Før stilte politiet seg opp i gatene med skjold og batonger når det var slåsskamper og opptøyer på gang. Det var blitzerne på den ene siden og politiet på den andre.
Nå prøver politiet i større grad å forebygge. De finner lederen og initiativtakeren til det potensielle bråket. De kjører hjem til vedkommende, ringer på og spør om det er sant som ryktene sier, at han har tenkt å slåss eller lage utrivelige tilstander. Da vet lederen at han er sett, og at politiet har tenkt å følge med. Roer lederen seg, roer resten seg. Strategien omtales som "dialoglinjen" og er typisk for norsk politi. I stedet for å rykke ut med fem politibiler når slåsskampen er i gang, rykker de ut med èn bil for å drive forebygging.

Tidligere jobbet Hansen i psykiatrien, men der var det visstnok så mange gærninger at han bestemte seg for å bli politi i stedet.

Terroren er som vann, den finner sine veier uansett.

Rundt 1300 mennesker lever med voldsalarm i Norge. Det har vært en markant økning de siste årene. I 2013 ble det innført en ordning med omvendt voldsalarm. Hensikten med alarmen er at det er gjerningsmannen og ikke offeret som skal belastes. Gjerningsmannen må gå med fotlenke, og hvis han nærmer seg offeret, varsles politiet. Men få er blitt dømt. Bare fem gjerningspersoner går i dag med en slik fotlenke.
En voldsalarm kan bidra til å skape trygghet, men det finnes folk som lever enda mer beskyttet.

Vi kan ikke dele inn mennesker i psykisk syke og psykisk friske. Det finnes et hav av nyanser.