En ellevill historie - misvisende forlagsomtale

Originaltittelen, Numero Zero henspiller på det som etter min mening er bokens sentrale tema; en ramsalt kritikk av media. Domani nummero zero er en avis som skal utgis utelukkende for å tekkes sine lesere, og derigjennom sin eier, kommandør Vimercate. En avis som skal komme med tolv utgaver gjennom et år, alle skrevet ferdig på forhånd og nummerert 00, og slik at hver avis kan komme på hvilken som helst tilfeldig dato.

Vi møter redaksjonsstaben, sjefen dottor Simei og seks redaksjonsmedlemmer under planlegging av avisen. Bokens jeg-person er journalist dottor Colonna, slettes ingen «paranoid skribent som raver rundt i et dystert Milano» (fra omslaget). Colonna observerer sine kollegaer i redaksjonen: «Ingen av disse fem medpassasjerene mine kunne vise til erfaringer som vakte noen særlig begeistring. De ledet snarere tankene hen på det miserable persongalleriet i Broen San Luis Rey (jeg vet ikke om det er tiltenkt, men de styrtet alle i avgrunnen). Hvordan Simei hadde klart å grave dem frem, har jeg ingen anelse om.»

«Hva skal så avisen handle om,» ville Cambria vite. «Skjebnen til en dagsavis kan nå etter hvert sammenliknes med et ukeblad. Vi kommer til å snakke om det som kunne komme til å skje i morgen, med dyptpløyende artikler, supplerende undersøkelse, uventete prognoser...» (s. 36). Slik fortsetter det. Vi får inngående innsikt i hvordan avisen selv skaper de nyhetene den, og ikke minst dens eier, ønsker at leserne skal få del i. Vi får mange humoristiske – og tankevekkende – eksempler på hvordan en redaksjon kan sette sammen tilfeldige hendelser, og ut fra det skape inntrykk av at nettopp en bestemt hendelse har funnet sted - alt etter hvilken «nyhet» avisen ønsker å publisere. «Det er ikke nyhetene som skaper en avis, det er avisen som skaper nyhetene» (s. 63).

Og vi får detaljert kjennskap til hvordan mistenkeliggjøre en person. «Aha! Fyren (atpå til en dommer) gikk i tennissko! Og smaragdgrønne sokker!» hadde Simei jublet. «Han er med andre ord en snobb eller en laps. Da ligger det jo snublende nær å tenke at han også røyker hasj. Men dette sier vi jo ikke, leseren må finne det ut selv. Jobb med disse elementene, Palantino, og la meg få et portrett som oser av dulgte antydninger, og dermed har vi mannen plassert som seg hør og bør. Med utgangspunkt i en ikke-nyhet har vi laget en nyhet. Og det uten å lyve. Jeg tror Kommandøren kommer til å bli tilfreds med dem. Og med oss alle sammen, det er klart.» (s. 138)

I tillegg skal avisen inneholde et visst antall forhåndsskrevete dementier (kostelig beskrevet), dødsannonser og horoskoper. Ingenting må støte eieren eller eierens interesser.
Dette er ramm og treffende mediekritikk!

Eneste kvinne i redaksjonen er Maia Fresia, 28 år gammel, som har arbeidet fem år i et sladderblad og nå ønsker å arbeide med seriøs journalistikk. Kunnskapsrike Maia, som stiller relevante spørsmål til hva redaksjonen driver med, blir satt til å skrive dødsannonsene og horoskopene. Jeg røper vel ikke for mye ved å si at det oppstår en skjør og fin forelskelse mellom Maia og den betydelige eldre Colonna. Rørende vakkert beskrevet. Vi ønsker så inderlig at de skal klare det.

Vel halvveis i boken begynner redaksjonsmedlem Braggadocio å fortelle om sine undersøkelser og teorier, teorier han vil ha hjelp av Colonna til å bekrefte. Lettere forvirrende og konspiratoriske historier om Mussolini og hans dobbeltgjenger, høyreekstreme grupper med forbindelser til Vatikanet og liknende. Det går over stokk og stein. Jeg synes det til tider er vanskelig å henge med i denne delen av boken og har heller ingen forutsetninger for å bedømme sannhetsgehalten i alt dette.

Utforskingen av disse teoriene er på ingen måte ufarlig, og vår mann Colonna frykter for sin egen sikkerhet. Maia blir hans gode støttespiller. Et nydelig bilde på dette: «… Og allikevel merket jeg at jeg ble mer og mer glad i denne skapningen som, fra å være en liten gjerdesmett som trengte beskyttelse, hadde forvandlet seg til en trofast ulvinne, rede til å sette tennene i den som ville meg noe vondt.» (s. 221)

Umberto Eco er en forteller full av innfall og digresjoner. I så henseende minner han meg litt om portugiseren José Saramago. Boken er lettlest og humoristisk og innbyr til refleksjon over dagens medier. Så kan man jo lure på hvorfor forlaget i sin omtale har neglisjert den mediekritiske siden og kun presentert «jakten på en falsk Mussolinis råtnende lik» på vaskeseddelen.

Terningkast 5!