og enklere å komme seg i gjennom. Denne kan vel nesten sies å være en moderne og litt mer forenklet versjon av "Professor Hieronimus". Denne opplevde jeg som mye mer alvorlig og gripende. Tyngre å lese, men innsikten vi får i pasientens tanker og følelser, samt hennes kamp mot autoritetene, er desto viktigere! Dette gjør at boken får enda tydeligere frem den angsten og maktesløsheten som pasienten opplever i møte med dette rigide systemet. Skram utfordrer vår oppfatning om at alt det leger, professorer, osv, sier og mener er det riktige. Her gjemmer de seg bak og baserer alle sine avgjørelser og bestemmelser på diagnoser og tidligere hendelser. Det som skjer her og nå, eller hva pasienten selv tenker og føler, er ikke viktig, En gang sinnssyk, alltid sinnssyk.
Jeg har fortsatt til gode å lese fortsettelsen "På St. Jørgen", men kjenner jeg trenger en liten pause før jeg tar fatt på denne. Spent på hva denne bringer, men i kjent Amalie Skram stil må den vel ha et tragisk utfall.. ?
Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Rystende skildring av psykiatrisk behandling. Jeg likte boka godt, og lurer på hvorfor jeg ikke har lest denne før. Jeg har alltid vært nysgjerrig på den. Jeg må nok lese "På St. Jørgen" også.
Hun er så menn av en pen familie. Hennes far var adjunkt, tror jeg. Han var uhelbredelig spiller, og da han hadde bortspilt alt like inntil sengeklærne, skjøt han seg en kule for pannen. Og moren var det også noe galt med.
Som lege har jeg tillit til ham. Som menneske kjenner jeg ham ikke.
Dypt rotfestet måtte den være, denne gru for å glide inn i tilintetgjørelsens evige mørke, siden hun enda blev ved med å slepe sig over dagen, gjennem natten — over dagen og gjennom natten. - Nå ja, men denne siste utvei løp jo ikke fra en.
Det var det samme urgamle op igjen. Autoritetstroen som i alle århundreder hadde bragt menneskene til å tro på og bøye sig for det ene menneske. Det ene menneske som hadde menneskeforaktelig frekkhet nok til å optre som den, som førte an og visste beskjed – "Vi med vår professor Hieronimus!"
— Man må tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er opdratt til det. – Også utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret.