Iblant kunne han tenke på hva naboene ville ment hvis de visste hva som gikk for seg i den leiligheten, hvis de visste at han og Berit Lyngås kledde seg helt nakne for hverandre og begikk handlinger som måtte kunne kalles unevnelige, men så tok han sef i det, for det var jo i virkeligheten helt normalt, han visste jo egentlig det, det var helt alminnelig at unge mennesker - og kanskje også mennesker som ikke var så unge - oppsøkte hverandre og slapp seg ut i slike former for samspill, det skjedde både tidlig og sent, og på alle kanter av landet, fikk man gå ut ifra, og nå var altså turen kommet også til ham, ja det kunne han faktisk konstatere, så merkelig det enn kunne kjennes.

Det var noe forlokkende ved det å være politisk radikal, slik den hovedpersonen var, eller ble, i løpet av boken, ja Toralf Enstad kunne faktisk kjenne en lystfølelse ved tanken på å innta en slik omveltningshungrig holdning til det etablerte, ikke i form av å bli tilhenger av revolusjon, det ble for drastisk, og for fjernt, noe som hørte hjemme på et annet sted og i en annen tid, men likevel; innta en posisjon på siden av hovedstrømmen, hvor han kunne danne seg et overblikk over situasjonen og felle sine kritiske dommer over ordninger og oppfatninger som av en eller annen grunn hadde blitt rådende, men som ikke egentlig var til samfunnets beste, og på den måten bidra til forandring i retning av noe bedre. Han husket at boken han hadde lest sluttet med at hovedpersonen ringte på dørene til folk for å selge dem Klassekampen, at det ble konsekvensen han trakk av den nye politiske innsikten han hadde fått, og et slikt valg kunne Toralf Enstad godt forstå, nå da han tenkte på det om igjen, selv om han ikke egentlig så for seg at det ville bli hans løsning, hans fremgangsmåte.