Omtale fra forlaget
Øyer i hjertet handler om hva det å reise gjør med den som reiser, og hvordan minnene fra stedene du har vært setter seg i deg og gjør deg til den du er, om hvordan noen landskap fortsetter å gi gjenklang i deg. Øyer i hjertethandler om det å reise som en måte å leve på; reisene utgjør et hemmelig liv med erfaringer som ikke uten videre lar seg omsette i det kjente. Boka inneholder fortellinger fra øyer som Skåtøy utenfor Kragerø og Kreta - øyer forfatteren har besøkt mye, er glad i og som har blitt en del av henne. Tove Nilsen forteller om en kvinne i Venezia med ruller i håret som blir et bilde på ujålete ujåleri, om den kritthvite middelaldrende huseieren som bader på en tilbakeholden måte, om å plukke opp fremmede hunder og om å finne glede og fortrøstning ved å befinne seg i periferien av andres liv. En overskuddsbok fra en klok, innsiktsfull og nysgjerrig forteller.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788249509423
EAN 9788249509423
Genre Personlige beretninger
Språk Bokmål
Sider 197
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Alt snakket om at gamle venner var de beste, trengte ikke å stemme. Gamle venner kunne bety stillstand, siden de så ofte holdt deg fast i en forestilling de hadde fått om deg for mange år siden. Gamle venner likte ikke at du utviklet deg, hvis de ikke utviklet seg i samme takt. Gamle venner kunne binde deg til hjemlig determinisme, fordi gamle venner holdt fast ved gamle fordommer og tvang deg til å bli den personen de ville at du skulle være, mens på reise, langt borte fra gamle venner, fikk du frihet til å bli en person ingen, ikke engang du selv, trodde du kunne bli.
Hvis tilværelse kan måles, er forfatteres ofte et annet sted. Noe som betyr det motsatte av formaningen som henges på veggen - Carpe Diem. Å skrive handler om det motsatte av Carpe Diem.
De kommer med håndklær, badesko og hvite sommerhatter av samme typen som man beskytter hodene til småbarn med. Trinne, tykke, i overdådige fasonger slipper de kjoler og underkjoler, vrikker seg inn i badedraktene, setter på seg badesko, leier hverandre uti, og der, når de først har kommet seg ut på dypet hvor de kan tråkke vannet, begynner de å synge. Med lyse stemmer som bærer langt i morgenstillheten, synger de om det gode livet, man trenger ikke å kunne gresk for å skjønne at sangene bæres av det gode, eller drømmen om det gode. Vemodet som ofte er så framtredende i greske sanger, det melankolske og mytiske, slipper ikke til her. De gamle kvinnene svømmer i flokk, de plasker og synger, synger og plasker, så hjelper de hverandre opp og sitter og tørker som seler i sola.
...., men når språket blir mer enn utvendig beskrivelse, når det både blir en substans og noe ugripbart, i likhet med det som skrives om , lysningene i skogen, vinden i trekronene, kjempebregnenes skygger, det er da det gåtefulle i språket oppstår.
Var det noen vits i å skrive? Fantes det ikke mange nok forfattere der ute? Var det ikke bedre å slette hele manuset? Var ikke manisk skrivetvang en del av psykiateres diagnostiseringer av urimelig oppblåste egoer?
Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2011. Noen av bøkene har fått terningkast. Ikke alle bøker har falt i smak, og jeg ser at en overvekt av det jeg leser er krim... (raskt å lese, raskt å glemme :)